Politiske og økonomiske rystelser eskalerer i Libanon

Av Jean Shaoul
18 November 2019

Libanons politiske og økonomiske krise har tilspisset seg fortløpende der protester og streiker fortsatte inn i den femte uka, og omfatter brede lag av arbeidere og fattige bønder over hele landet, og på tvers av sekteriske og nasjonale skillelinjer.

Sist tirsdag kalte Landsforbundet for ansatte og arbeideres fagforeninger i Libanon for en generalstreik over regjeringens økonomiske vanstyre og dens manglende gjennomføring av de protesterende demonstrantenes krav, som omfatter dannelsen av en ny regjering.

Demonstranter strømmet ut på gatene, satte opp veisperringer og sang «alle av dem, betyr alle av dem», som er protestbevegelsens samlende kamprop mot alle de politiske partiene, med krav om en slutt på hele det sekteriske politiske systemet.

Universiteter og skoler er igjen stengt etter en kort gjenåpning forrige uke, nå inntil nærmere orientering, der studentene protesterer mot regjeringskorrupsjon, mangel på arbeidsplasser og essensielle offentlige tjenester, og mot de stigende levekostnadene.

Arbeidere ved Alfa og Touch, de statseide tjenesteleverandørene av mobilnett, har gått ut i streik og krever lønnsgarantier.

Bankarbeidere har fortsatt å streike over frykt for deres egen sikkerhet, etter innføringen av kontroller med utenlandsoverføringer og cashuttak av dollar, kredittbegrensninger som har ført til at noen arbeidsgivere i privatsektoren har kuttet lønnsutbetalingene. Den fallende verdien på det libanesiske pundet på svartebørsen har fått prisen på importerte varer til å stige og har ført til hamstring av mat.

Bensinstasjoner har begynt å rasjonere drivstoff eller de har stengt, med meldinger om at de vil gå tomme for drivstoff i løpet av ei uke.

Ifølge data fra Libanons sentralbank, referert i avisa Al-Akhbar, har landets samlede private forbruksgjeld steget til $ 21 milliarder, i tillegg til en samlet boliggjeld på $ 13 milliarder, som betyr at husholdningene betaler den enorme summen $ 1,5 milliarder i renter. Men disse lånene har i sin tur underbygget en økning av boligprisene med det resultat at boligkostnader sluker en massiv andel av lønningene. Mange låntakere klarer nå ikke å holde tritt med forpliktelsene og tilbakebetalingen av lånene.

I henhold til ett Verdensbank-scenario ville enhver ytterligere devaluering føre til at opptil halvparten av Libanons seks millioner innbyggere ville falle under den offisielle fattigdomsgrensa. Verdensbanken sier at krisen allerede kan ha skjøvet Libanon ut i en resesjon.

Forbundet for privatsykehus kunngjorde at helsetjenestearbeidere ville gå ut i streik fra den 15. november dersom det ikke ble truffet tiltak for å bøte på regjeringens manglende utbetaling til sykehusene. Bankkrisen gjør det også umulig å få kjøpt dialysefiltre, hjertestent og annet medisinsk utstyr som må betales i dollar.

President Michel Aouns kommentarer i en fjernsynstale sist tirsdag, som var karakterisert av ufølsomhet, bare økte raseriet. Han sa Libanon ville skli ut i en «katastrofe» såfremt ikke demonstrantene kom seg hjem og tillot Libanon igjen å operere normalt. Han la til at dersom de demonstrerende «ikke ser noen anstendige mennesker i denne staten, la dem da emigrere. Så kommer de ikke til makten.»

Kort tid etterpå marsjerte protesterende demonstranter mot presidentpalasset i Baabda, en forstad utenfor Beirut, inntil de ble blokkert av soldater med jeeper, piggtrådsperringer og opprørspoliti i heldekkende rustning, i en dybde av tre rekker. Demonstrantene etterlot graffiti langs marsjruta. Ett utsagn var: «Hvordan sover du om natta, herr President?» Ansporet av Aouns bemerkninger oppfordret de politikerne og deres kompiser til å forlate landet. Andre steder i Libanon brente demonstranter bildekk, kastet stein mot soldater og sperret veier.

Alaa Abou Fakher, et medlem av druserpartiet Progressivt Sosialist Parti, ble drept av et skudd i hodet avfyrt av en soldat, i hans kones og barns påsyn, der de protesterte i Khaldeh, sør for Beirut. En armétalsmann sa det var ei ulykke, og resultat av et vådeskudd samtidig med skudd avfyrt for å spre demonstranter ved ei veisperring, og at soldaten som avfyrte skuddet var under etterforskning. Fakher er den andre personen drept i protestene, som generelt har vært fredelige.

Protestbevegelsen hadde avtatt noe etter statsministerens, den saudiske marionetten Saad Hariris fratredelse den 29. oktober. Han er fortsatt sjef for en ivaretakerregjering inntil president Aoun sikrer parlamentets støtte for en ny statsminister, som ifølge landets grunnlov må være en sunnimuslimsk politiker. Hariri har nektet å godta embetsvervet igjen, med mindre han kan danne en «teknokratisk», eller uavhengig regjering. Med dette mener han et kabinett med få eller ingen medlemmer fra Hizbollah, som er støttet av Iran, og fra presidentens parti Fri Patriotbevegelse, ledet av Auns svigersønn og utenriksminister Gebran Bassil.

Hariris fratredelse, tilsynelatende en innrømmelse overfor demonstrantene, lar imidlertid ham og hans kompiser styrke deres stillinger ved å ta opp i seg noen av de folkelig kravene som deres egne, eksempelvis en ikke-sekterisk regjering.

Hariri, som ble tilkalt til Saudi-Arabia i september, kort tid før protestene brøt ut, angivelig for å diskutere Libanons økonomiske krise og et mulig lån, er under press fra Riyadh for å eliminere Hizbollahs – og Irans – politiske innflytelse i landet. Dette er anatema for Aoun og hans parti Fri Patriotbevegelse, det største enkeltpartiet i parlamentet, og for Hizbollah selv, som – med sin sjia-allierte Amal – har den desidert største koalisjonsblokka, etter at de vant størst samlet stemmeantall i det siste valget.

Hezbollah, Amal og Hariris parti Fremtidsbevegelsen har nominert den 75-år-gamle Mohammad Safadi til å bli statsminister, en milliardær-forretningsmann fra Tripoli som tjente sin formue i Saudi-Arabia, og tidligere finansminister. Dersom han blir akseptert vil hans regjering få i oppgave å presse gjennom en økonomisk «reform»-pakke som ville påføre Libanons allerede fattige arbeiderklasse ytterligere innstramminger, mot utbetalingen av lånet på $ 11 milliarder lovet under en internasjonal konferanse i fjor.

Safadi var involvert i et kontroversielt eiendomsutviklingsprosjekt langs kysten, som utløste protester i forbindelse med ulovlig privatisering av offentlig grunn. Forrige måned benektet han påstander om at han hadde utnyttet sin regjeringsposisjon for anskaffelsen av grunnen for slikk-og-ingenting. Hans kone Violette er statsråd i Hariris ivaretakerkabinett.

At Libanons politiske elite i det hele tatt kan foreslå en slik mann for statsministerposten vitner om dens fullstendige bankerott og isolasjon. Det flyr i fjeset på de protesterendes viktigste krav om en rund baut utrenskning av hele det eksisterende korrupte politiske oppsettet. Faktisk er det indikasjoner på at hans navn har blitt fremmet for å teste farvannet, og for å gi en viss støtte for Hariris «teknokrat»-regjering. Kunngjøringen førte til protester i Safadis hjemby Tripoli, en sunnihøyborg.

Hizbollah og deres allierte Amal har på sin side forsøkt å støtte opp det eksisterende oppsettet, som ble på plass i 2016 med deres støtte for Aouns presidentskap og Hariris statsministerutnevnelse, som har brakt dem politisk makt og innflytelse. Deres løfter om å rydde opp i korrupsjon og økonomisk misforvaltning løp ut i sanden.

Hizbollah-leder Hassan Nasrallah advarte sine supportere om at enhver regjeringsendring bare ville forverre situasjonen, siden det kunne ta lang tid å få dannet en ny regjering, og få løst krisen. Som et ekko av bevegelsens allierte Iran, anklaget han USA og Israel for å støtte protestene bak kulissene, han demoniserte demonstrantene, sendte inn Hizbollah-operatører for å fjerne veisperringer demonstranter hadde satt opp, angrep dem som motsatte seg regjeringen, og fremprovoserte en rekke voldelige sammenstøt. Men dette utløste en motreaksjon, der noen journalister i pro-Hizbollah-dagsavisa Al-Akhbar ble rapportert å ha sagt opp i protest mot avisas sverting av demonstrantene.

Nyligere har Nasrallah forsøkt å tilpasse seg til demonstrantenes fordringer, der han har berømmet dem og anmode rettsvesenet om å være «modig» i sin jakt på korrupte embetsrepresentanter, og til-og-med oppfordret dommerne til å begynne med de som måtte være tilknyttet hans eget parti. Han sa: «Dersom det er en sak relatert til noen fra Hizbollah, så bare stå på. Begynn med oss, start med oss.»

Protestbevegelsen i Libanon er sammensatt av forskjellige sosiale og politiske sjikt og mangler en klar politisk agenda. De forskjellige borgerlige profesjonelle fagarbeiderforeningene og småborgerlige ad-hoc-gruppene innen bevegelsen, uansett deres opposisjon mot det eksisterende politiske oppsettet, tilbyr ingen vei fremover for arbeiderne og de fattige i Libanon.

Faktisk utgjør det politiske vakuumet enorme politiske farer, med den helt reelle trusselen om en intervensjon fra de regionale maktene, eller fra deres lokale proxyer. Det er verdt å merke seg at Washington, Tel Aviv, Paris og Riyadh har sagt veldig lite om protestene, annet enn tomme oppfordringer om å «ta hensyn til demonstrantenes legitime krav om å få slutt på korrupsjon og vanstyre» og om å «bevare demokratiet». Reelt sett er de fast bestemt på å brukt den politiske krisen for å utrydde Hizbollah som en betydelig politisk faktor både i Libanon og Syria, for derved å få rullet tilbake Irans innflytelse i regionen. Iran er på sin side fast bestemt på å forhindre et slikt resultat, blant annet ved deres oppmuntring til statsrepresjon.

Libanons kamp finner sted samtidig med ei voksende bølge av arbeiderklassemilitans på tvers av hele Midtøsten og Nord-Afrika, eksemplifisert av streikene og demonstrasjonene i Algerie, Sudan, Egypt og senest i Irak. Det er til disse kreftene, og til arbeidere internasjonalt de libanesiske arbeiderne må henvende seg, i en kamp for omveltingen av kapitalismen og bygging av sosialisme.