Russlands Gazprom tilbyr Ukraina korttidsavtale for gass

Av Jason Melanovski
22 November 2019

Russlands statseide energiselskap Gazprom har offisielt tilbudt Ukrainas Naftogaz en avtale om å opprettholde transitt-transporten av russisk gass gjennom Ukraina til Europa for ett år.

Tilbudet signaliserer en potensiell svekkelse av den USA-støttede ukrainske regjeringens forhandlingsposisjon, samtidig som president Volodomyr Zelenskij forbereder seg på å innlede forhandlinger i Paris den 9. desember, med franske, tyske og russiske embetsrepresentanter, under det såkalte «Normandie-formatet». Samtalene skal ta opp en mulig fredsavtale for å få avsluttet den fem-år-lange borgerkrigen i Øst-Ukraina, som har krevd 13 000 ukraineres liv, fordrevet 1,4 millioner og etterlatt 3,5 millioner med behov for humanitær bistand.

Den nåværende avtalen mellom Naftogaz og Gazprom utløper ved slutten av året, og uten en ny avtale på plass kan både Ukraina og Europa komme til å oppleve betydelige forstyrrelser i gasstilførselen når de kalde vintertemperaturene setter inn.

Gazprom har gjort avtalen betinget av at Naftogaz dropper alle juridiske krav mot det russiske selskapet, som for tiden utgjør $ 22 milliarder. I februar tilkjente en domstol i Stockholm Naftogaz $ 2,56 milliarder i to saker som gjaldt gassoverføring og forsyning, som Gazprom umiddelbart anket.

Ukrainas statsministeren Oleksij Hontsjaruk hevdet tidligere i oktober Kievs intensjon om å unngå å signere noen korttidsavtale, der han uttalte: «Vårt mål er å få en langsiktig kontrakt, fordi videreføringen av kontrakten for ett år ... ikke passer oss.» Hontsjaruk uttalte også at Ukraina planla å lagre 20 milliarder kubikkmeter (Bcm) innen starten av fyringssesongen, i tilfelle en avstengning av gassleveransene.

Med Russlands tilbud på bordet må det ukrainske oligarkiet nå velge enten å avslutte sine juridiske tvister med Gazprom og gå videre med den begrensede ettårsavtalen, eller risikere å kaste Europa ut i en energikrise som kan erodere Kievs støtte i Paris og Berlin.

I sin søken etter en langsiktig kontrakt hadde Kiev håpet å unngå å bli avskåret som et vesentlig gasstransittland til Europa, samtidig som Russland er i ferd med å sluttføre rørledningen Nord Stream 2 innen våren 2020, til en kostnad av anslagsvis $ 11 milliarder. Rørledningen vil strekke seg 1 224 km under Østersjøen, direkte fra St. Petersburg til Tyskland. EU som helhet mottar allerede over 50 prosent av sin gass fra Russland. Videre forventes Europas egen gassproduksjon å falle med 50 prosent de neste 20 årene, mens etterspørselen vil opprettholdes på dagens nivå.

I tillegg til rørledningen Nord Stream 2 planlegger Russland også å sluttføre nok en ny gassrørledning, kjent som Turkstream, over Svartehavet og til Tyrkia, og potensielt derfra og nordover via Bulgaria, Ungarn, Romania og Slovakia. Turkstreams sluttføring og endelige rute er uavklart, men begge rørledningene ble planlagt og konstruert for å eliminere Ukrainas status som en viktig gasstransportør til Europa, og for å sikre Russlands status som Europas fremste energileverandør i tiår fremover.

I følge S+P Global passerte 73,3 Bcm russisk gass gjennom Ukraina til Europa i løpet av de første 10 månedene av 2019, eller rundt 45 prosent av det totale russiske gass-salget i Europa og Tyrkia. Ukraina har potensial til å transportere 140 Bcm/år, men volumene er senket siden 2014-kuppet som brakte en høyreorientert, nasjonalistisk, USA-støttet regjering til makten i Kiev.

Enhver ytterligere reduksjon av gass som strømmer gjennom landet til Europa, vil både materielt og politisk svekke landet. Den ukrainske staten er avhengig av transittavgiftene for gasstransporten for å finansiere sin forkrøplede økonomi, og bruker sin status som en vesentlig transportør til å få Tysklands og Frankrikes politisk støtte i landets konfrontasjon med Moskva.

Naftogaz tjener opp til $ 3 milliarder per år i transittgebyrer for russisk gass, eller anslagsvis 3 prosent av Ukrainas BNP, som også er en verdifull kilde for sårt tiltrengt valuta.

Mens EU som helhet er splittet over Nord Stream 2-prosjektet er Ukrainas største imperialiststøttespillere i Europa ivrige etter å se rørledningen ferdigstilt. Den tyske kansleren Angela Merkel har påfallende nok beskyttet Nord Stream 2-rørledningen mot EU-sanksjoner etter Russlands annektering av Krim i 2014.

Frankrike har også dramatisk økt sin gassimport fra Russland, der Gazproms eksport til landet har økt med 58 prosent fra 2013 til 2018. Nord Stream 2-prosjektet involverer de to store tyske energiselskapene Wintershall og Uniper, det franske selskapet Engie, så vel som det østerrikske OMV og det britisk-nederlandske Shell.

USA har imidlertid støttet Ukraina i deres rabiate opposisjon mot Moskva og Nord Stream 2-rørledningen. USAs president Donald Trump hevdet i juni 2019 at sluttføringen av Nord Stream 2 ville gjøre Tyskland til Russlands «gissel», og USA har truet med sanksjoner mot ethvert selskap som er involvert i prosjektet.

Bortsett fra geostrategiske militære hensyn i sin konfrontasjon med Moskva er USA også en viktig leverandør til Europa av flytende naturgass (LNG), og har forhåpninger om å øke eksporten ytterligere etter hvert som Europas gassressurser tappes og avtar.

Nettstedet til Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL), som er kjent for sine tette bånd til CIA, advarte i en nylig artikkel at selv om sanksjonene mot Nord Stream 2 støttes av det overveldende flertallet av demokrater og republikanere i Kongressen, kunne de interne konfliktene i Washington over riksrettgranskingen av Trump, som er sentrert om USAs utenrikspolitikk i relasjonen til Ukraina, tilrettelegge for realiseringen av Nord Stream 2-rørledningen.

De siste månedene har ukrainske parlamentarikere aggressivt lobbet den amerikanske Kongressen for å få innført sanksjoner mot Nord Stream 2. Nyligst skrev RFE/RL: «… amerikanske lovgivere og ukrainske embetsrepresentanter er bekymret for at Kongressen, med mye av sin oppmerksomhet rettet mot riksrettgranskingens høringer, ikke skal komme til enighet om sanksjonslovgivning før rørledningsprosjektet er sluttført.»

John Herbst, en tidligere amerikansk ambassadør til Ukraina, som nå leder Eurasia-avdelingen av den aggressivt antirussiske tankesmia Atlantic Council, sa at det ville være «synd og skam» dersom forsinkelser med utarbeiding av lovgivning skulle gjøre det mulig for rørledningsprosjektet å gjennomføres som planlagt.

Gass-saken i Ukraina har også inngått i krigføringen innen den amerikanske styringsklassen på et annet nivå. Trumps press på Zelenskij begynte først over utnevnelsen av Hunter Biden, sønn av daværende visepresident Joe Biden, til en styreplass i Burisma Holdings. Burisma Holdings er Ukrainas største produsent av naturgass og har lisenser for å produsere gass i regionene i Øst-Ukraina.

Denne uka ble det rapportert at føderale påtalemyndigheter søker å få avhørt Rudy Giuliani om hans kontakter med både Naftogaz og Global Energy Producers, som forsøkte å få solgt flytende naturgass til Naftogaz i stedet for russisk gass. Det påstås at Giuliani presset Naftogaz til å erstatte deres adm. dir. [CEO] Andriij Kobolyev, til fordel for Lev Parnas og Igor Fruman som er Giulianis assosierte i Global Energy Producers. Fruman og Parnas har allerede blitt arrestert på siktelser om kampanjefinansiering og slusing av utenlandske penger til amerikanske politiske kandidater.

Mens Ukraina er avhengig av Russland for gass er det anslått at landet har de tredje største skifergassforekomstene i Europa, med de fleste beliggende enten i, eller i nærheten av separatistkontrollerte regioner i Øst-Ukraina. Ukrainas betydelige kullreserver og gruver er også beliggende nesten i sin helhet innenfor de selvproklamerte Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, øst i landet. Enhver potensiell videre utvikling av Ukrainas uutnyttede energireserver ville kreve en eller annen løsning på den nåværende stillstanden i Øst-Ukraina, enten gjennom forhandlinger, som foretrukket av Paris og Berlin, eller gjennom krig, som er favorisert av Washington.

Den ukrainske regjeringen har også tatt skritt for å «adskille» Naftogaz fra gasstransittindustrien, for å kunne overholde europeiske energireguleringer, og derved opprette en ny statseid entitet som skal kontrollere gasstransitten innen landet. Dette trekket, som ble nedfelt i lov av Zelenskij i forrige uke, var forlangt både av Det internasjonale pengefondet (IMF) og av Europakommisjonen for Ukraina, som betingelse for fortsatte utbetalinger av innvilgede IMF-midler og at landet skal kunne forbli en del av det europeiske energimarkedet.

Mens ukrainske embetsmenn – deriblant statsminister Hontsjaruk – har hevdet at den resulterende avleggeren av Naftogaz skal være majoritetsstatseid, avslørte adm. dir. Kobolyev i et intervju med en polsk radiostasjon i januar i fjor at både europeiske og amerikanske selskaper var interesserte i å kjøpe aksjer i ethvert nyopprettet gasstransittselskap.

Både Kobolyevs kommentarer og interveneringen i Ukrainas gasspolitikk fra korrupte amerikanske borgerlige representanters side, fra begge de store politiske partiene, viser at det er en konkurranse med høye innsatser mellom USA og de europeiske imperialistmaktene om kontrollen over Ukrainas energisektor.