J’accuse (An Officer and a Spy): Roman Polanskis mesterverk om Dreyfus-saken

Av Alex Lantier
20 November 2019

Den fransk-polske regissøren Roman Polanskis J'Accuse (Jeg anklager - engelsk tittel: An Officer and a Spy), som åpnet i kinoer i Frankrike den 13. november, er en slagferdig film som beretter om Drefyus-saken – den historiske 12-år-lange kampen for å reinvaske den franske jødiske offiseren kaptein Alfred Dreyfus (1859-1935), som i 1894 ble urettmessig dømt for å ha spionert for Tyskland. Den resulterende avsløringen av kriminell atferd, som impliserte praktisk talt hele den franske generalstaben og ble støttet av det meste av det politiske etablissementet, rystet den franske staten til grunnvollene.

86-år-gamle Roman Polanskis bemerkelsesverdige filmkarriere begynte for mer enn 60 år siden, på midten av 1950-tallet, med kortfilmer laget i hans hjemland Polen. Noen av hans viktige spillefilmer gjennom årene inkluderer Knife in the Water (1962), Rosemary’s Baby (1968), Macbeth (1971), Chinatown (1974), Tess (1979), The Pianist (2002), Oliver Twist (2005) og The Ghost Writer (2010). Den nye filmen er en av hans mest betydningsfulle bragder.

J'Accuse (An Officer and a Spy)

Innledningsvis passerte Dreyfus’ domfelling, som var basert på slurvete etterforskninger og antisemittiske offiserers direkte fabrikering av bevismateriale, så godt som ubestridt. Familien Dreyfus og dens få supportere ble møtt av påstander, velkjente for dagens kinogjengere, om at bevis ikke kunne fremlegges for å unngå å avsløre etterretningskilder. Over de påfølgende årene gjorde imidlertid en strøm av avsløringer det klart at en ekte spion fortsatt var aktiv, og at domfellingen av Dreyfus og hans isolatfengsling på Djevleøya, straffekolonien utenfor kysten av Fransk Guyana, var en forferdelig forbrytelse og et bedrageri.

Etter år med stadig mer utdypende kontrovers blåste skandalen i lufta de underliggende spenningene i det franske samfunnet. Under-og-etter den første gjenopptakelsen av rettsaken mot Dreyfus i 1899 fryktet flere regjeringer kollaps, og Frankrike vaklet på randen av borgerkrig.

På den ene siden påkalte dreyfusardene idealer om likhet og rettferdighet som var proklamert av den franske revolusjonen. Émile Zola (1840-1902), den verdensberømte franske romanforfatteren, og opphavsmann for den berømte 1885-romanen Germinal (inspirert av Anzin-gruvearbeidernes streik i 1884), forfattet i 1898 sitt berømte åpne brev J’Accuse [‘Jeg anklager’; engelsk tekst], henvendt til den daværende franske presidenten Félix Faure, og publisert i avisa L'Aurore. I brevet anklaget Zola modig toppoffiserer i generalstaben og rangerte statsembetsmenn ved navn, for kriminell opptreden og rigging av rettssaken mot Dreyfus og for siden å dekke over hærens misgjerninger.

Alfred Dreyfus ca. 1894

Zolas arbeid hjalp den franske Sosialist-lederen Jean Jaurès å overvinne motstanden innen sosialistbevegelsen, fra syndikalister ledet av Jules Guesde, som avviste Dreyfus-saken som bare en intern strid innen offiserskorpset og ignorerte de politiske anliggender som var involvert. Jaurès gikk hen til å ledet den franske sosialistbevegelsen i en kampanje for å få reinvasket Dreyfus.

På den andre siden ble den urettmessige domfellingen av Dreyfus forsvart av hæren, kirke-hierarkiet og av de fleste av Frankrikes politiske partier. Antidreyfusardene fant deres ivrigste politiske og journalistiske talspersoner blant de som fusjonerte fransk nasjonalisme, monarkistisk opposisjon til den franske revolusjon, antisemittisme, militarisme og hat mot sosialisme. Arketypen for disse bevegelsene var den proto-fascistiske Action française, grunnlagt i 1898 og ledet av Charles Maurras.

Leo Trotskij skrev i 1915 [i en artikkel om Jaurès, publisert i boka Politiske profiler; engelsk tekst] at Dreyfus-saken «oppsummerte og dramatiserte kampen mot geistligheten, mot reaksjonen, mot den parlamentariske nepotismen, mot rasehatet og det militaristiske hysteriet, mot bak-scene-intrigene innen generalstaben, mot domstolenes servilitet – mot alle de avskyelige kreftene som reaksjonens mektige parti kunne sette i bevegelse for å oppnå sine mål.»

Jean Dujardin og Louis Garrel i J'accuse (An Officer and a Spy)

Dette gir en ekstraordinær kraft til en film som dramatiserer denne store juridiske kampen. Dreyfus-saken har faktisk tidligere inspirert til eller er referert i viktige filmer, deriblant The Life of Emile Zola (1937, William Dieterle) med Paul Muni, og I Accuse! (1958) regissert av José Ferrer som også har hovedrollen. Polanskis film har allerede vunnet Grand Jury Prize på Venezias internasjonale filmfestival i år, og skuespillere i filmen har blitt nominert til ei rekke priser.

Som manuset indikerer i den opprivende første scenen med den offentlige fornedrelsen av Dreyfus (Louis Garrel), er alt i filmen basert på virkelige hendelser. Imidlertid, ikke bare beretter Polanskis film om disse hendelsene, men den levendegjør også med ekstraordinær billedrikhet 1890-tallets verden i Frankrike, og motet og prinsippfastheten til de som kjempet politisk mot staten for å få etablert sannheten.

Filmen sentrerer om etterforskning utført av oberstløytnant Georges Picquart (Jean Dujardin), som ble sjef for den militære kontraspionasjen etter den falske domfellingen av Dreyfus. Over en periode av måneder samlet Picquart dokumenter som utvetydig beviste Dreyfus’ uskyld.

Sentralt for domfellingen av Dreyfus sto anklagen om at han hadde skrevet teksten til et bordereau, ei liste over militære hemmeligheter, adressert av en spion til tyske militæroffiserer, men som hadde kommet i franske hender. Regjeringseksperter vedgikk at Dreyfus’ håndskrift ikke stemte overens med den på bordereau-dokumentet, men avfeide dette og hevdet at Dreyfus maskerte sin håndskrift. Dette fikk Dreyfus til bittert å uttale under rettssaken at han ble dømt fordi hans håndskrift ikke stemte overens med spionens.

Etter domfellingen av Dreyfus oppdaget imidlertid Picquart at håndskriften på bordereau-dokumentet faktisk var en annen offisers, nemlig den til kaptein Ferdinand W. Esterhazy (Laurent Natrella), som fortsatte å spionere for Tyskland inntil han til slutt i vanære flyktet til England.

Generalstaben var fast bestemt på å holde Dreyfus på Djevleøya og nektet å innrømme sine feil, beskyttet spionen Esterhazy og prøvde å fraråde Picquart å videreføre etterforskningen. Picquart nektet og fant seg selv som mål for en uopphørlig offisiell kampanje for å få brakt ham til taushet, eller forsøk på å sende ham avgårde for å bli drept på kolonislagmarkene. Dette overbeviste offiseren Picquart til å overvinne sitt dype misbehag ved å jobbe utenfor de offisielle kanaler, og til å besørge Zola (André Marcon) med kritisk materiale for hans utarbeiding av J’Accuse, som ble publisert i L’Aurore.

Ved å fokusere på Picquarts etterforskning oppnår Polanski en bemerkelsesverdig bragd: å sammenstille til et helhetlig og sammenhengende to-timer-langt narrativ de fleste nøkkelbegivenhetene i en kompleks skandale tilslørt av alle slags offisielle løgner, provokasjoner og drap. Manuset er bemerkelsesverdig konsist, og gjør effektivt bruk av tekst for å bistå tilskueren å kunne lokalisere seg i begivenhetene, og forstå det store antallet karakterer som befolker dramaet.

Filmskaperne har ikke bare gjort store anstrengelser for en nøyaktig gjenskaping av det visuelle, fornemmelsen og væremåten fra Belle Époque-æraen, men har anvendt disse elementene til å skape en slående visuell film. Denne intensiteten og realismen forsterker dramaet i en film der de fleste av hovedpersonene befinner seg i voksende fare for overgrep, fengsel eller drap.

Polanskis J’Accuse har gode bidrag av fantastisk skuespillerkunst, som bringer troverdig til live alle de mange karakterene i dette komplekse dramaet. Grégory Gadebois er fremragende som den falskt spøkefulle og fundamentalt kyniske oberst Henry, som så-godt-som innrømmet overfor Picquart at han bisto til forfalskning av bevis mot Dreyfus; beleilig for hæren døde Henry i fengsel, i et tilsynelatende selvmord, da hans skyld var fastslått.

Emmanuelle Seigner, som også er Polanskis kone, er fremragende som Pauline Monnier, der hæren ender med å avsløre Picquarts utenomekteskapelige affære i et forsøk på å ødelegge ham. I en rørende scene besøker hun Picquart der han står overfor en forestående arrestasjon, etter at hennes ektemann (Luca Barbareschi) har konfrontert henne og truet med skilsmisse, og hun bestemmer seg for at hun vil stå ved Picquart, til tross for de åpenbare risikoene.

Fremfor alt leverer Dujardin, som normalt er en komisk skuespiller, en ekstraordinær opptreden som den ranke og stramme Picquart. Picquart, en kulturell mann som oppsøkte klassiske musikkonserter og som møtte kurerer som overleverte ham klassifiserte dokumenter foran statuene ved Louvre, overvant sine personlige antisemittiske fordommer, som han delte med praktisk talt hele offiserskorpset, og han sloss med mot og prinsippfasthet. Der han blir dratt inn foran generalstaben og beskyldt for å ha understøttet et jødisk komplott for å ødelegge Esterhazy, forteller han sine overordnede at deres etterforskning er en farse, snur seg og går og smeller døra etter seg.

Jean Dujardin i J'accuse (An Officer and a Spy)

Kanskje filmens høydepunkt er publiseringen av J’Accuse, som Polanski gjør bruk av i filmen med rammende effekt. For hver av offiserene anklaget av Zola leser den korresponderende skuespilleren Zolas anklager mot seg i J’Accuse, mens kamera viser karakterens raseri og forferdelse over å bli anklaget i en artikkel publisert i 300 000 eksemplarer – 10 ganger L’Aurores normale opplag.

Filmen følger begivenheter gjennom rettssaken mot Zola i 1898 for ærekrenkelser, og Picquarts vitnesbyrd ved gjenopptakelen av rettssaken i 1899 – der hæren, i forsøk på å stagge det voksende offentlige ramaskriket ved å redusere Dreyfus’ dom, men uten å innrømme egne forseelser, og anordner for den latterlige og foraktelige domfellingen for «skyld i høyforræderi med formildende omstendigheter». Dreyfus ble reinvasket i 1906, mens den franske hæren innrømmet å ha rigget saken mot Dreyfus først i 1995.

Det å lage en slik film, som genuint og kunstnerisk belyser en av de store begivenhetene i europeisk historie, er en fenomenal prestasjon. I en æra med høyreekstreme partiers voksende innflytelse over hele Europa, deriblant relanseringen av Action française som nå fungerer i periferien av Marine Le Pens parti Nasjonal Samling [Rassemblement national (RN); tidligere Front national (FN)], krever det ikke bare integritet og dyktighet, men også intellektuelt mot. Det er ingen overdrivelse å si at denne filmen er et mesterverk.

Hvis det er ett poeng som kanskje kunne bemerkes, er det at selv om filmen skildrer kraftfullt de voldelige antisemittiske mobbene som ble mobilisert av antidreyfusardene, ville en tilfeldig kinogjenger ikke ha noen anelse om den massive dreyfusard-støtten som ble mønstret av Zola og Jaurès. Dette skyldes til en viss grad filmens fokus på perioden fra 1894 til 1899. Den sosialistiske arbeiderbevegelsen, som spesielt spilte en nøkkelrolle i de senere år av Dreyfus-saken, spiller imidlertid ingen rolle i filmen. Som resultat kan det virke uklart hvordan Zola, Picquart og deres allierte kunne beseire hærens antidreyfusard-supportere, og hvorfor ikke hæren kunne respondere på Picquarts oppsetsighet og manglende disiplin ved ganske enkelt å bure ham inn.

Dette forringer imidlertid ikke filmens oppnåelse: det å bringe Dreyfus-saken levende og kraftfullt til live. Dette er en film som bør og må sees av mennesker rundt om i verden, spesielt midt under en gjenoppblomstring av nyfascistiske partier og embetsrepresentanter over hele Europa og internasjonalt – fra den amerikanske presidentens fascistiske raljeringer til bestrebelsene i tyske medier på å revidere nazismens historie, for å kunne gjenopplive tysk militarisme.

Én scene i begynnelsen av filmen, der Picquart mottar hemmelige dokumenter fra oberst Sandherr (Eric Ruf), hans forgjenger som sjef for den militære kontraetterretningen, er spesielt skremmende. Sandherr, som ligger for døden med syfilis, forteller Picquart at ei mappe er kritisk – den har lista over tusenvis av politiske motstandere som skal oppsamles og arresteres, for å rense nasjonen i tilfelle krig. Han legger til at jøder også må oppsamles.

Fasciststyret og Holocaust i Frankrike var i vesentlig grad antidreyfusardene ved makten. Maurras, som startet i journalistikken, der han hyllet Henrys falske dokumenter som beskyldte Dreyfus som den «absolutte sannhet», endte som gudfar for det nazi-kollaborerende Vichy-regimet, etter at den franske hæren plutselig kapitulerte for nazistene i 1940, det første året av andre verdenskrig. Han ble bredt ansett, og med berettigelse, som den intellektuelle inspirasjonen for hele fascistregjeringsklikken rundt diktatoren Philippe Pétain.

Action française-medlemmer som spilte nøkkelroller i kollaboreringen inkluderte Raphaël Alibert, Xavier Vallat og Louis Darquier, som førte tilsyn med forskjellige stadier av Vichys genocidale antijødiske politikk; den beryktede pro-nazi propagandisten Robert Brasillach; Vichy-finansminister Pierre Bouthillier; og utallige embedsfunksjonærer av lavere rang, kjeltringer og mordere.

Verdt å bemerke er at ved slutten av andre verdenskrig og med fascistregimets fall, da Maurras ble dømt til livstid i fengsel for høyforræderi, ropte han ut: «Dette er Dreyfus’ hevn!»

Selv så mange tiår senere er ingen av de grunnleggende saksanliggender involvert i Dreyfus-affæren blitt løst. Bemerkelsesverdig er at de høyreorienterte hysterikerne fra #MeToo-kampanjen, i kontakt med den franske presidenten Emmanuel Macrons regjering og myndigheter i Amerika, har lansert en voldsom kampanje mot J'Accuse, for å prøve å forhindre visning av en film som beretter om en av de mest kritiske kampene i sosialistbevegelsens historie. Skandaløst nok har ikke filmen på nåværende tidspunkt fått noen distributør hverken i USA eller Storbritannia. World Socialist Web Site vil ta for seg #MeToo-heksejakta mot J’Accuse i senere artikler.

Dreyfus-affærens historie er av enorm betydning i dag. Etter at den franske presidenten Emmanuel Macron i fjor hyllet Pétain som en «stor soldat», samtidig som han lanserte politiets undertrykking av sosiale protester, og samtidig som krefter i det franske kulturdepartementet prøver å republisere Maurras verk, er det tydeligere enn-noen-gang at affæren ikke bare hører fortiden til. Polanskis film om denne sannhetens seier mot nasjonalisme og militarisme er et signifikant bidrag, som fortjener et bredt publikum.