Fem døde og nesten 1 000 arrestert, med økende undertrykking i Ecuador

Av Andrea Lobo
14 October 2019

Politistatundertrykkingen, og ofrene for den, øker i Ecuador der masseprotester vedvarer mot den IMF-dikterte innstrammingspakka som ble kunngjort av Lenín Moreno-administrasjonen 1. oktober.

Som hovedkomponent i IMF-avtalen, som omfattet et lån på $ 4,2 milliarder, eliminerte president Moreno drivstoffsubsidier dagen etter bekjentgjøringen, og det førte til en kraftig økning av drivstoffprisene og en påfølgende prisoppgang for andre basisvarer. Dette utløste straks protestbevegelsen, som har inkludert periodevise nasjonalstreiker kalt av fagforeningene, utbredte veisperringer og massemarsjer med titusenvis av demonstrerende fra urbefolkningene, studenter og arbeidere.

På torsdag kveld bekreftet ombudsmannskontoret i Ecuador at undertrykkingen har etterlatt fem demonstranter drept, 554 såret og 929 arrestert. Disse tallene avslører ikke undertrykkingens fulle brutalitet. I tillegg til bruk av tåregass og gummikuler har politi- og militærstorminger inkludert ville batongangrep og at demonstranter har blitt overkjørt av politi på motorsykler.

Marcos Humberto Oto Rivera, en 26 år gammel arbeider, og José Daniel Chaluisa Cusco, en annen ung arbeider, døde begge den 8. oktober av skadene de var påført etter at opprørspolitiet drev dem av ei bru i Quito, der de hadde satt opp en veisperring. Otos bror sa til Wambra at «han var ikke noen kriminell, han var en arbeider.»

Demonstranten Raúl Chilpe døde den 6. oktober i Azuay-provinsen da en sjåfør tvang seg gjennom en veiblokade.

Segundo Inocencio Tucumbi Vega, en 50 år gammel urbefolkningsleder fra Cotopaxi-provinsen, ble slått ihjel den 9. oktober etter angivelig å ha blitt omringet av politiets kavaleri og slått i hodet. Ifølge menneskerettighetsgruppa Inredh ble han drept av den «overdrevne represjonen utført av de offentlige styrkene» i Quito. Under de samme protestene i hovedstaden ble også José Rodrigo Chaluisa drept, en annen urbefolkningsdemonstrant fra samme byen Pijulí.

Tusenvis av demonstranter samlet seg på torsdag i bygningen Casa de la Cultura i Quito, som inkluderte studenter, arbeidere og småbønder, for å holde ei våke ved Tucumbi Vegas båre. Under arrangementet kunngjorde urbefolkningsforbundet CONAIE at de samme morgen hadde tatt ti politibetjenter til fange. Fire av politibetjentene ble tvunget til å bære kista til scenen i bygningens forsamlingssal.

Jaime Vargas, CONAIE-presidenten, appellerte til de væpnede styrkenes ledelse om å «bli med folket», og «ikke adlyde ordrene fra denne forræderen, løgneren og tyven», med henvisning til Lenín Moreno.

Etter begravelsen ble politibetjentene eskortert av hundrevis av demonstranter til sentrum av Quito der de ble overlevert til representanter for FN og det ekvadorianske ombudsmannskontoret.

I Pijulí, omtrent 10 mil sør for Quito, tok naboer tre polititjenestemenn på politistasjonen torsdag til fange, mens innenriksministeren på fredag morgen bekreftet at de fortsatt ble holdt av urbefolkningen. En video fra samme byen tatt opp på torsdag, og bekreftet av radiostasjonen Lacatunga, viste urbefolkningsdemonstranter som stoppet en ambulanse og en motorsykkel som transportere våpen, høykaliberammunisjon og tåregass.

I følge El País ble 47 soldater som invaderte urbefolkningsområdet Cochapamba i samme Cotopaxi-provinsen tatt til fange, og var forsatt holdt i varetekt i kirka «inntil undertrykkingen stopper», og «de arresterte brødrene» blir løslatt.

Dette følger tilfangetakingen av 50 soldater og fem politibetjenter forrige helg i den sørlige Azuay-provinsen, og okkupasjonen siden forrige helg av flere kraftverk og oljefelt nordøst i landet, som sist tirsdag tvang energidepartementet til å stenge ned landets hovedrørledning.

David Cordero, en menneskerettighetsadvokat fra Inredh rapporterte at dusinvis av varetektsfengslede demonstranter blir holdt i politibarakker i Quito, med fare for forsvinninger og tortur. RT rapporterte at det ekvadorianske politiet gikk til angrep på hovedkvarteret til radiostasjonen Pichincha Universal, for å «oppildne til splittelser».

Denne utviklingen belyser de farene ekvadorianske arbeidere, ungdom og småbønder står overfor. Den ekvadorianske styringsklassen, med full støtte fra Washington, forbereder seg på å bruke de samme undertrykkingsmetodene som ble brukt av det USA-støttede militærdiktaturet på 1970-tallet.

Uten å fremlegge noe bevis har Lenín Moreno hevdet at eks-president Rafael Correa og Venezuelas president Nicolás Maduro finansierer og orkestrerer et «kupp», og innenriksministeren påsto på fredag at 17 mennesker – «hovedsakelig venezuelanere» – ble arrestert på Quitos internasjonale flyplass «i besittelse av informasjon om presidentens og visepresidentens bevegelser».

Disse ubegrunnede anklagene er en ytterligere bekreftelse for at Morenos innstrammingspolitikk og autoritære styre gjenspeiler den ekvadorianske styringsklassens forflytning i retning av amerikansk imperialisme.

Mens de søker et dekke for Morenos voldelige undertrykking, fôrer beskyldningene inn i Trump-administrasjonens narrativ om at Maduro-regjeringen i Venezuela er en trussel mot den regionale sikkerheten og må styrtes og at et amerikansk marionettregime må installeres. Moreno avslørte også sin rolle som en marionett for det amerikanske utenriksdepartementet ved i april å eliminere asylet innvilget WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, da han åpnet dørene til den ekvadorianske London-ambassaden for en snatch squad fra det britiske politiet.

Represjonen har utspilt seg i kontekst av unntakstilstanden Moreno erklærte i forrige uke, som innebærer utplasseringen av militæret og suspenderingen av grunnleggende demokratiske rettigheter. Mandag den 7. oktober kunngjorde Moreno den enestående beslutningen å flytte regjeringssetet fra Quito til kystbyen Guayaquil, det tradisjonelle sentrum for det ekvadorianske høyre. Tirsdag erklærte han et portforbud i nærheten av «strategiske soner», som regjeringsinstallasjoner, havner og broer.

Moreno-administrasjonen har siden appellert til FN, de offentlige universitetene og den katolske kirka om å megle med organisasjonene som leder demonstrasjonene, først og fremst med CONAIE, fagforbundet FUT, og fagforeningene ledet av partiet PCMLE [Kommunistpartiet marxist-leninister] – en stalinistisk organisasjon med flere fronter.

I et kort stunt vendte Moreno sist onsdag tilbake til Quito og tilbød sine «urfolkningsbrødre» forbedringer av vanninfrastruktur, tospråklige skoler og en kansellering av gjeld for bondeorganisasjoner. De protesterende har bittert avvist denne olivengreina.

Julio César, en demonstrant i Quito, sa til El País: «Landet er nedsunket i elendighet, og et sultent folk er et folk innrettet på kamp.» Rosa Torres, en lokal urbefolkningsleder, sa til den spanske dagsavisa: «Vi vil fortsette å slåss inntil regjeringen kansellerer sine tiltak, hvis ikke vil den bli styrtet.»

Lederne for urbefolkningsorganisasjonene og de borgerlig-nasjonalistiske og stalinistiske politiske partiene, sammen med deres innordnede fagforeninger, kaver for å få beholdt kontroll over den stadig mer radikaliserte protestbevegelsen, ved å avvise forhandlinger med Moreno inntil han trekker innstrammingsprogrammet.

Siden slutten av militærdiktaturet i 1979 har imidlertid de samme kreftene kanalisert den ene sosiale omveltningen etter-den-andre inn bak den-ene-eller-den-andre høyreorienterte delen av styringsklassen og militæret, ved å fremstille den som «progressiv», eller til-og-med som «antiimperialistisk», senest den som var representert av Rafael Correa, som håndvalgte sin visepresident Moreno til sin etterfølger.

CONAIE, FUT og stalinistene venter rett-og-slett på det passende øyeblikk og har til hensikt å gjenta et tilsvarende bedrageri, enten ved å kaste deres støtte inn bak Correa – som har oppfordret til tidlige valg, som et middel til å lenke protestene til borgerlig politikk – eller til en annen borgerlig politiker.

For å tåkelegge dette og for å tilrettelegge for det, hevder pseudo-venstre-publikasjoner som morenoistiske La Izquierda Diario å motsette seg lederne i CONAIE og FUT, bare for å oppfordre til en «samlet kampfront, av fagforeningene, småbonde-urbefolkningen og andre arbeider og folkelige organisasjoner.»

Dette småborgerlige og nasjonalistiske perspektivet er ansvarlig for svikene mot de demokratiske og sosiale aspirasjonene til arbeidere og den fattige bondestanden i Ecuador og globalt, gjennom det forrige århundret. Historisk sett er dette forankret i avvisningen av teorien og strategien for Den permanente revolusjon, som animerte Den russiske revolusjonen i 1917 og skapte den første arbeiderstaten.

Denne teorien, utviklet av den russiske revolusjonæren Leo Trotskij, slo fast at fullføringen av de demokratiske oppgavene i land med en forsinket kapitalistisk utvikling bare kan gjennomføres ved at arbeiderklassen tar makten, som del av den internasjonale sosialistiske revolusjonen. Den avgjørende oppgaven i dag er å bygge seksjoner, i Ecuador og i alle land, av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], det eneste partiet som kjemper for dette programmet.