Francos gravforflytning: Spanias styringsklasse ærer fascistdiktatoren

Av Alejandro López og Alex Lantier
4 November 2019

Torsdag i forrige uke flyttet Spanias sosialdemokratiske PSOE-regjering fascistdiktatoren general Francisco Francos levningenr fra hans store mausoleum De falnes dal [‘Valle de los Caídos’] til Madrid-kirkegården Mingorrubio. PSOE hevdet opprinnelig at forflytningen ville redusere Francos prominens, ved å fjerne ham fra hans store offisielle mausoleum. Begivenheten ble i stedet til et nedverdigende skue som hyldet en av 1900-tallets blodigste diktatorer.

Franco lanserte i juli 1936 et fascistkupp mot den valgte regjeringen, for å forhindre utbredelsen av sosialistradikalisering av arbeidere og bønder over hele Spania. Kuppet kastet landet ut en tre-år-lang borgerkrig der Franco allierte seg med Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia. Minst 200 000 politiske opposisjonelle, intellektuelle og venstreorienterte arbeidere døde, i en krig som forødet det meste av Spania.

Ytterligere mellom 700 000 og én-million mennesker passerte gjennom nesten 300 konsentrasjonsleirer i løpet av krigen og inn på 1940-tallet, ifølge undersøkelser utført av Carlos Hernández de Miguel, publisert i boka «Los campos de concentración de Franco» [‘Francos konsentrasjonsleirer’ (Ediciones B, 2019)]. Mange døde av underernæring og sult, der de ble daglig slått og ydmyket. Ytterligere en-halv-million forlot Spania som politiske flyktninger.

Over de neste-fire-tiårene styrte Franco Spania med jernhånd. Tusener ble arrestert, torturert eller myrdet av det hemmelige politiet. Streiker, politiske partier og fagforeninger ble forbudt, og demokratiske rettigheter ble undertrykt. Aviser og bøker ble sensurert, og høyere utdanning og anstendige helsetjenester var forbeholdt de privilegerte.

Den dag-i-dag rangerer Spania på andreplass, etter Kambodsja, som landet med det høyeste antallet «forsvunne» personer: 114 000, ifølge historikeres og pårørendes estimater. Mange ble henrettet av fascistiske eksekusjonspelotonger. Deres kropper ble dumpet i massegraver og veigrøfter.

En tilfeldig observatør av den detaljerte og begeistrede mediedekningen av Francos gravforflytning ville imidlertid ikke ha hørt noe om dette. Den nitidig iscenesatte begivenheten ble kringkastet av spansk offentlig fjernsyn i hele-åtte-timer, komplett med fugleperspektiv fra helikopter.

Over 200 journalister var tilstede ved lokaliseringen. Francos familie, beryktet for rikdommen ansamlet over tiår av plyndring, korrupsjon og nepotisme, ble transportert med minibusser på offentlig bekostning til De falnes dal. PSOE sendte sin fungerende justisminister Dolores Delgado, kledd-i-svart for å vise hennes respekt for Franco og de sørgende. Likevel fikk hun tilrop fra ei gruppe fascister, som møtte henne med bekyldningene «skjender» og «ludder» da hun ankom.

Sammen med Franco-familiens 22 etterkommere og presten var familiens advokat Luis-Felipe Utrera-Molina Gómez, og hans sønn José Utrera-Molina som var generalsekretær for det eneste lovlige partiet under Franco, fascistpartiet Nasjonalbevegelsen. Francos barnebarn Francis Franco var tillatt å medbringe det spanske fascistflagget.

Kista, omsvøpt av et banner for Æreskorset av San Fernando – den høyeste militærdekorasjonen utdelt i Spania – ble deretter ført ut fra basilikaen på familiemedlemmers skuldre, til helikopteret der Francis fikk militærhonnør fra mannskapet.

Da kista ankom gravlunden El Pardo-Mingorrubio gjorde hundrevis av fascister fascistsalutt der de sang frankistsanger og svingte det gamle regimets flagg. Én av de fremmøtte var tidligere oberstløytnant Antonio Tejero Molina, dømt til 30-år-fengsel for det mislykkede kuppforsøket den 23. februar 1981 som forsøkte å gjeninstallere Francoist-regimet etter overgangen til parlamentarisk demokrati etter Francos død. Hans sønn, presten Ramón Tejero, hadde ansvar for gravforflytningsprosedyrene.

Franco-regimet falt midt under arbeiderklassens massestreiker og protester på slutten av 1970-tallet. I 1978, fire år etter at Nellik-revolusjonen brakte ned Salazar-fascistdiktaturet i Portugal, ble en ny grunnlov vedtatt i Spania, etter forhandlinger mellom embetsrepresentanter for fascistregimet, sosialdemokratene (PSOE), og det stalinistiske spanske Kommunistpartiet (PCE). Denne Overgangen [‘Transición española’], sammen med Berlin-murens fall og 1989-restaureringen av kapitalisme i Øst-Europa, la fundamentene for 1992-grunnleggingen av Den europeiske union (EU).

Millioner av mennesker over hele verden ser nå med sjokk-og-avsky på den overdådige minnemarkeringen for Franco, en fascistmassemorder som er foraktet i arbeiderklassen. Den fant sted samtidig med bølga av massestreiker og protester mot sosial ulikhet, som har mobilisert arbeidere fra Libanon, Algerie og Irak til Hong Kong, Ecuador og den «gule vest»-bevegelsen i Frankrike, og massestreiker i bil- og gruveindustriene i Amerika. Etter flere tiår med innstramminger, krig og voksende sosial ulikhet er det et eksplosivt raseri mot EU og Overgangsregimet i Spania.

Uansett det spanske borgerskapets bestrebelser for å få promotert Franco som et alternativ, har den historiske dommen blitt felt over hans regime. I likhet med hans allierte Hitler og Mussolini var han et monster med en karriere som legemliggjorde borgerskapets bruk av massemord for å forsvare sin rikdom og sine privilegier. Det var en integrert del av europeisk fascisme, som begikk de mest avskyelige forbrytelser i menneskehetens historie, og kastet verden ut i kriger som krevde titalls millioners liv og som utførte genocid mot europeisk jødedom til forsvar for kapitalisme, nasjonalisme og sosial ulikhet.

Franco-gravforflytningen er av samme stykke som det europeiske borgerskapets universelle promotering av fascister. I Frankrike hyllet president Emmanuel Macron fascistdiktatoren Philippe Pétain som en stor soldat, da han organiserte et massivt tilslag mot «de gule vestene». I Tyskland pågår en fornyet innsats, anført av Humboldt Universitets-professoren Jörg Baberowski, for å hvitvaske nazi-regimets forbrytelser. Baberowski er beryktet for sin uttalelse «Hitler var ikke ondskapsfull.»

I Spania har politistatkampanjen, foruten å fremme frankismen, vært sentrert rundt den blodig undertrykkingen av de katalanske pro-kapitalisme nasjonalistene. Nå i høst ble ni av dem dømt til fengsel fra 9-til-13-år etter en skueprosess, fordi de hadde kalt for fredelige protester og hadde arrangert et referendum om regionens uavhengighet. Det spanske sosialistpartiet PSOE har brutalt undertrykt masseprotester mot den reaksjonære dommen. Sammenstøtene har etterlatt over 700 personer såret og 200 demonstranter arresterte, hvorav 31 som ble sendt i fengsel uten kausjon. Fire demonstranter mistet øyne av politiets gummikuler.

Observatori del Sistema Penal i els Drets Humans (Observatoriet av kriminalsystemet og menneskerettighetene) har iverksatt etterforskning om påstander om tortur og overgrep mot demonstranter ved Nasjonalpolitiets hovedkvarter, lokalisert på Barcelona-avenyen Via Laietana – som notorisk ble anvendt som tortursenter under Franco. Observatoriet siterte flere unge kvinner som beskrev «veldig harde» scener der deres medfanger ble banket og slått. Den ene sa: «Blodet sprutet bokstavelig talt fra slagene guttene fikk, til det punkt at det sølte til veggene.»

PSOE prøver å lulle arbeidere i søvn, der partiet poserer som kritikere av frankismen mens det har tilsyn med den blodige undertrykkingen i Francos tidligere fengsler. Statsminister Pedro Sánchez sa gravforflytningen var et skritt i retning «forsoning», og la til: «Det moderne Spania er produkt av tilgivelse, men det kan ikke være et produkt av glemsomhet.»

PSOEs ledende allierte, det populistiske pseudo-venstre-partiet Podemos, promoterte på tilsvarende måte gravforflytningen. Podemos’ stalinistiske partileder Pablo Iglesias tvitret at det var «gode nyheter», selv om han også hevdet å være skuffet over at spanske arméoffiserer ville saluttere Franco: «Det er en demokratisk skam å se medlemmer av de væpnede styrker saluttere en diktators levninger.»

Disse uttalelsene er basert på politisk svindel. Innen statsmaskina og de væpnede styrkene i Spania, og over hele Europa, er det som kjent dyp støtte for fascisme. I juni besluttet Spanias høyesterett at Francos Burgos-erklæring fra den 1. oktober 1936, der han erklærte seg som statsoverhode få måneder etter å ha lansert sitt fascistkupp, gjorde ham til landets legitime statsoverhode. Likevel falt Podemos inn på rekke med den generelle tausheten i mediene og det politiske etablissementet, over denne reaksjonære rettskjennelsen som legitimerte et fascistkupp, som i sin tur førte til massemord.

Hva angår PSOE marsjerte partiets embetsrepresentanter sammen med pro-frankistpartiet VOX i Barcelona, mot katalansk separatisme og til støtte for politiundertrykkingen. Dager senere kalte Carmen Calvo, fungerende visestatsminister, José Antonio Primo de Rivera et «offer» for borgerkrigen, han som var 1934-grunnleggeren av den fascistiske kamporganisasjonen Falangen. Faktisk var Rivera en vesentlig medsammensvoren i Franco-kuppet. Han ble beskyldt for sammensvergelse og opprør, stilt for retten og henrettet i de løpet av de første krigsmånedene.

Etter Francos kupp trakk Leo Trotskij i 1936 lærdommer av Folkefrontens fallittpolitikk, som var forløperne for dagens PSOE og Podemos, og som inkluderte Spanias stalinistiske Kommunistparti (CPE), der han sa: «Folkefrontregjeringen, det vil si koalisjonsregjeringen mellom arbeiderne og borgerskapet, er i selve sin essens en kapitulasjonsregjering for byråkratiet og offiserene. Slik er den store lærdommen av begivenhetene i Spania, som nå betales med tusenvis av menneskeliv.»

Mange tiår senere er denne advarselen av kritisk betydning for arbeidere og ungdommer i Spania og rundt om i verden. PSOE og Podemos er diskrediterte av flere tiår med påleggingen av innstramminger, nedskjæringer og krigspolitikk, og de har ikke nå den basen i arbeiderklassen som deres forgjengere hadde i Trotskijs tid. Men, som Trotskij forklarte jobber de for å avvæpne arbeiderklassen, samtidig med den økende trusselen om fascistundertrykking og statsvold, for å skape betingelser for at åpent pro-fascistkrefter som VOX får vokse.

For å mobilisere arbeiderklassens voksende opposisjon i kampen mot den fascistiske statsvolden er det avgjørende at det bygges et trotskistisk parti som et alternativ til Podemos. Den kritiske oppgaven arbeidere og ungdommen står overfor er å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i Spania, og i land på tvers av hele Europa.