Høyreorientert terror i Tyskland: Storkoalisjonens ansvar

Av Johannes Stern
23 October 2019

Etter terroristangrepet på synagogen i Halle, som var hakket unna fra å bli den verste jødemassakren i Europa siden slutten av nasjonalsosialismen, har ledende regjeringspolitikere toet sine hender for ansvar og rettet skyld mot ytrehøyrepartiet AfD.

Forrige onsdag tilskrev visekansler Olaf Scholz (SPD) partiet AfD [Alternative für Deutschland] medansvar for ugjerningen, i tillegg til gjerningsmannen selv. På spørsmål om de intellektuelle brannstifterne også kunne være å finne i AfD, besvarte sosialdemokraten avisene tilhørende Funke Mediagroup: «AfD kan ikke benekte sitt ansvar i denne saken.» Den «rasistisk motiverte udåden» hadde «opphav i et miljø som fremmer høyreslagord, ikke bare på Internett men også i Landtagen [delstatsparlamenter] og i Bundestag [det føderale parlamentet]. AfD burde ikke opptre som om partiet ikke hadde noe med alt dette å gjøre.»

CDU-partileder og fungerende forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer [kjent som AKK] ytret seg på tilsvarende måter i løpet av helgen. AfD er «den høyreorientert radikalismens politiske arm» erklærte hun i Saarbrücken på Tysklandsdagen for Jungen Union (CDU/CSUs felles ungdomsorganisasjon). «Høyreradikalisme er et reelt problem i Tyskland. ... Vi må ikke venne oss til at faktisk blir dag-etter-dag det ene tabu etter-det-andre brutt i den politiske debatten.»

Arbeidere og unge mennesker som er villige til å slåss mot gjenkomsten av fascisme i Tyskland og internasjonalt, må imidlertid tilbakevise den føderale regjeringens hykleri med forakt. Faktisk ligger ansvaret for høyreekstrem ikke bare hos AfD, men også hos storkoalisjonen og dens politiske støttespillere i Venstrepartiet [die Linke] og De Grønne [die Grünen]. Dersom AfD er «høyreradikalismen politiske arm» da er sikkerhetsapparatet gjennomsyret av høyrenettverk – særlig den hemmelige innenlandske etterretningen BfV [Bundesamt für Verfassungsschutz; Kontoret for beskyttelse av grunnloven] – statens arm, og den føderale regjeringen dens banebryter.

Storkoalisjonens politiske balanseregnskap etterlater ikke rom for tvil.

Etter Forbundsdagsvalget i 2017 videreførte SPD og CDU/CSU storkoalisjonen, og besørget med dét AfD til offisiell opposisjonsleder i Bundestag, og integrerte dermed partiet systematisk inn i det parlamentariske arbeidet. Sånn kan Stephan Brandner (AfD), som fyrte av antisemittiske tweets etter Halle-anslaget, eksempelvis takke Thomas Oppermann, den-gang SPD-Bundestag-gruppeleder, for sin embetsrepresentasjon som leder for justiskomitéen, da han foreslo AfD-politikeren til nomineringen. Også andre AfD-høyreekstreme, som den nyliberalistiske rasisten Peter Boehringer (budsjettkomitèen) og den tidligere hooligan-dømte Sebastian Münzenmeier (turismekomitéen), ble valgt til komitéledere i Bundestag med de etablerte partienes stemmer.

I løpet av de to siste årene har storkoalisjonen systematisk tatt i bruk AfDs hets og politikk, og skapt et ideologiske klima og de politiske forutsetningene for høyreterroren. Det må si det klart og tydelig: anslaget i Halle er et direkte resultat av denne politikken.

I attentatsmannen Stephan Balliets manifest står det at han handlet av hat mot flyktninger, muslimer, jøder og sosialister. Blant annet skriver han i dette dokumentet: «Jeg hadde opprinnelig til hensikt å storme en moské eller et antifascist-kulturhus ... Men til-og-med drap av 100 golems ville ikke gjøre noen forskjell når flere enn disse blir smuglet inn i Europa på en-enkelt-dag.» Kort før sin ugjerning hetset han i en video mot utlendinger, benektet Holocaust og kalte jøder «årsaken til alle problemer».

De «tema» som fikk Balliet til å gå til verks, og det språket han brukte, er ikke bare AfDs tema og språk, men også storkoalisjonens tema. At de intellektuelle brannstifterne også sitter i regjeringen er åpenbart. Eksempelvis kunngjorde innenriksminister Horst Seehofer (CSU) etter de høyreradikale protestene i Chemnitz i-fjor-sommer, der blant annet en jødisk restaurant ble angrepet, at han selv ville ha marsjert med dem dersom han ikke var minister. Etterpå kalte han «migrasjonsspørsmålet» «mor til alle politiske problemer i dette landet», og understreket: «Islam hører ikke hjemme i Tyskland.»

Trivialiseringen av nasjonalsosialismen og kampen mot venstresiden er også del av storkoalisjonens politikk. I talen forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD) holdt den 1. september i Warszawa på 80-årsjubiléet for utbruddet av andre verdenskrig, nevnte han ikke utryddelsen av seks millioner jøder. Dette var en klar innrømmelse og et signal til AfD, med partileder Alexander Gauland (et tidligere CDU-medlem) som forherliger Wehrmacht [o. anm.: Hitlers og Det tredje rikes armé; de tyske væpnede styrker idag er Bundeswehr] og som beskrev nasjonalsosialismen som «en fugleskitt på over 1 000 år med vellykket tysk historie». Storkoalisjonen hadde allerede utgitt en uttalelse [tysk tekst] som støttet den høyreradikale professoren Jörg Baberowski ved Humboldt Universitet, som trivialiserer Holocaust og hevdet at Hitler «ikke var ondskapsfull».

I 2018-rapporten fra BfV – den hemmelige innenlandsetterretningens årlige Verfassungsschutzbericht – fører storkoalisjonen for andre år-på-rad opp Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti – den tyske seksjonen av ICFI] som et «observasjonsobjekt», fordi partiet går inn for et sosialistisk program som – ifølge innenriksdepartementet – «er rettet mot den bestående staten og den sosiale orden, som glatt blir nedverdiget som ‘kapitalisme’» og som er «mot angivelig nasjonalisme, imperialisme og militarisme».

AfD, den åpent fascistiske partifløyen «Der Flügel» [‘Vingen’] og det nynazistiske miljøet som omgir den, blir derimot ikke nevnt med et-eneste-ord av den tyske innenlandsetterretningen, og blir bare benevnt som «ofre» for angivelige «venstreekstremister».

Til tross for alle talemåtene lar storkoalisjonen de høyreradikale terrornettverk operere så-godt-som ubestridte, som strekker seg dypt inn i hæren, politiet og de hemmelige tjenestene og som opprettholder dødslister med flere tusen personer som mål, selv etter NSUs bombinger og drapet på Kassel-distriktspresident Walter Lübcke (CDU).

Velkjente høyreorienterte terrorister som overløytnant Franco A. er forøvrig på fri-fot, og hans våpendrager Maximilian T. ble som ansatt medarbeider av AfD-parlamentarikeren Jan Nolte sågar tildelt ID-kort for tiltrede til Bundestag [Forbundsdagen]. Ifølge den offisielle statistikken fra BKA [Bundeskrimainalamt – Det føderale kriminalpolitiet], befinner det seg totalt 497 høyreekstreme på frifot selv om det foreligger arrestordrer på dem.

Det å nedtone eller til-og-med benekte storkoalisjonens ansvar for fremveksten av den ekstreme høyresiden ville være å lukke øynene for den politiske virkeligheten og for historien. Deres politikk er ikke en glipp eller en unnseelse, men er basert på bevisste valg. Den har som formål å styrke høyreekstreme tendenser innen statsapparatet og å gjenopprette et fascistparti i Tyskland nesten 75 år etter forbudet mot NSDAP [Hitlers Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei]. Som på 193o-tallet trenger styringsklassen et slikt parti for å håndheve sin politikk for militarisme, indre opprustning og sosiale nedskjæringer i møte med befolkningens massive motstand.

Allerede i 2014 hadde Sozialistisch Gleichheitspartei (SGP) undersøkt de objektive drivkreftene underliggende for gjenkomsten av tysk militarisme og advarte om konsekvensene på en «spesialkonferanse mot krig» [tysk tekst]. Bare få måneder etter at Steinmeier, daværende utenriksminister, kunngjorde på sikkerhetskonferansen i München at Tyskland var «for stort og økonomisk for sterkt til bare å kommentere verdenspolitikk fra sidelinjen,» skrev vi:

Gjenopplivningen av militarismen er styringsklassens svar på de eksplosive sosiale spenningene, den utdypende økonomiske krisen og de økende konfliktene mellom de europeiske maktene. Mål er erobringen av nye innflytelsessfærer, markeder og råvarer som den eksportbetingende tyske økonomien er avhengig av; forebyggingen av en sosial eksplosjon ved å avlede sosiale spenninger mot en ekstern fiende; og militariseringen av samfunnet som helhet, inkludert utviklingen av et altomfattende nasjonalt overvåkingsapparat, undertrykkingen av sosial og politisk opposisjon og å bringe mediene på linje [‘Gleichschaltung der Medien’].

Resolusjonen viste også hvor dypt de såkalte «venstre»-opposisjonspartiene er integrert i tysk imperialismes strukturer. Venstrepartiet [die Linke] og De Grønne [die Grünen] var medvirkende i planleggingen av gjenopplivingen av den tyske militarismen [tysk tekst], og de konspirerte med alle andre partier i etterretnings- og forsvarskomitéene i Bundestag [det føderale parlamentet], og de fulgte forsvarsministeren på troppebesøk i de tyske krigssonene. De fungerer som storkoalisjonens politiske vedheng, og noen av deres ledende representanter, som Venstrepartiets fraksjonsleder Sahra Wagenknecht og De Grønnes overborgermester i Tübingen Boris Palmer, har i mellomtiden åpent tatt til seg AfDs slagord mot flyktninger.

Vendingen av alle lederne av styringsklassen mot militarisme, krig og fascisme 30 år etter den tyske gjenforeningen og oppløsingen av Sovjetunionen av det stalinistiske byråkratiet er et internasjonalt fenomen. Overalt reagerer borgerskapet på kapitalismens dype krise og de voksende klassespenningene og konfliktene mellom stormaktene, med å bryte med grunnleggende demokratiske normer og åpent å gripe til diktatoriske midler.

I Spania rehabiliterer styringsklassen Franco-fascismen, og går med støtte fra pseudo-venstrepartiet Podemos til aksjon mot separatistpolitikere og masseprotester i Catalonia. I Storbritannia ble mer enn 1 600 fredelige klimademonstranter arrestert av politiet i forrige uke, etter at politiet forbød demonstrasjoner over hele London. I Frankrike hyller president Emmanuel Macron offentlig nazistens kollaborasjonspartner Philippe Petain og anvender brutal politimakt for å gjennomføre de største sosiale angrepene i etterkrigstiden mot massiv sosial motstand. Og i USA fører president Donald Trump en fascistisk kampanje mot demokratenes i-all-hovedsak høyreorienterte riksrettskampanje.

Socialist Equality Party i USA, SGPs amerikanske søsterparti, understreket i en viktig uttalelse publisert i forrige uke at kampen mot fascismen er en kamp mot kapitalisme og imperialisme. Den må ledes helt uavhengig av, og mot alle borgerlige partier og krever den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. I uttalelsen «Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!» står det:

Demokratiske rettigheter er ikke forenlige med et sosialt system basert på ekstrem ulikhet og endeløs krig. Lærdommen fra 1930-tallet er at kampen mot fascisme og autoritært styre bare kan baseres på et antikapitalistisk og eksplisitt sosialistisk program.

Metodene påkrevd i denne kampen er klassekampens metoder, og målet er å etablere en arbeidernes regjering for radikalt å få omfordelt formuen, få satt gigantforetakene og -bankene under arbeidende menneskers demokratiske kontroll, og implementere en planlagt økonomi basert på sosiale behov, ikke privatprofitt.

Dette er perspektivet SGP legger til grunn sin kamp mot militarismens og fascismens gjenkomst. Nettopp i Tyskland, der nasjonalsosialismen raste og styringsklassen organiserte historiens mest uhyrlige forbrytelser, er opposisjonen mot høyrefaren enorm. Siden det høyreekstreme AfD kom inn i Bundestag for to år siden, har titusener flere ganger tatt til gatene. Den største demonstrasjonen til-dags-dato, med nesten en kvart million deltakere, fant sted for nesten nøyaktig ett år siden i Berlin, etter de høyreekstreme opptøyene i Chemnitz. Etter terroristangrepet i Halle tok titusener til gatene for å demonstrere mot høyreekstrem og antisemittisk vold.

For å hindre at styringsklassen med sine fascistiske metoder på nytt gjenoppliver sine opprustningsplaner og stormaktsfantasier, må protestene mot høyresiden utvides og orienteres mot den internasjonale arbeiderklassens voksende streike- og protestbevegelse. Det sentrale spørsmålet er den aktive kampen for et sosialistisk program og byggingen av SGP i Tyskland og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] som det nye revolusjonære lederskapet for den internasjonale arbeiderklassen.

SGP stiller følgende krav: