Opptak avslører pseudo-venstre partiet LFIs samspill med Macron i 2016

Av Francis Dubois
16 December 2019

Opptaket av en diskusjon fra den 12. september 2016 mellom François Ruffin, nåværende parlamentsrepresentant for Amiens og prominent LFI-leder [La France Insoumise – Ukuelige Frankrike], og den nåværende presidenten Emmanuel Macron, som ble publisert av Le Figaro i forrige uke, bidrar til å demaskere antiarbeider-karakteren til denne pseudo-venstre formasjonen. Det demonstrerer nødvendigheten av at arbeidere må organisere sine kamper uavhengig av Jean-Luc Mélenchon og hans skamløse LFI.

François Ruffin

2016-dialogen fant sted på Macrons hovedkvarter ved Tour Montparnasse i Paris. Vi hører Ruffin, med et team fra hans satiriske magasin Fakir og fagforeningsdelegater fra Ecopla-fabrikken, da under opphørsforhandlinger, som foreslo for Macron et kynisk narrespill som skulle fremstille Ruffin som talsmann for arbeidere, og skulle stille presidentkandidaten Macron til ansvar for hans «feiltakelser». Møtet var initiert av Ruffin.

Ruffin: «Jeg tror at dersom vi tenker strategi, så må du bli sterkt utfordret, og det offentlig, av Ecopla-ansatte, det ville være én episode. Og så svarer du dem ved å si: ‘Jeg er beredt til å dra til fabrikken, og det er en episode nummer to.’»

Macron: «OK. OK (...) Én: vi har en utveksling om dossieren. To: vi holder deg informert om fremgangen. Tre: du, du stopper meg offentlig. Fire: vi blir enige om en reisedato sammen. For den 5. oktober, eller i slutten av september – og sammen ser vi hvordan vi kommuniserer om dette.»

Ruffin konkluderer med å si: «Og jeg mener at vi bør forlate her og se ulykkelige ut,» som Macron samstemmer i.

Ecopla, en fabrikk i Isère-regionen med rundt 80 ansatte, var den gangen under avvikling. Ei gruppe ansatte, styrt av CGT og Kommunistpartiet (PCF), og siden av LFI, dro rundt til de forskjellige kandidatene i presidentvalget i 2017, på jakt etter støtte for å få gjenopptatt produksjonen. Ruffin, som allerede visste at han var LFI-kandidat for parlamentsvalget for Amiens, hadde tatt styringen i denne kampanjen og anvendte den for sin egen medieeksponering.

Macron hadde nettopp forlatt kabinettet til Sosialistparti-president François Hollande som økonomiminister, og hadde opprettet sin valgplattform kalt «En Marche!» [Under veis!] for sin presidentvalgkampanje. Hans departement hadde allerede mottatt den største Ecopla-aksjonæren, som tjente på foretakets statsstøtte, uten å gjøre noe for å stoppe avviklingen.

Kvelden den 12. september fant det sted en «konfrontasjon» mellom Macron på den ene siden, og Ruffin i selskap med Ecopla-arbeidere på den andre. Denne episoden var iscenesatt i medienes nærvær, foran en restaurant på rue Montmartre, der Macron sto sammen med ungdommer fra En Marche. I denne lille komedien var Macron da i stand til å «bekjentgjøre sine feiltak», og med dét få skylt vekk noe av den politiske dritten som fremdeles klebet ved hans navn, og han fikk imponere mediene med sin sinnsro foran Ecopla-arbeidernes og Ruffins agitasjon. Ungdommen fra En Marche begynte spontant å rope: «Macron president!»

Macron kunne deretter, i slutten av september, diskret besøke de ansatte på det aktuelle fabrikkanlegget og vise interesse for deres anliggender og lytte til dem. Alt dette ble iscenesatt for offentlighetens konsum.

Den 5. oktober besluttet handelsdomstolen i Grenoble å nedlegge fabrikkanlegget. Noen måneder senere ble kooperasjonsprosjektet forlatt, og arbeiderne oppsagt. Macron gjentok i 2017 manøvren to ganger, med besøk til det forflyttede Whirlpool-fabrikkanlegget i Amiens, så vel som ved en anledning i april. I mai ble han valgt til Frankrikes president. I juni ble Ruffin valgt til LFI-parlamentsrepresentant for Amiens.

Ruffin har følt seg krenket over kommentarene om hans politiske svindel, og har krevd at «det ikke blir stilt spørsmål ved hans oppriktighet». Hvem tror han han lurer? Det var hans eget samspill med Macron bak velgernes rygg – med en president som nå er hatet av det overveldende flertallet av franske arbeidere – som uunngåelig reiser spørsmål ved hans politiske oppriktighet.

Hva angår Mélenchon og LFI-ledelsen er deres taushet i denne saken øredøvende. De var klar over spillet og deltok i manøveren, fordi Eric Coquerel, en av LFIs ledende størrelser, var del av Ruffins delegasjon til Montparnasse i 2016.

Dette understreker det faktum at LFI har vært medskyldig i angrepene arbeidere har lidd de tre siste årene under Macron.

Ruffins politiske svindel tillot ikke bare Macron å lansere sin valgkampanje rundt forsvaret av industri og arbeidsplasser, der han bidro til å skape bildet av ham som en en «ærlig» og «dynamisk» politiker som var bekymret for folkets ve og vel. Det bidro også til å fremme Macrons svindel som et alternativ til den nyfascistiske motkandidaten Marine Le Pen, og politisk avvæpne arbeidere i møte med faren for hans virvelvindoffensiv mot sosiale og demokratiske rettigheter, som fant sted rett etter hans valg. I mai 2017 oppfordret Ruffin eksplisitt til stemmer for Macron.

Ruffin tilbød Macron dette sjarlataneriet fordi han og LFI i hovedsak var enige i Macrons politikk. I 2016 berømmet Mélenchon og LFI deres greske politiske allierte fra partiet Syriza, som allerede hadde forrådt deres valgløfter i 2015 og dannet en koalisjon med et ekstremt høyreparti. Syriza gjennomførte den enorme ødeleggelsen av den greske arbeiderklassens levestandarder og sosiale rettigheter ved å innføre de brutale innstrammingene som EU, bankene, Hollande og Macron krevde. Greske pensjonisters inntekter hadde blitt redusert med en tredjedel, og halvparten av arbeidere under 25 år var arbeidsledige.

Opptaket publisert av Le Figaro bekrefter bare den høyreorienterte, nasjonalistiske og antiarbeiderklasse-karakteren til LFI, og partiets antisosialistiske svindel om «venstre-populisme».

LFI var fra starten av en bevegelse som representerte det velbeslåtte småborgerskapet, og som adopterte Syriza i Hellas og Podemos i Spania som sine modeller, og bygde på et eksplisitt grunnlag av de antimarxistiske teoriene til Chantal Mouffe og Ernesto Laclau, som et pro-kapitalistisk populistisk parti. Partiet har en stor del av sin sosiale base i politiet og statsapparatet. Siden opprettelsen har LFI vært vedvarende på vei mot høyre.

Både mellom begge presidentvalgrundene og etter Macrons valg foreslo Mélenchon å bli Macrons statsminister, for å kunne veilede sistnevnte i gjennomføringen av hans politikk. «Det må vises at denne unge mannen kan tempereres for sin dårskap av en vis manns kloke hånd, som vet hvilken side folkets lykke er på,» var Mélenchons patetiske påstand.

Mélenchon nektet, til tross for motstanden fra flertallet av hans velgere mot forsøket på å utpresse dem med et valg mellom Macron og Le Pen, for å motsette seg medienes konsensus til fordel for Macron mellom presidentvalgrundene i 2017. Bare Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komiteen av den fjerde internasjonale (ICFI), opponerte mot både Macron og Le Pen under presidentvalget.

Under Macron har Mélenchon ført en politikk fullt-og-helt i tråd med Syrizas reaksjonære politikk i Hellas. LFI-lederen har applaudert militæret og gjenopprustingen, benektet Frankrikes ansvar for Vel'd'Hiv-opprundingen under andre verdenskrig [det franske politiets massearrestasjoner av jøder, for deportering til Tyskland og Polen for utryddelse, på anmodning fra nazi-okkupantene og de kollaborerende franske Vichy-myndighetene], dekket over fagforeningene sabotasje av arbeidernes kamper, forsvart opprørspolitiet CRS i Benalla-saken [engelsk tekst], og hevdet hans partis «rett» til å være islamofobisk.

Nå konfrontert med massemobiliseringer og streiker har Mélenchon forflyttet seg lengre til høyre. Den 5. desember gratulerte han Marine Le Pen i Marseilles, lederen for favorittpartiet til politiet som er mobilisert av Macron mot de streikende. Han beskrev Le Pens billigelse av hennes partis medlemmer til å delta i demonstrasjonene som «et stort fremskritt».

«Hun gjør et slags fremskritt i retning humanisme, det skal jeg ikke klage på,» sa han, og la til at «Medlemmer av RN [ytrehøyrepartiet Nasjonal Samling; nå Rassemblement nationalm, som tidligere var Nasjonal Front] – ønskes velkommen.»

Dette utgjør en advarsel om at dersom de skulle komme til makten ville Mélenchon og Ruffin anvende samme type antiarbeider og repressiv politikk som Macron og det ytre høyre. Mot pseudo-venstre siden og deres fagforeningsallierte, som samarbeider med oligarkiet representert av Macron, må arbeidere opprette egne kamporganer for økonomi og politikk, aksjonskomitéer uavhengige av fagforeningene, med sikte på å få ned Macron. Denne kampen vil kreve en målbevisst politisk kamp mot de pseudo-venstre kreftene som kynisk kollaborerer med Macron.