«Afghanistan-dokumentene»: den kriminelle katastrofen av en krig basert på løgner

12 December 2019

Washington Posts publisering mandag av intervjuer med høytstående amerikanske embetsrepresentanter og militærbefal om den nesten to-tiår-lange amerikanske krigen i Afghanistan, leverte en fordømmende tiltale av både kriminaliteten og det ufravikelige nederlaget for en imperialistisk intervensjon gjennomført på grunnlag av løgner.

Post fikk hånd om de uredigerte intervjuene etter en tre-år-lang rettstvist basert på loven om informasjonsfrihet [Freedom of Information Act]. Mens intervjuene i utgangspunktet ikke var hemmeligstemplet, gikk Obama-administrasjonen til det trekk å klassifisere dokumentene etter at avisa prøvde å få hånd om dem.

Intervjuene ble gjennomført mellom 2014 og 2018 i et «Lessons Learned»-prosjekt initiert av kontoret til spesialinspektøren for gjenoppbyggingen av Afghanistan [Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (SIGAR)]. Prosjektet ble utformet for å gjennomgå feilene i Afghanistan-intervensjonen, med siktemål å forhindre en gjentagelse av de samme feil neste gang amerikansk imperialisme søker å utføre en illegal invasjon og okkupasjon av et undertrykt land.

John Sopko, SIGARs direktør, innrømmet åpent til Post at intervjuene ga ugjendrivelige bevis for at «det amerikanske folket kontinuerlig har blitt løyet til» om krigen i Afghanistan.

Afghanske landsbyboere i bønn over grava til et av de 16 ofrene drept i en amerikansk soldats skuddsalver i Panjwai-distriktet i Kandahar-provinsen sør for Kabul, Afghanistan, lørdag den 24. mars 2012. [Foto: AP Photo/Allauddin Khan]

Det som fremkommer fra intervjuene, gjennomført med mer enn 400 amerikanske militæroffiserer, spesialstyrkeroperatører, embetsrepresentanter fra Det amerikanske byrået for internasjonal utvikling (USAID), samt seniorrådgivere for både amerikansk befal i Afghanistan og Det hvite hus, er en gjennomgående fornemmelse av nederlag, ispedd bitterhet og kynisme. De som deltok hadde ingen forventninger om at deres ytringer skulle bli offentliggjort.

Douglas Lute, en pensjonert generalløytnant, som tjenestegjorde som Afghanistans «krigstsar» under administrasjonene til både George W. Bush og Barack Obama, sa til sine regjeringsintervjuere i 2015: «Dersom det amerikanske folket visste størrelsesorden av denne dysfunksjonaliteten .. 2 400 [amerikanske] liv tapt. Hvem ville si at denne krigen var forgjeves?»

Stephen Hadley, nasjonal sikkerhetsrådgiver for Det hvite hus under Bush, var enda mer eksplisitt i sin innrømmelse av amerikansk imperialismes fiasko i Afghanistan – og andre steder. Han fortalte SIGAR-intervjuerne at Washington ikke hadde noen «post-stabiliseringsmodell som fungerer», og la til at dette ikke bare var bevist i Afghanistan, men også i Irak. «Hver gang vi har en av disse tingene, er det et plukk-opp-spill. Jeg har ikke tillit til at vi ville gjøre det bedre om vi gjorde det igjen.»

Ryan Crocker, som fungerte som Washingtons seniorrepresentant i Kabul under både Bush og Obama, fortalte SIGAR at «vårt største enkeltprosjekt kan ha vært, selvfølgelig både tragisk og utilsiktet, utviklingen av massekorrupsjon. Så snart det kommer til det nivå jeg så, da jeg var der ute, befinner det seg et sted mellom utrolig vanskelig og regelrett umulig å få fikset det.»

Denne korrupsjonen ble fôret av enorme utlegg fra den amerikanske regjeringens side for Afghanistans angivelige gjenoppbygging – $ 133 milliarder mer enn det Washington la ut, inflasjonsjustert, på hele Marshal-planen for gjenoppbyggingen av Vest-Europa etter andre verdenskrig. Som intervjuene gjør helt klart gikk disse pengene stort sett i lommene til korrupte afghanske politikere og kontraktører, og til å finansiere prosjekter som det hverken var behov for eller var ønsket av det afghanske folket.

Den tidligere seniorprogramlederen for Afghanistan for US National Endowment for Democracy (NED) fortalte intervjuerne at afghanere som han hadde jobbet med «talte for en sosialistisk eller kommunistisk tilnærming, fordi det var slik de husket ting forrige gang systemet fungerte», dvs. før det CIA-støttede islamistiske opprøret fra 1980-tallet, som styrtet en regjering støttet av Sovjetunionen og utløste en langvarig borgerkrig som krevde over en million menneskers liv. Han skyldte også svikten av USAs gjenoppbyggingsarbeid på en «dogmatisk overholdelse av prinsippene om et fritt marked».

En arméoberst som var rådgiver for tre amerikanske toppkommandører i Afghanistan, fortalte intervjuerne at innen 2006 hadde den USA-støttede marionettregjeringen i Kabul «selvorganisert seg til et kleptokrati».

Amerikansk militærpersonell engasjert i det som angivelig har vært kjerneoperasjonen å trene afghanske sikkerhetsstyrker til å bli i stand å kunne slåss på egen hånd, for å forsvare det korrupte USA-støttede regimet i Kabul, var skoldende i sine vurderinger.

En offiser fra spesialstyrkene fortalte intervjuere at det afghanske politiet som hans tropper hadde trent var «forferdelig – bunnen av bøtta i det landet som allerede er bunnen av tønna», og han anslo at en tredjedel av rekruttene var «narkomane eller fra taliban». En annen amerikansk rådgiver sa at afghanerne han jobbet med «stinket av flybensin», som de stadig smuglet ut fra basen for å selge på det svarte markedet.

Konfrontert med de vedvarende mislykkede forsøkene på å stagge opprøret i Afghanistan og få opprettet et levedyktig USA-støttet regime og en hær, løy amerikanske myndighetsrepresentanter. Hver president og hans militære toppbefal, fra Bush til Obama og til Trump, insisterte på at det ble gjort «fremskritt» og at USA var i ferd med å vinne krigen, eller som Trump uttrykte det under hans lynvisitt inn-og-ut av Afghanistan i anledning Thanksgiving, «seirende på slagmarka».

Løgnerne i Det hvite hus og Pentagon avkrevde støtteløgner fra de på bakken i Afghanistan. «Statusrapporter, for eksempel, var helt upålitelige, men underbygde og forsterket at alt vi gjorde var riktig, og vi ble til en selv-slikkende kroneis,» sa en [‘counterinsurgency’] militærrådgiver for Afghanistan-kommandantene til SIGAR.

En embetsrepresentant fra Det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) forklarte at hver tilbakegang ble spunnet om til et tegn på «fremgang»: «For eksempel, blir angrepene verre? ‘Det er fordi det er flere mål for dem å skyte på, så flere angrep er en falsk indikator på ustabilitet.’ Så, tre måneder senere, blir angrepene fortsatt verre? ‘Det er fordi taliban begynner å bli fortvilt, så det er faktisk en indikator på at vi vinner.’» Hensikten med disse løgnene var å rettferdiggjøre fortsatt utplassering av amerikanske tropper og det fortsatte blodbadet i Afghanistan.

I dag er det bare en eskalering av blodbadet. Ifølge FN ble 3 804 afghanske sivile drept i krigen i fjor, det høyeste antallet siden FN begynte å telle ofre for mer enn et tiår siden. Amerikanske luftangrep har også økt til rekordnivå, og drepte 579 sivile i løpet av de første 10 månedene i år, en tredjedel flere enn i 2018.

Løgnene avslørt av SIGAR-intervjuene har vært gjentatt av lydige foretaksmedier, som har hatt liten oppmerksomhet rettet på den lengstvarende krigen i USAs historie. Den mest omfattende eksponeringen av amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan kom i 2010, basert på rundt 91 000 hemmelige dokumenter besørget av den modige amerikanske armévarsleren Chelsea Manning til WikiLeaks. Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks, blir nå holdt innesperret i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison, og står overfor utlevering til USA på anklager om spionasje som medfører en straff på livsvarig fengsel, eller det som verre er, for «forbrytelsen» å ha eksponert disse krigsforbrytelsene. Manning selv er fengslet i et føderalt amerikansk interneringssenter i Virginia, for å nekte å vitne mot Assange.

Den 9. oktober 2001, to dager etter at Washington lanserte sin nå 18-år-lange krig mot Afghanistan, og samtidig med en storm av krigspropaganda fra den amerikanske regjeringen og foretaksmediene, publiserte World Socialist Web Site en erklæring, med tittelen «Hvorfor vi er imot krigen i Afghanistan». Den avslørte løgnen om at dette var en «krig for rettferdighet og det amerikanske folks sikkerhet mot terrorisme» og insisterte på at «USAs nåværende handling er en imperialistkrig» der Washington siktet på å «etablere et nytt politisk rammeverk for å utøve hegemonisk kontroll» over ikke bare Afghanistan men den bredere regionen i Sentral-Asia, «hjemstavn for den nest-største forekomsten av påviste reserver av petroleum og naturgass i verden».

WSWS uttalte den gangen: «USA står ved et vendepunkt. Regjeringen innrømmer at den har innledet en krig av ubestemt skala og varighet. Det som finner sted er militariseringen av det amerikanske samfunn under betingelser av en utdypende sosial krise.»

«Krigen vil i vesentlig grad påvirke betingelsene til den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassen. Ved begynnelsen av det tjueførste århundre truer imperialismen menneskeheten med en gjentagelse, i en enda mer grufull skala, av tragediene fra det tjuende. Mer enn noen gang reiser imperialismen og dens herjinger nødvendigheten av arbeiderklassens internasjonale enhet og kampen for sosialisme.»

Disse advarslene har i sin helhet blitt berettiget av de siste 18 årenes kriminelle og tragiske begivenheter, der selv Washington Post nå ser seg tvunget til å innrømme fallitten for hele den uhyggelige intervensjonen i Afghanistan som avisa tidligere støttet.

USAs fiasko i Afghanistan er bare forværelset til et langt farligere utbrudd av amerikansk militarisme, der Washington nå flytter sin globale strategi fra «krigen mot terrorisme» til forberedelser for krig mot sine «stormaktsrivaler», i første rekke atomvåpenbestykkede Kina og Russland.

Motstand mot krig og forsvaret for demokratiske rettigheter – reist skarpest i kampen for frihet for Julian Assange og Chelsea Manning – må ledes av en global strategi som bevisst knytter denne kampen til det voksende utbruddet av sosiale kamper i den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalistisk utbytting og politisk undertrykking.

Bill Van Auken