Modis angrep på Kashmir og den indiske arbeiderklassen

Av Keith Jones
6 November 2019

Tirsdag markerte at var nøyaktig tre-måneder-siden Indias statsminister Narendra Modi, hans håndlanger innenriksministeren Amit Shah og en klikk av øvre militær- og etterretningsoffiserer mønstret et konstitusjonelt kupp mot delstaten Jammu og Kashmir (J&K).

Ved utøvende forordning [‘executive fiat’] har Modi og hans parti Bharatiya Janata Partys (BJP) hindudominans-regjering strippet Indias eneste muslimske flertallsstat for dens unike, semi-autonome konstitusjonelle status og splittet den i to unionterritorier, og plasserte derved den politisk-turbulente regionen under permanent kontroll av sentralregjeringen.

En indisk soldat fra en paramilitær styrke står vakt foran en piggtrådsperring under restriksjonene i Srinagar i det India-kontrollerte Kashmir, 27. september 2019. Befolkningen i India-kontrollert Kashmir avventet spent Indias og Pakistans statslederes planlagte taler på FNs generalforsamling senere samme dagen. [Foto: AP Photo/Dar Yasin]

New Delhi håndhever sine markant illegale konstitusjonelle endringer med en beleiringstilstand, enestående av omfang og rekkevidde, i en region som allerede er blant de mest intenst militariserte og politikontrollerte i verden.

Ti-tusenvis av indiske armétropper og paramilitære styrker har blitt utplassert for å pålegge heldekkende portforbud og brutalt undertrykke ethvert tegn til opposisjon, og for å intimidere og trakassere befolkningen.

Tusenvis av «potensielle steinkastere» har blitt fristløst arrestert uten siktelse. Så isolert er regjeringen, og så mye frykter den masseopposisjon at den også har satt i «forebyggende internering» regionens politiske muslimske pro-India elite, deriblant tre tidligere provinssjefer [‘chief ministers’] og dusinvis av valgte embetsrepresentanter.

Sikkerhetsstyrker har spredt terror, iscenesatt nattlige raid i landsbyer og brukt høyttalere for å kringkaste torturoffres angstfulle skrik.

Et hovedmål med New Dehlis undertrykking har vært å forhindre J&Ks 12,5 millioner innbyggere fra å kommunisere med hverandre, og fra å varsle resten av India og verden forøvrig om den indiske statens forbrytelser. I mer enn to måneder var alle mobiltelefonitjeneste suspendert i J&K. Nitti-to-dager etter lanseringen av tilslaget er kashmirier fortsatt forhindret fra å sende tekstmeldinger og gjennomføre forhåndsbetalte mobiltelefonsamtaler, og de fleste er fremdeles nektet all tilgang til internett og sosialmedier.

Modis Kashmir-kupp er et provoserende og hensynsløst geostrategisk maktspill. Det tar sikte på å styrke Indias hånd mot Pakistan – landets erkerival siden de to statene ble opprettet ved den kommunalistiske [dvs. etnisitets- og religionsbaserte] 1947-delingen av Sør-Asia – og mot Kina, som den indiske eliten konkurrerer med om markeder, investeringer, ressurser og global innflytelse.

For å sikre at det indiske militæret kan få gjennomført sine operasjoner, inkludert realiseringen av planene for massivt å utvide logistikk- og grenseinfrastrukturen, fritt for alt offentlig innsyn og all granskning eller kritikk, har Modi-regjeringen forkynt at det nye unionterritoriet Ladakh, som grenser til Kinas region Xinjiang, ikke-en-gang skal ha en symbolsk representativ forsamling.

Pakistans statsminister Imran Khan har gjentatte ganger advart for at Modis pådriv for å få tvunget Islamabad til å bøye seg for Indias regionale dominans truer med å utløse fullskala krig mellom Sør-Asias rivaliserende atomvåpenmakter.

Anført av USA har de vestlige imperialistmaktene tankeløst ignorert disse advarslene. De har erklært styringsendringen for India-kontrollerte Kashmir for å være et intern indisk anliggende, og har forholdt seg påfallende tause om New Delhis vidtrekkende undertrykking.

Spenninger mellom India og Pakistan er fortsatt ved kokepunktet. New Delhi og Islamabad fortsetter å utveksle skremmende trusler – Bipin Rawat, den indiske hærsjefen, har skrytt av at hans styrker er beredte til å «frigjøre» Pakistan-kontrollerte «Azad Kashmir» – og de utveksler vedvarende dødelig artilleribeskytning over grenselinja LoC [‘Line-of-Control’], som skiller indisk- og pakistanskholdt Kashmir.

Uansett det umiddelbare hendelsesforløp i de kommende ukene-og-månedene har Modis Kashmir-kupp, sanksjonert av Washington, fremhevet Sør-Asias polarisering i rivaliserende militærstrategiske maktblokker. Basert på det indisk-amerikanske «globale strategiske partnerskapet» smidd av den forrige Congress Party-ledede regjeringen, har Modi integrert India stadig mer fullstendig inn i USAs krigspådriv mot Kina, mens han anvender Washingtons strategiske «tjenester» for å skru opp det militære presset mot Pakistan. Beijing og Islamabad har respondert med å forskanse seg og utdype sitt mangeårige militær-strategiske partnerskap.

Konflikten mellom India og Pakistan, som allerede har eksplodert i tre erklærte kriger og resultert i ei rekke krigskriser, har derved blitt uløselig sammenflettet med vår samtids viktigste geostrategiske konflikt – den mellom amerikansk imperialisme og Kina. Den indisk-pakistanske konflikten om Kashmir har antatt globale strategiske dimensjoner, fordi deler av Kashmir som holdes av Pakistan, og som kreves av India, er sentrale i Kinas infrastrukturprosjekt Belt Road Initiative.

Kommunalisme, autoritært styre og angrepet på arbeiderklassen

Enda så kritisk og faretruende som den utviklingen er, er konsekvensene av Modis Kashmir-kupp ikke-mindre-betydningsfulle for klassekampen i India.

BJPs konstitusjonelle kupp den 5. august, og den påfølgende beleiringstilstanden, målretter ikke bare Kashmir-befolkningen men hele den indiske arbeiderklassen.

Tiltakene er rettet inn på å styrke statens vilkårlige maktutøvelse og på å akklimatisere befolkningen til suspenderingen av grunnleggende demokratiske rettigheter, oppildne hindudominans-høyre og på å piske opp antimuslimsk kommunalisme. Elimineringen av J&Ks spesialstatus har lenge vært forfektet av BJP og partiets mentorer for hindudominans – Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) – som et vesentlig skritt for å få forvandlet India til et hindu Raj, dvs. en hindu-stat.

Som eksemplifisert av den amerikanske presidenten Donald Trump, Brasils Bolsonaro, og fremveksten av det nynazistiske partiet AfD som Tysklands offisielle opposisjon i Bundestag, bryter de borgerlige elitene over hele verden med demokratisk-konstitusjonelle styreformer og skyver sjåvinistiske og direkte fascistiske krefter frem til prominens og makt, for å klubbe gjennom politikk som det store flertallet av befolkningene er sterkt uforsonlig med – en intensivert utbytting av arbeiderklassen, militarisme og krig.

Modi, hans parti BJP og den indiske styringsklassen er meget-vel-bevisst at de sitter på ei sosial krutt-tønne. Tre tiår med brutal kapitalistisk utvikling har ført til en eksponentiell vekst av Indias milliardærklasse, fra bare to på midten av 1990-tallet til rundt 120 idag. Samtidig forblir de aller fleste indere nedsunket i fattigdom og nød. 2019-rapporten om global ernæring [Global Hunger Index] fant at bare 9,6 prosent av indiske barn i alderen fra 6 til 23 måneder får tilstrekkelig næring.

Denne sosiale polariseringen og de utallige problemene som Indias økonomi er ridd av – jordbrukets håpløhet, fallende investeringer, avtakende forbrukeretterspørsel og massearbeidsløshet – bygger opp under en voksende arbeiderklasseopposisjon. Det siste året har det sett bølger av streiker i Indias globalt tilknyttede bilindustrisektor, og mot BJP-regjeringens planer om å privatisere Coal India og banker i offentlig sektor. I januar inneværende år deltok titallsmillioner arbeidere i to-dager-generalstreiken over hele India, for å protestere mot Modi-regjeringens klassekrigagenda, inkludert uthulingen av arbeidsstandarder og promoteringen av utbredelse av prekære arbeidsrelasjoner.

Takket være en feig, høyreorientert opposisjon som tilpasset seg Modis militaristiske og hindu-kommunalistiske appeller, og med helhjertet støtte fra foretaks-India, ble BJP opprettholdt ved makten under vårens nasjonalvalg.

Der angrepet på Kashmir fungerte som spydspissen har BJP-regjeringen de første-fem-månedene av sin andre periode dramatisk og over-hele-linja intensivert sine angrep på arbeiderklassens demokratiske rettigheter og sosiale stilling. Regjeringen har kuttet foretaksskattene, akselerert privatiseringer og presser nå videre på med planer om å utvide et nasjonalt folkeregister [National Citizens Register] til å omfatte hele India, som allerede har resultert i at to-millioner-mennesker i staten Assam, nesten alle muslimer, er målrettet for deportering.

Responsen fra Indias høyesterett og opposisjonspartiene på Modis angrep på Kashmir og hans regjerings oppildning til hindu-kommunalisme understreker at arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som forsvaret av demokratiske rettigheter kan baseres på.

Opposisjonen satte raskt sitt godkjenningsstempel på Modis illegale omskriving av Konstitusjonen, og besørget bare-timer-senere de nødvendige stemmene for formelt å godkjenne Jammu og Kashmirs oppdeling [i to unionsterritorier].

I flere uker nektet Indias høyeste rettsinstans å høre saker som utfordret undertrykkingen av demokratiske rettigheter i J&K, og formanet saksøkerne til-å-tro på regjeringens og sikkerhetstjenestenes påstander om at «normaliteten» snart ville være gjenopprettet. Endelig, da beleiringstilstanden i Kashmir nærmet seg den 50. dagen, meldte Høyesterett en forordning som eksplisitt ga-grønt-lys for å holde regionens befolkning som gisler på ubestemt tid.

Staten Telanganas regionregjering ble oppmuntret av den indiske styringselitens omfavnelse av autoritært styre og sparket summarisk 48 000 ansatte fra det offentlig-eide transportforetaket Telangana State Road Transport Corporation, bare timer etter at de gikk ut i streik.

Arbeiderklassen må opponere mot New Delhis angrep på Kashmir, regjeringens krigstrusler mot Pakistan og dens tankeløse krigsallianse med Washington. Den indiske arbeiderklassen må rekke ut til arbeidere i Pakistan – som har en reaksjonær styringselite som på lignende måte har misbrukt og manipulert befolkningen i Kashmir, og som på samme måte oppildner til krigersk kommunalistisk ansporet nasjonalisme – for å bygge en bevegelse ledet av arbeiderklassen mot krig, reaksjon og imperialisme, over hele Sør-Asia og jorda rundt.

For at arbeiderklassen skal kunne utvikle en politisk offensiv mot Modi-regimet, mot sosial ulikhet og hele den ondartede kapitalistiske orden, må den frigjøre seg fra stalinismens ødeleggende innflytelse. Indias Kommunistparti (Marxist), eller CPM som partiet benevnes, og Kommunistpartiet i India (CPI) beredte begge det politiske grunnlaget for fremveksten av Modi og hindu-høyre. Begge partiene støttet opp ei rekke big business-regjeringer dedikerte til å gjøre India til et billigarbeidskraftsparadis for global kapital, og de tilbød deres støtte til det indiske borgerskapets stormaktsambisjoner, inkludert dets militæroppbygging og reaksjonære konflikt med Pakistan.

CPM og CPI har ikke respondert på det indiske borgerskapets omfavnelse av Modi med noen fordømmelse, eller ved noen oppfordring til arbeiderklassen om å bekjempe den forvitrende indiske kapitalismen. Snarere har de doblet sine bestrebelser for å få underordnet arbeiderklassen til Høyesteretts beslutninger og de fra andre av det «demokratiske» Indias forråtnende statsinstitusjoner, og ved å sæle arbeiderklassen til en parade av høyreorienterte partier som konspirerer med hindu-høyre og fremmer en kaste-kultur og forskjellige former for etno-regional og indisk sjåvinisme.

På denne måten har CPM nettopp inngått en valgallianse med Congress Party i Kommunistpartiets tidligere bastion Vest-Bengal, samtidig som Congress manøvrerer i Maharashtra, Indias nest-største-stat, for å danne en regjeringsallianse med det fascistiske partiet Shiv Sena, som helt nylig kom i klammeri med BJP.

Et politisk oppgjør med stalinismen krever at de mest klassebevisste indiske arbeiderne og ungdommene dreier seg til Den fjerde internasjonale [FI], siden 1953 anført av Den internasjonale komitéen [IC], og vurderer og tilegner seg partiets historie. Partiet ble grunnlagt i 1938 av Leo Trotskij, i kamp mot det stalinistiske byråkratiet som usurperte makten fra den sovjetiske arbeiderklassen og som forvandlet de forskjellige lands Kommunistpartier til redskap for Sovjetunionens egne manøvrer med imperialismen. Bare ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – har forsvart og utviklet programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, som animerte Oktoberrevolusjonen i 1917, og som tilbyr arbeiderklassen den eneste levedyktige strategien for å kunne konfrontere verdenskapitalismens kontemporære sammenbrudd.