Storbritannia holder generalvalg den 12. desember

Av Robert Stevens
31 October 2019

Tirsdag kveld stemte Storbritannias MP-er [‘Members of Parliament’; parlamentrepresentantene] for å avholde det som trolig vil bli det mest uforutsigbare generalvalget i britisk etterkrigshistorie.

MP-enes avstemmingsresultat var 438 for og 20 mot; et flertall på 418 for et valg som skal avholdes den 12. desember. Valget vil være det første avholdt i desember siden 1923. De konservatives statsminister Boris Johnson vant MP-enes støtte etter at han fremmet et kort lovfremlegg [‘a short bill’] som kalte for et valg den 12. desember. Etter seks timers debatt i Underhuset [House of Commons] hadde lovfremlegget tirsdag kveld passert sine tre høringer, og ble oversendt til Parlamentets øvre kammer House of Lords for en forventet tilslutning på onsdag, for så å bli presentert for majestetens påskrift – Royal Assent – og derved bli nedfelt som lov. Det sittende Parlamentet blir oppløst kommende uke.

Johnson mislyktes [engelsk tekst] mandagkveld med å sikre seg tilstrekkelig støtte for å få vedtatt generalvalg i desember i henhold til gjeldende FTPA-lov [Fixed Term Parliament Act], som krever at to tredjedeler av alle MP-er (434) måtte gi sitt samtykke. Det korte lovfremlegget – som satte FTPA til side – krevde bare et enkelt flertall.

Johnson visste han kunne vinne et flertall, da det skotske antiBrexit-partiet SNP (Scottish National Party) og liberal-demokratene (Liberal Democrats; ‘Lib Dems’) på søndag sa seg enige i å støtte et generalvalg i desember, om enn på deres foretrukne tidligere dato den 9. desember. Tirsdag morgen sa Labour Party, ledet av den nominelt «venstreorienterte» Jeremy Corbyn og det eneste store partiet som ikke uttalte seg for et valg – at det ville støtte lovfremlegget i avstemmingen. I et forsøk på å sikre at Johnson ikke hadde tilstrekkelig parlamentarisk tid igjen til å få gjennomført en no-deal Brexit [fratredelse uten avtale] – siden MP-ene fremdeles ikke har vedtatt avtalen han utarbeidet med EU tidligere denne måneden – og for å sikre seg flere stemmer i det kommende valget, fremmet opposisjonspartiene en rekke tilleggsendringer til Johnsons lovfremlegg. Én av disse endringene, fremmet av Corbyn, hadde som formål å få endret datoen for valget fra den 12. til den 9. desember. En annen endring var å la de 3,4 millioner EU-statsborgere bosatt i Storbritannia stemme i et valg, og en ytterligere endring var å senke stemmerettsalderen til å inkludere 16- og 17-åringer.

Regjeringen sa i løpet av dagen at dersom noen av disse endringene ble vedtatt ville den trekke hele lovfremlegget – og truet dermed opposisjonspartiene med at en no-deal Brexit da ville være den eneste kursen Johnson ville ta. I siste instans var Corbyns det eneste endringsforslaget valgt til å stemmes over av Parlamentets stedfortredende president [Deputy Speaker], og det ble nedstemt med et flertall på 20 (315 mot 295)

Bak hovedpartienes bryske fasader råder det for alle en utrykt engstelse for å gå til valgurnene. Sky News-korrespondenten Beth Rigby bemerket på tirsdag at det er «viktig å hanskes med valgets uforutsigbarhet, fordi av de-tre-siste valgene endte to-av-dem med uavklarte regjeringsmandat [‘hung parliaments] – i 2010 måtte David Cameron forholde seg til Lib Dems og i 2017 måtte Theresa May støttes opp av det nordirske partiet DUP [Democratic Unionist Party].» Hun la til at valgundersøkelsen British Election Study fant at det råder den høyeste velgeruforutsigbarheten i moderne tid, der 49 prosent av velgerne hadde forflyttet seg mellom partiene ved forrige valg. «Så når du legger denne velgerflyktigheten til et valg der [Nigel Faranges nyetablerte] Brexit Party vil prøve å ta den konservative stemmen i viktige valgkretser [o. anm.: Storbritannias valgsystem beslutter MP-er fra landets valgkretser; ikke på grunnlag av et samlet nasjonalt valgresultat], kan Remain-oppslutningen [forbli i EU] bli splittet mellom Labour og Lib Dems, SNP og potensielt til-og-med De Grønne. Dette er bare så, så uforutsigbart.»

Johnson kalkulerer med at han kan vinne ved å føre kampanje på meldingen om at bare han vil fullføre Brexit-agendaen og oppfylle «folkets vilje», der et flertall stemte Leave [forlate EU] i 2016-referendumet. Han er oppmuntret av Brexit Partys holdning, som har indikert at partiet ikke vil stille motkandidater til Tory-ene i omstridte valgkretser kjent for marginale seter, men til gjengjeld vil stille motkandidater til Labour i deres bastioner i Nord-England, som i 2016 i overveldende grad stemte Leave.

Lib Dems går for å få økt sine 19 MP-er i Westminster [Parlamentet] ved å støvsuge opp Remain-stemmer. Johnsons andre hovedkalkyle er derfor at Lib Dems vil vinne stemmer på Labours bekostning i Remain-valgkretsene.

SNP – Det skotske nasjonalpartiet – er den viktigste politiske styrken i Skottland. Uansett hvordan det politiske kartet måtte endre seg i resten av Storbritannia vil SNP bestrebe seg på å jobbe som del av en koalisjon for å få stanset Brexit, og partiet vil bruke valget som et argument for skotsk uavhengighet.

Valget vil bli dominert av den politiske krisen som rir Labour Party. Nok en gang får arbeiderklassen beskjed om at Corbyn representerer det eneste progressive alternativet til en Johnson-regjering. Ifølge rapporter har Corbyns nære rådgiver Karie Murphy ikke-en-gang utarbeidet noen liste over marginale parlamentseter som Labour kan slåss om, og insisterer på at alt skal sentreres om nasjonale møter holdt av Corbyn, slik at hans «budskap» dominerer.

Johnson er bredt hatet blant millioner av arbeidere som symbolet på en styringselite som har overvåket nivåer av sosial ulikhet uten sidestykke. Det kan derfor ikke utelukkes at Corbyn vil høste fordel av et utbredt antiTory-sentiment, til-tross-for Labour-lederens rolle i årevis for å ha støttet Tory-ene.

Labour-gevinster er imidlertid så-langt-fra sikre – spesielt gitt at Corbyn leder et parti som forblir i en borgerkrigslignende tilstand til-tross-for at han konstant innordner seg partiets høyrefløy-MP-er. Et betydelig antall Blairister, som utgjør flertallet av Labour MP-ene [benevnt PLP – Parliamentary Labour Party], har i månedsvis motsatt seg å holde et valg, og enda flere av dem er imot at Corbyn noen gang skal bli statsminister.

En av Blairistenes kommentar om Corbyn-lederskapet til pro-Tory avisa Daily Mail på tirsdag, etter at Corbyn ga sin støtte til et generalvalg, var: «De er splitter pine gærne [‘f***ing mad’]. De tror de er på randen av et stolt nytt sosialistisk daggry.»

MP-en la til at Corbyns beslutninger om å støtte et valg var «beviset på at kalkuner stemmer for jul» [o. anm.: et britisk munnhell, med den norske parallellen: ‘grisene stemmer for juleribbe’], og spådde at det ville bli et «enormt» opprør i partiet mot Corbyn.

Labour-høyre har brukt måneder på å legge komplott for hvordan å kunne omgå Corbyn, til fordel for opprettingen av en nasjonal enhetsregjering sammensatt av pro-EU Toryer, Blairistene, Lib Dems og SNP, som skulle ledes av pålitelige Remain-støttende figurer som Toryenes Ken Clarke, eller Labours Harriet Harman eller Margaret Beckett.

Omfanget av dette PLP-opprøret ble tydeliggjort ved avstemmingen om å holde et generalvalg, der 117 Labour-MP-er enten avsto, eller stemte mot Johnsons lovfremlegg – bare 10 færre enn de som stemte med Corbyn.

Blairistene har insistert på at ethvert fravær av et «Corbyn-sprett» som skulle vinne et valg, må ende med at han fjernes som partileder – en posisjon som allerede er akseptert av Corbyns allianspartner, skyggefinansministeren John McDonnell.

Mer grunnleggende er at Corbyn ikke tilbyr noe alternativ for arbeiderklassen, enn si noen av de andre kapitalistpartiene. Han tilbyr ikke noe program som tar for seg de grunnleggende problemene som arbeiderklassen konfronterer, deriblant stadig forverrende innstramminger og nedskjæringer, fattigdom og sosial nød.

Hans program tilbyr ingen vei fremover mot den tiltakende militarismen, under forhold der Storbritannia blir dratt inn i en malstrøm av inter-imperialistiske «stormakt»-rivaliseringer som truer en nedstigning til en tredje verdenskrig og barbari.

Selv om Labour skulle vinne ville det ikke tilby arbeiderklassen noe-som-helst. Som alle Corbyns handlinger har demonstrert de fire-siste-årene, inkludert utformingen av Labours program, skreddersyr han seg etter Blairist-fløyens krav fordi de er et transmisjonsbelte for diktatene fra big business og [finanssenteret] City of London.