Fengslingen av katalanske nasjonalister: Den spanske regjeringen bygger en politistat

18 October 2019

Madrids domfelling på mandag av et dusin katalanske nasjonalister til et tiår i fengsel etterfulgt av trusler om å pålegge Catalonia en unntakstilstand etter politiets tilslag mot masseprotester, markerer et vesentlig skritt i retning diktatur, ikke bare i Spania men på tvers av hele Europa. Rettskjennelsen på mandag er en vanærende og illegitim rettsbeslutning fra en domstol som er diskreditert av dens nylige uttalelser om støtte til fasciststyre.

De tiltalte, ledet av Catalonias tidligere regionale visepremier Oriol Junqueras, kalte for fredelige protester under opptakten til et fredelig referendum om katalansk uavhengighet den 1. oktober 2017. Spansk paramilitært politi satte inn et voldelig tilslag mot velgerne under denne folkeavstemmingen og såret over 1 000 personer da velgere responderte på politiets kølleslag ved valglokaler med sivil masseulydighet.

Høyestretten satte realiteten på hodet og hevdet at dette ikke utgjorde illegitim statsvold mot befolkningen, men et voldelig folkelig opprør mot en legitim statsmyndighet – og at Junqueras og andre derfor var skyldige i oppvigleri for deres oppfordring til det.

Politiet i sammenstøt med protesterende under en demonstrasjon på El Prat lufthavn, i utkanten av Barcelona, hovedstad i den spanske regionen Catalonia, mandag den 14. oktober 2019. (AP Photo/Bernat Armangue)

Samtidig med voksende oppfordringer til en generalstreik brygger det opp til en konfrontasjon mellom arbeiderklassen og politistaten som fremstår i Spania og på tvers av hele Europa.

Etter at det tirsdag kveld igjen brøt ut protester i Barcelona mot fengselsstraffene erklærte den sosialdemokratiske statsminister Pedro Sánchez fra Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) at han «ikke utelukket noe scenario» for hans regjerings respons, da han møtte ledere for Spanias vesentligste parlamentariske partier. Anført av det nyetablerte fascistiske partiet Vox fremmer disse partiene forskjellige krav: fra å påkalle den spanske grunnlovens Artikkel 155 for å suspendere den valgte katalanske regionalregjeringen, til å mobilisere hæren.

Det er en elementær oppgave stilt til arbeidere på tvers av hele Spania og internasjonalt å kreve løslatelse av de katalanske nasjonalistiske politiske fangene og forsvare arbeidere og ungdommer i Catalonia mot trusselen fra Madrid om militær undertrykking og autoritært styre.

Det å fremme kravet om å løslate katalanske nasjonalistfanger innebærer ikke noen støtte for deres regressive program for å splitte arbeiderklassen i Spania, ved å danne en uavhengig kapitalistisk republikk i Catalonia, eller for deres historikk for påleggingen av sosiale innstramminger på katalanske arbeidere. Den bredt anlagte folkelige mistroen til Catalonias løsrivelse i Spania, og også i et knapt flertall av katalanerne, er legitim og politisk berettiget. Men deres arrestering er en integrert del av en fascistisk kampanje som har den spanske og internasjonale arbeiderklassen som sitt viktigste mål.

Ved å skylde på protesterende heller enn det spanske politiet, for tilslaget i Catalonia, gir høyesterettskjennelsen staten et våpen for å uthule grunnleggende demokratiske rettigheter. Dersom domstolens groteske og reaksjonære argumentasjon skulle bli akseptert, ville politiet bare behøve å knekke ei kølle over hodet på en streikende på ei streikevakt, eller en student som okkuperer et universitet for å erklære dem skyldige i voldelig opprør mot staten, for å kunne tildele dem lange fengselsstraffer. Konstitusjonelt beskyttede rettigheter til å streike og til å protestere ville være tømt for alt innhold.

Fengslingen av de katalanske nasjonalistene er uadskillelig knyttet til en vedvarende kampanje i styringsklassen siden den katalanske folkeavstemmingen for å få promotert Vox og rehabilitert fascisme. I juni, mens høyesterett diskuterte denne kjennelsen, blokkerte domstolen en kort periode en foreslått oppgraving av fascistdiktatoren Francisco Franco, og argumenterte for at han var landets legitime «statsoverhodet fra den 1. oktober 1936 til hans død i november 1975». Francos selvproklamering til statsoverhode den 1. oktober 1936, fire måneder etter at hans fascistkupp hadde utløste den spanske borgerkrigen, var legitim.

Den spanske borgerkrigen ødela byer over hele Spania og førte til drap på 200 000 venstreorienterte arbeidere og intellektuelle, og til interneringen av 400 000 i konsentrasjonsleirer. Likevel uttalte høyesterett at det ville være «ekstraordinært skadelig» for allmennhetens interesse at det ikke var en mer positiv forståelse av «don Francisco Francos betydning».

Legitimeringen av francoismen skjerper uunngåelig den spanske statens konflikter med Catalonia. Det må huskes at etter Francos seier i den spanske borgerkrigen og den nazistiske okkupasjonen av Frankrike i 1940, utleverte nazistenes hemmelige statspoliti Gestapo den eksilerte katalanske nasjonalistlederen Lluis Companys fra Frankrike til å bli henrettet av de spanske fascistene.

EU og alle unionens medlemsland er direkte involverte i den spanske styringsklassens komplott. Junqueras, som ble valgt inn i Europa-parlamentet fra fengsel, kunne kreve juridisk immunitet som euro-representant. Da EUs juridiske tribunal avholdt en høring for å beslutte om hvorvidt Junqueras skulle tilkjennes denne immuniteten, fremmet imidlertid ikke et eneste EU-medlemsland noen argumenter for rettsinstansen. De støttet alle bevisst, om enn stilltiende, det spanske borgerskapets grep for å legitimere fascisme og skrote grunnleggende demokratiske rettigheter.

Rettsjennelsen i Catalonia er bare det skarpeste uttrykket for pådrivet for å undergrave demokratiske rettigheter og undertrykke protest over hele EU, samtidig med en gjenoppblussing av streiker og politiske protester mot EUs politikk.

I Storbritannia har denne siste uka sett arresteringen av flere enn 1 600 fredelige klimaprotesterende i London, og byens politis [Metropolitan Police] innføring av et bydekkende forbud mot demonstrasjoner.

I Frankrike, der den forhatte presidenten Emmanuel Macron hyllet fascistdiktatoren Philippe Pétain da han iverksatte massearrestasjoner av «gul vest»-protesterende mot sosial ulikhet, har politiet gjentatte ganger slått løs på fredelige demonstranter og deretter arrestert de som prøver å forsvare seg. Christian Dettingers tilfelle, en tidligere bokser som ble dømt til 30 måneders fengsel for å ha slått i en politibetjents opprørsskjold da han beskyttet en kvinnelig demonstrant, er notorisk. Dette etterfulgte to år med en unntakstilstand da demokratiske rettigheter var suspenderte.

I Tyskland er fremveksten av det nyfascistiske partiet Alternativet für Deutschland (AfD) til å bli hovedopposisjonsparti, i møte med masseprotester, den farligste manifesteringen av veksten av nyfascisme i Europa.

Nesten tre tiår etter at den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen førte til at borgerlige intellektuelle forkynte «Historiens slutt», sosialismens død og det liberale demokratiets evige triumf, dreier styringsklassene over hele Europa igjen i retning diktatur. Det er verdt å merke seg at gjenoppbyggingen av de fascistiske tendensene i den spanske statsmaskina finner sted under den «liberale» sosialdemokraten Sánchez’ styre.

Ingen kamp for å forsvare selv de mest grunnleggende rettighetene er mulig innen rammene av den velstående øvremiddelklassens partier, som det stalinistiske og pabloistiske partiet Podemos. Podemos har arbeidet konsekvent siden 2017 for å demobilisere og kvele all politisk opposisjon i Spania mot den fascistiske kampanjen Madrid har rettet mot Catalonia. Partiet har ikke kalt for en eneste masseprotest fra sine fem millioner velgeres side, helt i tråd med de stalinistiske og sosialdemokratiske fagforeningene, som har nektet å iverksette solidaritetsaksjoner til forsvar for arbeidere som er målrettet for undertrykking i Catalonia.

I stedet appellerer Podemos til PSOE om å inngå en regjeringsallianse, til-og-med mens sosialdemokratene leder an i undertrykkingskampanjen i Catalonia. Podemos’ generalsekretær Pablo Iglesias, som lovet Sánchez «full lojalitet» i statsanliggender under de mislykkede regjeringssamtalene tidligere i år, erklærte etter den katalanske domsbeslutningen at, til tross for hans angivelige avsky for rettsbeslutningen, «må alle respektere loven og godta dommen».

Å slåss mot styringsklassenes dreining i retning diktatur og fascisme krever et brudd med disse bankerotte kreftene og en vending til den internasjonale arbeiderklassen.

Arbeidere i Catalonia som slåss for å forsvare sine sosiale og demokratiske rettigheter, må appellere til sine klassebrødre og -søstre i hele Spania, og i Europa som helhet, i en felles kamp for den sosialistiske omformingen av samfunnet og kampen for De forente sosialistiske stater av Europa. Dette er uadskillelig fra kampen for å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), i Europa og på tvers av hele verden.

Alex Lantier