Irans regjering dreper hundrevis i forsøk på å undertrykke de verste protester på tiår

Av Jean Shaoul
4 December 2019

Ifølge rapporter fra internasjonale borgerrettighetsorganisasjoner, opposisjonsgrupper og lokale journalister, har Irans president Hassan Rouhanis sikkerhetsstyrker drept mer enn 400 mennesker siden utbruddet av arbeideres og ungdommers masseprotester den 15. november. Opptøyene ble utløst av en heving av drivstoffpriserpriser fra den ene dagen til den neste, og av utbredte økonomiske besværligheter. Ytterligere 2 000 personer har angivelig blitt såret og 7 000 er arresterte under regjeringens tilslag.

Gitt regjeringens fem-dager-lange blackout av internett, og de vestlige medienes fiendtlige innstilling overfor Iran er det vanskelig å vite hvor nøyaktige disse tallene er og sannhetsgehalten i påstander og kontrapåstander om hvem som sto bak den brutale undertrykkingen av protestene.

Regjeringen erkjente at 12 mennesker var drept etter tre dager med protester, mens Amnesty International hevdet at minst 161 mennesker var drept på tvers av 10 provinser, de fleste som resultat av skarpe skudd. Ifølge New York Times, som har tette bånd til det amerikanske militæret og til sikkerhetsapparatet, lå dødstallet fra regjeringens tilslag de to siste ukene et sted mellom 180 og 450.

Innenriksminister Abdolreza Rahmani Fazli sa at 731 banker, 140 offentlige områder, ni religiøse sentre, 70 bensinstasjoner, 307 kjøretøy, 183 politibiler, 1 076 motorsykler og 34 ambulanser var angrepet og ødelagt. Han sa at det hadde vært protester i 29 av 31 provinser og at 50 militærbaser hadde vært angrepet. Dersom dette er sann informasjon innebærer det et nivå av koordinering som ikke er sett i tidligere protester, hverken i 2009 eller 2017 og 2018, eller for den del noen andre steder hjemsøkt av protestbevegelser i Midtøsten.

Hamed, en skuespiller bosatt i en forstad i vestre Teheran, uttalte seg til Financial Times om de protesterende som hadde utført angrep, der han sa: «De var som en gjeng, de marsjerte i gatene med ansiktene tildekket, de ødela bestemte mål, som banker» og de så ut som «fagkyndige med sofistikerte redskaper». Han la til at noen av dem «må ha blitt ledet av utenlandske krefter». Den iranske revolusjonsgarden (IRGC) hevdet at noen av demonstrantene hadde redskaper som ikke er generelt tilgjengelige i Iran. Mens andre antydet at angrepene bare kunne ha funnet sted såfremt IRGC hadde instruert i det minste noen av de protesterende, for å besørge påskudd til tilslaget.

Mens protestene begynte som respons på et nytt rasjoneringssystem som bare tillater 60 liter (16 gallon) per måned for hvert personbil (mer for drosjer og nyttekjøretøy) til 15 000 rial per liter – en prisøkning på 50 prosent, til 30 000 rial per liter, og en prisøkning på 300 prosent for kjøp over 60 liter – og de spredte seg raskt til å omfatte bredere sosiale, økonomiske og politiske krav. Hundretusenvis tok til gatene og satte opp veisperringer.

Med Irans bensinpriser blant de billigste i verden bruker mange sine biler som uoffisielle drosjer for å kunne tjene noen ekstra slanter, for å supplere de magre inntektene som har blitt erodert av inflasjonen etter Washingtons ensidige innføring av sanksjoner og – helt avgjørende – trusselen om sekundærsanksjoner mot land som handler med Iran. Siden den gang har salget av råolje falt fra 2,8 millioner fat per dag (bpd) til under 500 000 bpd, hvilket har uthult landets valutainntekter.

Dette, på toppen av mange år med innstramminger pålagt av påfølgende regjeringer og med støtte fra alle fraksjoner av Irans politiske etablissement, har ført til skyhøy inflasjon, til massearbeidsledighet, svinnende inntekter og stadig dypere sosial ulikhet. Det har drevet mange ungdommer ut av bysentrene og ut i de ytre forstedene og satellittbyene, der det meste av uroen har funnet sted. Det understreker den fullstendig reaksjonære karakteren av det borgerlige geistlige regimet som har eskalert sine angrep på arbeiderklassen mens det har søkt å oppnå en slags innordning med imperialistmaktene.

Først hevdet regjeringen at prishevingen var nødvendig for å bekjempe smugling og at den var i tråd med IMFs anbefalinger. Selv om Irans sentralbank hadde benektet at den hadde søkt om lån fra IMF, vekslet den snart spor da omfanget av protestene ble åpenbar. Da det ble innrømmet at det var et folkelig og berettiget raseri, insisterte regjeringsministrene på at det egentlige formålet med bensinprishevingen var å gi større økonomisk støtte til fattige familier via et system med månedlige kontantutbetalinger, som først ble introdusert i 2011 og som til slutt skulle komme nærmere 60 millioner innbyggere til gode, dvs. mer enn 70 prosent av Irans befolkning på 82 millioner.

Det er åpenbart enorme splittelser og stor nervøsitet innen styringseliten over hvordan man skal håndtere protestene. Opprinnelig motarbeidet noen av Rouhanis sosialkonservative rivaler prishevingene, men etter at Irans øverste leder ayatollah Ali Khamenei ga uttrykk for sin støtte til Rouhani, rygget de og trakk seg.

Khamenei beskrev volden som ugjerninger utført av en «veldig farlig konspirasjon», mens Rouhanis regjering beskyldte «kjeltringer» tilknyttet iranske dissidenter i eksil og landets viktigste eksterne fiender – USA, Israel og Saudi-Arabia. Irans revolusjonsgarde (IRGC), opprettet i 1979 for å forsvare landets borgerlig-geistlige styre, sa at USA hadde støttet protestene ved å anvende «psykologisk krigføring» og «lokale leiesoldater» i forsøk på å utøve maksimalt press på Teheran.

Noe av den verste volden fant etter sigende sted i den sørlige byen Mahshahr i provinsen Khuzestan, nær Irans største industrielle petrokjemiske kompleks, som er inngangsporten til den store havna Bandar Imam, hvor IRGC-styrker omringet, skjøt og drepte et sted mellom 40 og 100 protesterende – for det meste ubevæpnede unge menn – i et myrområde der de hadde søkt tilflukt. Mohamad Golmordai, byens parlamentsrepresentant, gikk rasende til angrep på regjeringen i et utbrudd som førte til en slåsskamp i parlamentet som ble kringkastet på iransk statsfjernsyn, for siden å gå viralt på sosialmedier. Han sa: «Hva har dere gjort som den uverdige sjahen ikke gjorde?» Dette var en henvisning til den blodige undertrykkingen av protestbevegelsen i 1978, som året etter brakte ned sjahens tyranniske regime.

Mir Hussein Moussavi, leder for den grønne opposisjonsbevegelsen og presidentkandidat i valget i 2009, beskyldte Khamenei for drapene. Moussavi hadde hevdet at valgresultatene var rigget, som hadde utløst massedemonstrasjoner, og han har vært under husarrest siden 2011. Han sammenlignet også undertrykkingen med sjahens styrkers massakre fra 1978.

Det er ingen tvil om at USA, Saudi-Arabia, Gulf-monarkiene og Israel prøver å utnytte den eskalerende krisen Iran konfronterer. Det uttalte målet for USAs «maksimalt press»-kampanje med ensidige sanksjoner, som utgjør en økonomisk blokade, er å få landets oljeeksport ned til null, samtidig som landet nektes tilgang til verdens banksystemer. Denne økonomiske krigshandlingen er utformet for å sikre Irans nasjonalistiske regimes undergang, og for å redusere dets innflytelse i regionen og få installert en regjering som vil ta sine ordre fra Washington og dermed isolere Kina og Russland.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har imidlertid presset Trump-administrasjonen i flere måneder for å innta en mer militaristisk stilling mot Iran.

Det hvite hus kunngjorde at president Donald Trump på søndag hadde snakket på telefon med Israels statsminister Benjamin Netanyahu der de diskutere Iran og andre regionale anliggender. Dette var bare andre gangen de to snakket sammen siden Netanyahus høyreekstreme religiøse blokk ikke lyktes å vinne et samlet flertall etter Israels valg den 17. september, som var det andre valget i år.

I oktober anklaget Netanyahu Iran for «å forsøke å stramme landets grep i Libanon, i Syria, i Irak, i Jemen og på Gazastripa. Det oppruster seg ustanselig, utstyrer sine avleggere med farlige våpen og angriper navigasjonsfriheten gjennom internasjonale skipsleider. Landet har skutt ned et stort amerikansk ubemannet luftfartøy og utført et blatant og uhørt angrep på oljefelt i Saudi-Arabia.» Han la til at Israel alltid «husker og følger den grunnleggende regelen som leder oss: Israel vil forsvare seg, med egne midler, konfrontert med enhver trussel.»

Flere høytstående amerikanske militære embetsrepresentanter har enten besøkt Israel eller hatt diskusjoner med sine kolleger i den israelske hæren over Iran og den økende spenningen over Teherans rolle og innflytelse i Syria, Irak, Libanon og Jemen. Netanyahu håper å få sikret et møte med USAs utenriksminister Mike Pompeo i Lisboa senere denne uka. Forrige uke truet Pompeo med å innføre ytterligere sanksjoner mot Iran for «menneskerettighets»-overgrep i forbindelse med undertrykkingen av protestene.

Hans trussel etterfølger merknadene fra USAs sjef for sentralkommandoen, general Kenneth McKenzie, som hevdet at trusselen fra Iran fortsatte å øke til tross USAs oppbygging av militærmakt i Persiagulfen. Slike bemerkninger, som ikke har noe grunnlag i virkelighetens verden, peker på den tiltakende faren for en krig i regionen, som ville trekke inn alle stormaktene.