Ecuadors president trekker seg ut av hovedstaden, konfrontert med voksende masseprotester

Av Andrea Lobo
10 October 2019

Konfrontert med en vedvarende streik og urbefolkningenes massemobilisering mot den IMF-dikterte nedskjæringspakka flyttet Ecuadors president Lenín Moreno sin regjering fra hovedstaden Quito til kystbyen Guayaquil, der han nå leder sitt politistat-tilslag.

Denne flukten fra Ecuadors hovedstad i Andes-høylandet, uten sidestykke i landets historie, er et mål på intensiteten i den sosiale og politiske uroen der Ecuador går inn den andre uka med demonstrasjoner mot det drakoniske innstrammingsprogrammet pålagt av Moreno-regjeringen den 1. oktober.

Antiregjeringsprotesterende i sammenstøt med politiet i nærheten av nasjonalforsamlingen i Quito, Ecuador [Foto: AP Photo/Dolores Ochoa]

På tirsdag marsjerte urbefolkningsdemonstranter gjennom Quitos gater, der de okkuperte nasjonalkongressen i tillegg til andre regjeringsbygninger.

Sent på tirsdag utstedte Moreno per dekret et delvis portforbud nær «strategiske soner» som regjeringsbygninger, som skulle overvåkes av landets væpnede styrker. Tungt bevæpnede tropper har blitt utplassert på gatene i Quito, der de har rullet ut barberbladvaier som barrikader for å blokkere demonstranter og protesterende.

Regjeringen har respondert på motstanden med stadig mer diktatoriske tiltak. Den har suspendert retten til forsamling og streik, og utplasserte militæret etter forrige onsdags erklæring av unntakstilstand. Nødsstyret ble ratifisert av landets høyesterett, selv om unntakstilstanden ble redusert fra 60 til 30 dager. Undertrykkingen har så langt resultert i ett dødsfall, og dusinvis av skadede demonstranter etter politiangrep med gummikuler, tåregass og batongstorming, i tillegg til 570 arresteringer. Flere varetektsfengslede, deriblant lederen for drosjesjåførforbundet, står overfor tiltaler for opp til tre års fengsel, for å ha «lammet offentlige tjenester».

Skoler har holdt stengt siden forrige torsdag. På tirsdag var det fortsatt veisperringer i 17 av landets 24 provinser. På søndag ble en demonstrant ved navn Raúl Chilpe drept, av en sjåfør som forsøkte å få passert en veiblokade i Azuay-provinsen.

På mandag sa Moreno at han ikke ville «gå tilbake» på sine beslutninger, og han fremstilte protestene som «plyndringer, hærverk og vold», som hadde som mål å «destabilisere regjeringen». Han påstod – uten å presentere et fnugg av bevis – at masseprotestene var initierte og finansierte av hans forgjenger Rafael Correa, og av Venezuelas president Nicolás Maduro.

Morenos stabssjef Juan Sebastián Roldán motsa sin sjef, der han erklærte: «Det som skjer, og hva som kan skje, er ene-og-alene urbefolkningsledernes eksklusive ansvar, som har mistet kontroll over situasjonen.»

På tvers av de østlige og sørlige provinsene har protestererende urbefolkningsgrupper anholdt og tatt-til-fange flere militær- og politikonvoier, med minst én tropp av 50 soldater og fem politimenn som var holdt i fangenskap inntil de ble sluppet løs på mandag. Oljedepartementet rapporterte at tre statseide PetroAmazonas-oljefelt i de nordøstlige provinsene hadde vært «okkupert av mennesker som ikke var relatert til operasjonen», og at det hadde ført til et fall på 12 prosent i nasjonalproduksjonen.

Arbeidere, studenter og urbefolkningssamfunn har mobilisert massivt, med veisperringer og under den landsomfattende streiken sist torsdag og fredag, med krav om en øyeblikkelig heving av nedskjæringene og om Moreno-regjeringens avgang.

På den annen side har organisasjonene som leder protestene – mest fremtredende fagforbundet FUT [Frente Unitario de Trabajadores; Fronten av forente arbeidere], forbundet av urbefolkninger CONAIE [Confederación de Nacionalidades Indígenas del Ecuador] og den stalinistiske Folkefronten [Frente Popular] – som til tross for at de hevder å avvise eventuelle samtaler med Moreno inntil nedskjæringspakka trekkes, fortsatt appellerer for bare tidvise, «gradvise» protester og for «nasjonal enhet».

Det mest rammende tiltaket diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF), som del av låneavtalen på $ 4,2 milliarder godkjent i februar i år, er elimineringen av $ 1,3 milliarder i drivstoffsubsidier, som umiddelbart resulterte i mer enn en dobling av gass- og dieselprisene. Dette har videre utløst en oppadgående spiral for prisene på grunnleggende nødvendigheter.

Beslutningen om å skrote drivstoffsubsidiene – som til og med de mest høyreorienterte regjeringene har trukket seg tilbake fra over de siste fire tiårene – markerer en ny fase i den ekvadorianske styringsklassens bestrebelser på å innynde seg med amerikansk og europeisk kapital. De internasjonale bankene og finansinstitusjonene har hårdnakket krevd eliminering av subsidiene, som ble opprettet av det CIA-støttede militærdiktaturet på 1970-tallet.

En studie fra juni 2019 utført av Den interamerikanske utviklingsbanken (IADB) fant at de største mottakerne av subsidiene var oljeselskaper, og næringsvirksomheter generelt; elimineringen av dem ville derimot redusere de fattigste 40 prosent av befolkningens inntekter med fra 4,5 til 5 prosent. Utkommet utvunnet gjennom intensiveringen av fattigdom og sult kanaliseres til Wall Street, så vel som til velstående obligasjonseiere i Ecuador selv.

Andre diktater fra den globaliserte finans som ble kunngjort av Moreno den 1. oktober inkluderer kutt av tolltariffer og i beskatningen av visse importvarer, en arbeidslivsreform for å tilrettelegge for «fleksible» kontrakter, et lønnskutt på 20 prosent for nyansatte i offentlig sektor, og en reduksjon av årlige feriedager fra 30 til 15. Dette kommer på toppen av oppsigelsen av 20 000 offentligansatte som har blitt gjennomført siden mai 2017.

Det var tidligere president Rafael Correa – den selvbenevnte «bolivarianske sosialisten» og del av Latin-Amerikas såkalte «rosabølge» – som responderte på 2014-fallet i olje- og andre råvarepriser ved å henvende seg til Wall Street, pålegge innstrammingstiltak og med angrep mot demokratiske rettigheter. Dette satte scenen for den høyreorienterte økonomiske politikken som nå blir implementert under hans håndplukkede etterfølger og tidligere visepresident Lenín Moreno. Pådrivet for innstramminger, og de medfølgende autoritære styreformene, uttrykker fundamentalt sett den ekvadorianske styringsklassens dreining i retning av amerikansk imperialisme, som respons på den utdypende krisen for både Ecuadors økonomi og den globale kapitalismen.

Washington har allerede signalisert sitt ønske om at Moreno ikke gjør noen innrømmelser, og anvender den makt som måtte være nødvendig for å få undertrykt masseprotestbevegelsen. Michael G. Kozak, assisterende utenriksminister for den vestlige halvkule, tvitret på mandag: «Vi erkjenner de vanskelige beslutningene som regjeringen i Ecuador har tatt for å fremme god styring, og for å få etablert basis for bærekraftig økonomisk vekst.»

«USA overvåker den siste utviklingen i Ecuador nøye,» la han til. Han fordømte den sosiale masseopposisjonen og ga grønt lys for morderisk undertrykking, der han sa: «Vi avviser vold som en form for politisk protest.»

Den ekvadorianske styringsklassens, og både Correas og Morenos regjeringers dreining til amerikansk imperialisme, har kommet sterkest til uttrykk i Quitos behandling av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, verdens viktigste politiske fange. I august 2012 ble Assange innvilget asyl i den ekvadorianske London-ambassaden, for å unnslippe Washingtons forfølgelse for å ha eksponert amerikanske krigsforbrytelser og diplomatiske intriger.

I 2016 avstengte Rafael Correa først Assanges internettilgang, for deretter å introdusere en 2017-lov for sensurering av internett i Ecuador. Moreno økte deretter gradvis Assanges isolering, inntil han i april i år åpnet dørene til Ecuadors London-ambassade for en snatch-squad [spesialtropp] fra det britiske politi, og banet vei for hans utlevering til USA, der han står overfor anklager om spionasje og konspirasjon, med ei strafferamme på 175 års fengsel og potensielt en dødsdom.

Titusener demonstrerte i Quito i april 2019 mot den ulovlige tilbakekallingen av Assanges asyl. Tre måneder senere, under den fem-dager-lange nasjonalstreiken, fordømte den offisielle streikeoppfordringen «overføringen av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange til USA, som setter hans liv i fare».

Disse aksjonene beviste den massive opposisjonen i Ecuador mot den vedvarende forfølgelsen av Assange, og erkjennelsen av at sviket mot WikiLeaks-redaktøren er del av det ekvadorianske borgerskapets voksende underdanighet overfor amerikansk imperialisme og dens intensivering av angrepene på arbeiderklassen.

Tidligere masseprotester av den skala som nå blir sett i Quito har ført til regjeringers avgang. Moreno håper å unngå den skjebnen ved å forskanse seg i Guayaquil, Ecuadors største og mest industrialiserte by, som er hjemstavn for landets viktigste havn.

I 1997 ble den høyreorienterte presidenten Abadalá Bucaram riksrettstiltalt av landets Kongress for å imøtekomme masseprotester mot privatiseringer, innstramminger og korrupsjon, og som tvang ham til å flykte fra det beleirede presidentpalasset Carondelet i en ambulanse, for så å unnslippe til Panama. I 2005 var det presidenten Lucio Gutiérrez’ tur til å måtte rømme presidentpalasset, da i et helikopter, på grunn av masseprotester over tilsvarende misbehag, som også inkluderte at han tillot Bucaram å returnere til Ecuador. Demonstranter forhindret deretter hans fly fra å forlate Quito internasjonale lufthavn, og tvang ham med det til å søke asyl i den brasilianske ambassaden.

De samme stalinistiske og pseudo-venstre-kreftene i fagforeningene og det politiske etablissementet som tidligere hadde støttet størrelser som Gutiérrez og Correa, bare for kynisk å bryte med dem konfrontert med sosiale opprør, søker nå idag igjen å få kanalisert masseprotestene inn i ei annen blindgate innen det ekvadorianske borgerlig-politiske oppsettet.

Den eneste måten den ekvadorianske arbeiderklassen kan unngå at dette forløpet nok en gang utspiller seg, og kan politisk bevæpne seg mot faren for gjeninnføringen av et militærdiktatur, er å bryte seg fri fra hele fagforeningsapparatet og det politiske etablissementet, og bygge et nytt revolusjonært lederskap mot kapitalismen, for å forene sine kamper med de tilsvarende kampene til arbeidere på tvers av de amerikanske kontinentene og internasjonalt. Det å heve forsvaret av Assange til et ledd i en global kamp til forsvar av demokratiske rettigheter og for å motsette seg imperialismens forbrytelser, er et avgjørende skritt i denne retningen.