Edward Snowden: Mannen som avslørte amerikansk etterretnings elektroniske overvåkning av alle

Av Kevin Reed
14 October 2019

I det siste kapittelet i memoarboka Permanent Record melder Edward Snowden en advarsel til leserne. Han skriver: «Det ville ikke være vanskelig for en interessert regjering å finne ut at du har lest denne boka. I det minste ville det ikke være vanskelig å finne ut at du har den, enten du lastet den ned ulovlig, kjøpte en trykt utgave på nettet eller handlet den i en hvilken-som-helst bokhandel med et kredittkort.»

Før Edward Snowdens 2013-eksponering av et hemmelig amerikansk masseovervåkningsprogram, var tanken om at regjeringen elektronisk avlyttet hele befolkningen – eksempelvis hvilke bøker de leser, eller hvilke tema de søker etter på nettet – fryktet, og til og med mistenkt.

Permanent Record

Denne mistanken var støttet av etterretningsvarslere som kom før Snowden, som Mark Klein (2006), Thomas Drake (2011) og William Binney (2012), så vel som av noen Hollywood-filmer som Enemy of the State (1998) med Will Smith og Gene Hackman i hovedroller, og Jason Bourne-serien basert på romanene til Robert Ludlum, med Matt Damon i hovedrollen (innledet i 2002).

Det var imidlertid Snowdens avsløringer som for første gang ga allmennheten omfattende dokumentasjonsbevis for den amerikanske etterretningsstatens elektroniske masseovervåkning og brudd på demokratiske rettigheter. Som Snowden skriver i forordet til boka hadde National Security Agency (NSA) og Central Intelligence Agency (CIA) bygget et enormt system, med et hegemonisk mål: «å samle hele verdens digitale kommunikasjon, lagre dem i evigheter, og gjennomsøke den etter forgodtbefinnende».

Det nøyaktige antallet NSA-dokumenter Edward Snowden tilgjengeliggjorde for mediene og det antallet han faktisk hentet ut fra amerikansk etterretning, er begge ukjente størrelser. Noen estimater setter førstnevnte til anslagsvis 10 000, og sistnevnte til 1,7 millioner. Dokumentene omfattet klassifiserte rapporter, e-postmeldinger, notater, planleggingsdokumenter og PowerPoint-presentasjoner for promotering og opplæring.

Blant de mest ødeleggende åpenbaringene fra Snowdens avsløringer er eksistensen av nedstrømsovervåkningsmetoden kjent som PRISM. Snowden beskriver PRISM som et verktøy til bruk for «rutinemessig innsamling av data fra Microsoft, Yahoo!, Google, Facebook, Paltalk, YouTube, Skype, AOL og Apple, deriblant e-postmeldinger, bilder, video og audiochats, nettleserinnhold, søkemotorforespørsler, og all annen data lagret i selskapenes skyservere, som forvandler dem til medvitende co-konspiratorer.»

Han fortsetter med å beskrive oppstrømsinnsamling som «utvilsomt enda mer inntrengende. Det muliggjør den rutinemessig innsamlingen av data direkte fra privatsektorens Internettinfrastruktur – vekslerne og ruterne [‘switches and routers’] som skyfler og formidler Internett-trafikken over hele verden, via satellitter-i-bane og de fiberoptiske høykapasitetskablene som ligger på tvers av havene.» Snowden forklarer i en viss detalj teknologiene bak oppstrømsdatainnsamlingen:

«Da innså jeg at disse verktøyene er de mest inntrengende elementene i NSAs masseovervåkningssystem, kanskje nettopp fordi de er nærmest brukeren – det vil si, nærmest personen som overvåkes. Se for deg at du sitter ved ei datamaskin, i ferd med å oppsøke et nettsted. Du åpner en nettleser, skriver inn en URL og trykker Enter. URL-en er faktisk din forespørsel, og denne forespørselen går ut på leting etter destinasjonsserveren. Et eller annet sted underveis i sine veier, men før din forespørsel kommer frem til den søkte serveren, vil den imidlertid måtte passere gjennom TURBULENCE, et av NSAs kraftigste våpen.

«Helt spesifikt går din forespørsel gjennom noen få svarte servere stablet oppå hverandre, omtrent på størrelse med et bokskap med fire hyller. Disse er installert i spesielle rom i større private telekommunikasjonsbygg i alle allierte land, så vel som i amerikanske ambassader og på amerikanske militærbaser, og de inneholder to essensielle verktøy. Det første er TURMOIL, som håndterer «passiv innsamling», og som lager en kopi av dataene som passerer gjennom. Det andre er TURBINE, som er ansvarlig for «aktiv innsamling» - dvs. aktiv tukling med brukerne…»

«Dersom TURMOIL flagger din trafikk som mistenkelig, vipper den forespørselen over til TURBINE, som avleder den til NSAs servere. Der bestemmer algoritmer hvilke av signaletterretningsbyråets exploits – skadeprogrammer [‘malware’] – som skal anvendes mot deg. Dette valget baseres på hvilken type nettsted du søker kontakt med, like mye som din datamaskins programvare og Internett-tilkobling. De valgte exploits blir sendt tilbake til TURBINE (av programmer i QUANTUM-pakka, skulle du lure på dét), som sprøyter dem inn i trafikkanalen og avleverer dem til deg, sammen med kontakten med det nettstedet du etterspurte. ... Det hele skjer på under 686 millisekunder. Helt uten at du får noe å vite.»

«Når først disse exploits er kommet inn i din datamaskin da kan NSA få tilgang til ikke bare dine metadata, men også dine konkrete data. Hele ditt digitale liv tilhører nå dem.»

Med sin advarsel til leserne om disse programmene forespeilte Snowden den amerikanske regjeringens reaksjon på hans bok. Med utgivelsen av Permanent Record den 17. september meldte justisdepartementet (DOJ) umiddelbart en stevning mot både Snowden og hans forlegger Macmillan, som søkte å få blokkert at ethvert utbytte fra boka noen gang skulle tilfalle varsleren.

Det absurde amerikanske juridiske kravet er at Snowden brøt sin fortrolighetsavtale [‘nondisclosure agreement’] med CIA og NSA ved å unnlate å sende manuskriptet inn til hans tidligere arbeidsgivere for deres vurdering før publisering. Realiteten er at DOJ og Trump-administrasjonen har til hensikt å skremme alle andre som kunne vurdere å offentliggjøre bevis for amerikansk imperialismes forbrytelser.

Også del av Snowdens advarsel er en klar melding: den masseovervåkningen han avslørte og delte med Guardian og Washington Post for litt over seks år siden, ikke bare videreføres, den utvides. Selv om hans avsløringer har resultert i forbedringer i teknologiene for elektronisk kommunikasjon – som den etterhvert utbredte anvendelsen av datakrypteringsmetoder – erkjenner Snowden at regjeringsspionering videreføres.

Det er verdt å merke seg at blant de uopphørlige referansene til en ikke-navngitt CIA-«varsler» bak riksrettsgranskningen som utspiller seg mot president Trump over hans telefonsamtale med Ukrainas statsleder Volodymyr Zelenskij, har ikke demokratiske og republikanske politikere og for den del heller ikke foretaksnyhetsprogrammene, mer enn så vidt henvist til eksempelet Edward Snowden. Selv om han har mottatt ei rekke internasjonale varslerpriser, eksempelvis Ridenhour-prisen for berettelse av sannhet og Carl von Ossietzky-medaljen, har Snowden levd «et sted i Moskva» de siste seks årene, og står overfor tre amerikanske tiltaler, inkludert for brudd på spionasjeloven fra 1917.

Blant de viktigste delene av boka er der Snowden beskriver hvordan han kom til å få vite om, og forstå omfanget og skalaen for NSAs kriminelle overvåkingsapparat. I kapitlet «Tokyo», dit han flyttet i 2009 for å jobbe for NSA, først som «ansatt» av Perot Systems og deretter av Dell, etter at Perot Systems ble oppkjøpt av produsenten av personlige datamaskiner, men som han forklarer: «Akkurat som i CIA var denne kontraktørstatusen bare formalitet og et dekke, og jeg har aldri annet enn jobbet i et NSA-anlegg.»

Han skriver: «Materialet jeg formidlet til journalister i 2013 dokumenterte en slik bredde av NSAs overgrep, oppnådd gjennom et slikt mangfold av teknologiske tilganger og muligheter, at ingen enkeltagent i den daglige utførelsen av sitt ansvar noensinne var i stand til å vite om dem alle – ikke engang en systemadministrator. For å finne ut om bare en brøkdel av overtrampene måtte du legge ut å søke. Og for å gå til verks med ditt søk, måtte du vite at det du søkte eksisterte.»

Snowden forteller at han i sine første dager med NSA bare var «litt mer kunnskapsrik om etterretningstjenestens praksis enn resten av verden». Etter at han i juli 2009 leste et dokument benevnt Uklassifisert rapport om presidentens overvåkningsprogram, om George W. Bush-æraens avlytting uten rettslig kjennelse, hadde han åpne spørsmål, og denne mistanken «sendte meg på søk etter den klassifiserte versjonen av rapporten».

I Tokyo hadde Snowden blitt tildelt ansvar for utvikling av et styringssystem for sikkerhetskopiering og dokumentlagring som besørget NSA med «en komplett, automatisert og kontinuerlig oppdatering av alt av etterretningsbyråets viktigste materiale». Det var på grunn av dette unike ansvaret at Snowden fikk innsikt i et bredt spekter av topphemmelig informasjon.

Da den klassifiserte versjonen av rapporten om Bush’ overvåkningsprogram ved en feiltakelse kom til Snowdens oppmerksomhet, bestemte han seg for å undersøke materialet før han gikk til verks med å «skrubbe dokumentet fra systemet» etter IT-prosedyrene, for å «bekrefte» at det skulle slettes. «Vanligvis ville jeg bare rette det det korteste blikk på det. Men denne gangen, så snart jeg åpnet dokumentet og leste tittelen, visste jeg at jeg kom til å lese det tvers gjennom.»

Snowden fortsetter: «Her var alt som var utelatt i den ikke-klassifiserte versjonen. ... en fullstendig redegjørelse for NSAs mest hemmelige overvåkningsprogrammer, med byråets direktiver og justisdepartements politiske retningslinjer, som hadde blitt anvendt for å undergrave amerikansk lov og for å bryte Den amerikanske grunnloven. ... Dokumentet var så strengt klassifisert at enhver som hadde tilgang til det som ikke var en sysadmin [systemadministrator], umiddelbart ville være identifiserbar. Og de aktivitetene det skisserte var så dypt kriminelle at ingen regjering noen gang ville tillate det bekjentgjort uredigert.»

I et annet kapittel kalt «Tunnelen» forteller Snowden om sin jobb i 2012 på NSA-anlegget lokalisert i en tidligere flyfabrikk, under en ananasåker på øya Oahu, Hawaii. Det var her han senere skulle kopiere NSA-dokumentene til et micro SD-kort, smugle dem ut i sin Rubiks-kube og dele dem med nyhetsmediene. Snowden forklarer: «Min aktive søking etter NSAs overtramp begynte ikke med min kopiering av dokumenter, men med lesingen av dem. ... Jeg måtte forstå systemet før jeg kunne bestemme hva, om noe, jeg skulle gjøre med det.»

I Permanent Record gir Snowden sin personlige beretning via sitt liv i eksil i Russland siden 2013. Leserne får å vite hvem Edward Snowden er som person, og de lærer hvordan det hadde seg at en 29-år-gammel etterretningskontraktør som levde et komfortabelt liv på Hawaii bestemte seg for å utfordre verdens mektigste militær/etterretningsetablissement. Som han skriver: «Denne boka handler om hva som førte til denne beslutningen, de moralske og etiske prinsippene som underbygde den, og hvordan disse ble til – som betyr at den også handler om mitt liv.»

Snowdens livshistorie er viktig som personlig biografi, og den er også betydningsfull med tanke på hva den sier om generasjonen som har vokst opp i epoken med PC-er, videospill, Internett og World Wide Web. Et breiere sosialt og politisk fenomen ligger bak klarheten, besluttsomheten, motet og verdiene som kommer til uttrykk med individet Edward Snowden.

Der han beretter om sine dager hos CIA og NSA avslører Snowden mange aspekter av amerikansk etterretnings kriminelle operasjoner på en global skala. Han diskuterer IT-spesialisters rolle, som ham selv, under etterretningsbyråenes overgang fra overvekten av den eldre generasjonens HUMINT (menneskebasert etterretning) til den moderne epoken med SIGINT (signalbasert etterretning), eller det som senere ble kjent som «cyberetterretning». Amerikansk imperialismes spionasjeoperasjoner ble mer og mer avhengige av Snowden-generasjonens ferdigheter og kunnskaper.

På grunn av sine anlegg og evner med datamaskiner [‘hardware’], operativsystemer, programvare, datanettverk og dataprosessering, steg Snowden raskt i gradene innen etterretningsapparatet og oppnådde til slutt tilgang til dokumenter og informasjon som bare var tilgjengelig for den håndfull offisielle representanter for den dype staten som hadde aller høyeste sikkerhetsklarering. Da han begynte å lese gjennom disse dokumentene ble Snowden stadig mer alarmert over betydningen av den enorme datainnsamlingen som foregikk bak allmennhetens rygg.

Sammen med andre – som WikiLeaks-grunnleggeren og redaktøren Julian Assange, som er i et fengsel i London, og kjemper mot trusselen om utlevering til USA, og varsleren og tidligere soldat i den amerikanske hæren Chelsea Manning, som sitter i fengsel i Virginia for å nekte å vitne mot Assange – er Snowden del av den voksende politiske opposisjonen innen arbeiderklassen internasjonalt mot amerikansk imperialismes krise og forbrytelser.

Mens foretaksmediene refererer til at de såkalte Millennials (de som er født mellom 1980 og 1994) ofte er fokuserte på forbrukeres kjøpepreferanser eller tilbøyelighet til digitale dingser, blir denne generasjonens politiske erfaringer gjennomgått, dokumentert og forklart i Permanent Record. Snowden fortjener ære for sin rett-frem og ærlige beretning om hvordan en relativt apolitisk 22-åring gikk gjennom en serie bitre politiske lærdommer, som endte med å forvandle hans utsyn.

Edward Joseph Snowden ble født i Elizabeth City, North Carolina i 1983. Hans familie flyttet til Fort Meade, Maryland – hjemstavn for NSA – mens han gikk på barneskolen. Hans morfar var en offisiell FBI-funksjonær, han far var kystvaktoffiser og hans mor var kontorist ved jurisdiksjonen US District Court for Maryland.

Etter begivenhetene den 11. september 2001 besluttet Edward å la seg verve i den amerikanske hæren – mot hans foreldres ønsker. Som mange andre falt Snowden helt for den falske «krigen mot terror»-kampanjen bekjentgjort av administrasjonen til George W. Bush, og støttet av både demokratene og republikanerne i Kongressen, da de iverksatte invasjonen av Afghanistan mindre enn én måned etter terrorangrepene.

I et kapittel med tittelen «9/12» skriver Snowden: «Det jeg angrer mest i mitt liv var min refleksive støtte til denne beslutningen [at USA gikk til krig etter 9/11], uten å stille noen spørsmål. ... Jeg godtok alle påstandene som mediene kom med som fakta, og jeg gjentok dem som om jeg fikk betalt for det. … Den skarpeste delen av ydmykelsen kommer av å erkjenne hvor lett denne transformeringen var, og hvor velvillig jeg ønsket den velkommen.» Sammen med denne angeren kom vekslende anfall av sinne, lesing, avsky og tenkning.

Snowden gjennomgår også sine erfaringer – sammen med hans kjæreste Lindsay Mills’ egne – med støtte for demokratenes kandidat Barack Obama som president i 2008. Han skriver: «Det faktum at president Obama, så snart han var innsatt i embetet, nektet å oppfordre til en fullstendig kongressutredning [av Bush-epokens NSA-spionering på allmennheten] var, i hvert fall for meg, det første tegnet for at den nye presidenten – som Lindsay entusiastisk hadde ført kampanje for – hadde til hensikt å gå videre uten å gjøre opp noe skikkelig regnskap med fortiden. Da hans administrasjon omdefinerte og re-sertifiserte PSP-relaterte programmer (President’s Surveillance Program), skulle de forhåpninger Lindsay hadde investert i ham, så vel som mine egne, vise seg mer og mer feilplasserte.»

Snowdens memoarer er også litt av ei håndbok. Der han forklarer formene for regjeringens mest vanlige elektroniske overvåkingsmetoder går han i lekmannstermer over de lett-tilgjengelige teknikkene for å skjule IP-adresser, tekstmeldinger med ende-til-ende-kryptering, sterke krypteringsteknikker for å beskytte innholdet i datalagringsstasjoner og verktøy for å laste opp dokumenter sikkert og anonymt til journalister.

I Permanent Record fremstår Snowden som en veldig intelligent og politisk kunnskapsrik varsler. Han var forsiktig og beregnende da han samlet bevisene for den amerikanske regjeringens kriminalitet. Han var bevisst og utspekulert i sin overlevering av dette bevismaterialet til pressen. Han formidler en overbevisende og veloverveid forklaring for hvorfor han opptrådte uselvisk for å avsløre for offentligheten CIAs og NSAs hemmelige overvåkningsprogrammer, og samtidig identifisere seg offentlig som mannen som gjorde det. Han begrunner sine beslutningsprosesser med en forpliktelse til demokratiske og konstitusjonelt beskyttede rettigheter.

Samtidig som man erkjenner hans viktige styrker er det imidlertid også mulig og nødvendig å se kritisk på de politiske synspunktene som Edward Snowden artikulerer, og å påpeke hans feil og svakheter. Blant de alvorlige feilene i Snowdens utsyn og perspektiv er hans skildring av fremveksten av den hemmelige masseovervåkningstaten etter begivenhetene den 11. september 2001, som en velment respons som gikk galt.

Han skriver: «Etter den 9. september ble IC [Intelligence Community; etterretningsetablissementet] skyldstynget for ikke å ha beskyttet Amerika, og for å ha tillatt det mest forferdelige og ødeleggende angrepet siden Pearl Harbor å skje, under sin vakt. ... De mest hemmelighetsfulle etterretningsagenturenes dører ble slått på vid vegg for unge teknologer som meg selv. Og nørden arvet jorda.»

Bortsett fra det faktum at «nørder» som Snowden er ansatte av og kontraktører for etterretningsstaten, blir den elektroniske teknologiinfrastrukturen forvaltet for å spionere på allmennheten – så vel som anvendelsen av andre høyteknologiske krigsredskaper som ubemannede droner – drevet frem av amerikansk imperialismes historiske krise og tilbakegang. Den økende henfallenheten til krig, så vel som angrepene på demokratiske rettigheter både hjemme og i utlandet, er forankret i den amerikansk kapitalismes tap av sitt globale økonomiske og politiske etterkrigshegemoni.

Mens Snowden i forbifarten gjør noen referanser til amerikansk «imperialisme» og «kapitalisme», mangler hans anvendelse av disse sosioøkonomiske begrepene noen dybde, og det er tydelig at han har en begrenset historisk forståelse av deres relasjon til samfunnets klassekarakter. Der han opererer uten den teoretiske forståelsen av klassesamfunnet begår Snowden den feil at han tror demokratiske rettigheter kan forsvares uten en politisk kamp av det store flertallet – arbeiderklassen – mot styringsklassen og dens statsapparat.

I stedet tror han at «feilen» med den hemmelige overvåkningen av hele befolkningen kan rettes opp ved appeller til nettopp de kreftene som skapte det. Der han skriver: «Jeg innså at det å stå frem og avsløre for journalister omfanget av mitt lands overgrep ikke ville være å gjøre meg til talsmann for noe radikalt, som for en ødeleggelse av regjeringen eller til-og-med av IC. Det ville derimot være en retur til å følge regjeringens og ICs uttalte mål.» Dette er virkelig farlige illusjoner.

Til tross for disse manglene har Edward Snowden skrevet ei overbevisende memoarbok som fortjener en bredest mulig leserkrets. Beretningen om hans liv, hans karriere med amerikansk etterretning, hans eksponering av amerikansk regjeringskriminalitet, og hans mot og selvoppofrelse – inkludert det faktum at han har bodd de siste seks årene på et «ikke-avslørt sted» i Moskva og stadig må se seg over skuldra – er en som må fortelles.