Demokratenes kampanje for internettsensur: Hvem skal avgjøre hva som er «løgn»?

11 November 2019

De siste ukene har New York Times og Washington Post publisert utallige lederartikler og kronikker som argumenterer for at Facebook har et ansvar for å utføre politisk sensur, eller med deres formulering, å «moderere» politisk tale på nettet.

Som svar på Facebooks adm. dir. Mark Zuckerbergs erklæring om at «folk burde få høre selv, det politikere sier» uttalte New York Times-spaltisten Timothy Egan hånlig: «Ja, selvfølgelig – la folket høre selv, uansett om det er sant eller ikke. La dem selv avgjøre. Bortsett fra at, dét kan de ikke.» («Hvorfor begriper ikke Zuckerberg?»)

I en lederartikkel publisert tidligere denne måneden forlangte Washington Post at Facebook «kommer ut i dagen og setter navn på løgner når de ser dem.» («Ytringsfrihet betyr ikke at Facebook må publisere uærlige annonser.»)

Tim Wu, jussprofessor ved Columbia University, argumenterte i en kronikk publisert av New York Times i forrige uke for at Facebook burde slutte med «spredningen av feilinformasjon», og slå følge med Twitter og forby politisk reklame. Han skrev at Facebook nå er den «utenforstående», som «insisterer på å aksetere, ikke bare politisk reklame men til-og-med bevisste og ondsinnede løgner, så fremt de er i form av betalt reklame». («Facebook ikke bare tillater løgner, de prioriterer dem.»)

Facebooks adm. dir. [CEO] Mark Zuckerberg vitner i en høring for House Financial Services Committee i Washington [Foto: AP Photo/Andrew Harnik]

Kampanjen i pressen har fått tilslutning av så-godt-som hele toppledelsen av Det demokratiske partiet. I forrige uke forlangte Hillary Clinton at Facebook skulle ta ned «falskt, løgnaktig eller bevisst villedende innhold», ellers måtte de «betale en pris for ikke å gjøre det». Hennes uttalelser var ekko av de som kom fra presidentkandidat Elizabeth Warren, som fordømte Facebook for å la «politikere annonsere med velkjente løgner – som eksplisitt omgjør plattformen til desinformasjon-for-profitt maskin.»

I forrige måned forlangte demokratenes kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez, som også er medlem av Demokratiske sosialister i Amerika (DSA), at Facebook måtte «ta ned løgner». Hun fikk selskap av sin demokratkollega og kongressrepresentant Rashida Tlaib, som fordømte Facebook for å tillate «politikere» å komme med «løgnaktige uttalelser».

Mens demokratenes kampanje for internettsensur er svøpt inn i demagogiske formuleringer som beskylder Facebook for å «tjene» på «desinformasjon», er den blottet for ethvert progressivt innhold. Den er et påskudd for sensur.

Det å opponere mot sensur er ikke å støtte Facebook som et privat foretak. Dette monopolet burde tas ut av private hender og bli drevet som et offentlig tjenestetilbud. Men demokratenes kampanje har ingen til i det hele tatt å gjøre med det å opponere mot Facebooks monopolmakt, eller mot milliardærsjefens formue. Snarere er det del av de amerikanske etterretningsagenturenes utstrakte, årelange kampanje for å undertrykke venstreorienterte, antikrig og progressive synspunkter.

All uærligheten i kampanjen for internettsensur er representert i unnlatelsen av å besvare, eller en gang ta opp til vurdering, ett sentralt spørsmål: Hvem skal bestemme hva som er sant, og hva som ikke er det? Hva utgjør «løgner», «bevisste og ondsinnede løgner», «velkjente løgner», «bevisst villedende innhold», «løgnaktige uttalelser» og «desinformasjon»?

De «autoritative» mediene og politikerne, både demokrater og republikanere, lyver kontinuerlig. De lyver om de underliggende motiveringene for sine handlinger, de kler opp imperialistforbrytelser i språkformuleringer om «menneskerettigheter», eller påstander om «masseødeleggelsesvåpen». All borgerlig politikk er faktisk «bevisst villedende innhold», på den ene eller den andre måten.

Burde Facebook ta parti med med Washington Post, eid av verdens rikeste mann, når avisa erklærer at funnene til verdens ledende autoriteter om sosial ulikhet – Thomas Piketty og Gabriel Zucman – er å betrakte som faktisk feilaktige? Eller, for å ta en annen sak, siden Mueller-rapporten ikke klarte å finne noe bevis for «samspill» mellom Trump-valgkampanjen og den russiske regjeringen, skulle derfor alle avisene som talte for denne teorien sensureres, slik Trump ville foretrekke, for å ha pushet «falske nyheter»?

På slutten av 2016 begynte alle de store amerikanske avisene plutselig å fyre opp under et hysteri om en angivelig epidemi av «falske nyheter», som det ble påstått overflømmet internett. Hilary Clinton sa at WikiLeaks spredde «ville historier» om de «forferdelige tingene jeg skal har sagt bak lukkede dører, og hvordan jeg som president for alltid ville være i de skyggefulle bankfolkenes lommer, de som hadde betalt mine talehonorarer».

Men ingen i Clinton-valgkampanjen bestred noen gang riktigheten av dokumentene utgitt av WikiLeaks, inkludert transkripsjonen av Clintons betalte tale for Goldman Sachs der hun talte for å fjerne begrensninger for velstående menneskers involvering i politikken.

Om noen bestrider påstandene fra Clinton og hennes like, om at WikiLeaks sprer «falske nyheter», skulle de sensureres? Skulle formeningen om at Jeffrey Epstein ikke drepte seg selv, som i vesentlig grad er den amerikanske befolkningens oppfatning, men blir fordømt av Times som en «konspirasjonsteori», etiketteres som «desinformasjon»?

Når demokratene forlanger at Facebook skal felle dom og skille mellom sannhet og løgn da angriper de den politiske ytring. Fullmakter gitt til gigantforetak og staten vil uunngåelig bli brukt til å forsterke oppfatninger og posisjoner på vegne av de sosiale interessene som beslutter tiltakene.

Å bevæpne staten – eller i dette tilfellet en av dens proxyer – med fullmakt til å definere sannhet og løgnaktighet, er å bestykke den med makt til å utslette ytringsfriheten fullstendig.

Kampanjen fra brede deler av det politiske etablissementet for å demontere ytringsfriheten uttrykker det amerikanske samfunnets stadig mer oligarkiske karakter, som fortløpende kommer i konflikt med demokratiske styreformer. Deler av den øvre middelklassen, representert av slike som Ocasio-Cortez, har forflyttet seg skarpt til høyre, og ilbyr sine egne begrunnelser og påskudd for autoritært styre og sensur.

Den russiske revolusjonæren Leo Trotskij skrev i 1938:

Teori, så vel som historisk erfaring, bekrefter at enhver begrensning av demokrati i det borgerlige samfunn i siste instans rettes mot proletariatet. Borgerlig demokrati kan anvendes av proletariatet bare i den grad det åpner veien for klassekampens utvikling. Følgelig er enhver «leder» av arbeidere som bevæpner den borgerlige staten med spesielle midler for å kontrollere opinionen generelt sett, og pressen spesielt, en forræder.

Som Trotskij forsto er det reelle siktemålet for sensur arbeiderklassen. Underliggende for alle kravene om større kontroll av internett og med spredningen av informasjon over plattformer som Facebook, er frykten for veksten av klassekampen og for arbeidernes evne til å dele informasjon utenfor etablissementsmedienes, fagforeningenes, og styringsklassens partiers kontroll.

Andre Damon