Frankrikes ekspresident Jacques Chirac døde, 86 år gammel

Av Alex Lantier
2 October 2019

Gitt raseristemningen blant arbeidere i Frankrike og over hele Europa, og det utstrakte hatet mot president Emmanuel Macron, var det kanskje uunngåelig at torsdagens bortgang av høyresidens president Jacques Chirac skulle utløse en uttømming av offisielle hyllester.

De to siste årene har undergravd det politiske etablissementets selvtillit. Utbruddet av streiker i Amerika, Frankrike og på tvers av hele Europa, og politiske masseprotester fra «de gule vester» i Frankrike og fra arbeidere og ungdommer i Sudan, Algerie og Hong Kong har markert en gjenoppblomstring av internasjonal klassekamp. Chiracs død minner dem alle, om de er PR-direktører, etterretningsrepresentanter eller lederartikkelforfattere, om at alt virket tryggere og mer forutsigbart under hans presidentskap (fra 1995 til 2007).

Jacques Chirac

Det er en pro-Chirac propagandaoffensiv på gang av bedøvende overfladiskhet, fra talkshowene til statsdepartementene og til de store dagsavisenes sider. Der han hylles som Frankrikes «siste sanne statsoverhode» (20 minutter) og et «altfor menneskelig» uttrykk for den franske ånd (eks-maoist dagsavisa Libération), ble han i Macrons fjernsynstale på torsdag kveld fremstilt som en stor motstander av den USA-ledede 2003-invasjonen av Irak. Det nyfascistiske magasinet Nåtidige Verdier plasserte hans portrett på forsiden, sammen med en sympatisk innstilt artikkel. Dagsavisene minnet pliktskydligst sine lesere om de siste meningsmålingene som fant at 70 prosent av befolkningen hadde regnet ham som Frankrikes beste gjenlevende president.

I møte med dette skredet av offisiell stupiditet må man først erklære det helt åpenbare. Det er ingen stor ære for Chirac at velgerne foretrakk ham fremfor hans upopulære gjenlevende forgjenger Valéry Giscard d’Estaing, eller fremfor hans etterfølgere: den konservative Nicolas Sarkozy, sosialdemokraten François Hollande, og Macron – som rangerer som Frankrikes tre mest forhatte presidenter i historien. Det andre poenget som må stadfestes er at mediene markedsfører en beretning om Chiracs liv som ikke har noe å gjøre med hans faktiske historikk.

Chirac var en dømt svindler, en to-ganger-statsminister, en borgermester i Paris, og hverken en stor «humanist» eller motstander av imperialisme, men derimot en personlig venn av nykolonidiktatorer på tvers av Frankrikes tidligere afrikanske koloniimperium. Han var et hjul i drivverket, om enn et fremtredende et, for den franske kapitalistklassens statsmaskin.

Med sin promotering av det frie markeds lov-og-orden politikk, kombinert med appeller til antiimmigrantrasisme, beredte han grunnen for den blodige undertrykkingen av «de gule vestene» og den universelle rehabiliteringen av europeisk fascisme, som nå er karakterisert av Macrons hylling av nazikollaboratøren og diktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat».

Chiracs nåværende medieimage, som den franske nasjons godmodige far, er en konstruksjon fra de velstående middelklasselementene som borgerskapet over tiår har servert som «venstreorienterte». Da Lionel Jospin som kandidat for det upopulære Sosialistpartiet (PS) ble eliminert i førsterunden av 2002-presidentvalget, førte det til en andrerunde mellom den høyreorienterte Gaullisten Chirac og nyfascisten Jean-Marie Le Pen (FN; Front National), der PS, fagforeningene og det pabloistiske partiet Revolusjonær Kommunistliga (LCR) – idag Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) – oppfordret til å stemme på Chirac. Da det brøt ut masseprotester mot et valg mellom to reaksjonære kandidater, insisterte de alle på at forsvaret av demokratiet krevde at den franske nasjon måtte samles som én mann, bak Chirac.

De avviste alle oppfordringen fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) om en kampanje i arbeiderklassen for en aktiv boikott av valget, og lanseringen av en politisk bevegelse mot den reaksjonære dagsorden til den skulle-bli-installerte Chirac-administrasjonen.

Nostalgien for Chirac, som brakte flere tusen mennesker ut i Paris’ gater for å vise respekt for hans kiste plassert i Invalides, bevoktet av horder av opprørspoliti bevæpnet med angrepsrifler, gjenspeiler konsekvensen av denne småborgerlige propagandaen for et sjikt av allmennheten. Millioner av arbeidere i Frankrike avskydde Chirac, som i fire presidentkampanjer aldri oppnådde mer enn 20 prosent av de avgitte stemmene i første runde. Han var imidlertid en mester i å utnytte det velstående småborgerskapets politiske og klassiske fordommer, enten det er det høyrorienterte eller det som nominelt er «venstreorientert».

Som den siste franske presidenten som hadde gjennomlevd andre verdenskrig og Vichy-regimets kollaborering med naziokkupasjonen, kultiverte Chirac utvilsomt en annen stil enn hans etterfølgere. Etter å ha gjennomlevd både arbeiderklassens oppstander under den europeiske fascismens fall etter andre verdenskrig i tillegg til den franske generalstreiken i 1968, var han intenst klar over den revolusjonære trusselen nedenfra. Mye til de yngre og mye mindre erfarne generasjoner av borgerlige politikeres ergrelser parerte han, og nedtonet innstramningene når de fremprovoserte streiker eller masseprotester.

Mens Chirac alltid var assosiert med høyresiden vant denne politikken ham takknemlighet og imøtekommelse fra fagforeningsledere, og fra deres politiske forsvarere i partier som LCR/NPA. Disse lakeiene for bankene og de vesentlige regjeringspartiene betales for å støtte hva enn slags innstramminger den franske presidenten befaler dem. De anvendte imidlertid kynisk Chiracs forskjellige midlertidige, beregnede tilbaketrekninger – i møte med jernbanestreiken i 1995 mot pensjonskuttene, og med studentprotestene i 2006 mot ungdomsarbeid på midlertidige kontrakter – til å posere som radikalere, som hadde tvunget Chirac til å trekke seg fra hans forlangender.

Chiracs forsiktige unnvikelser av unødvendige politiske provokasjoner strakk seg også til hans personlige liv. I motsetning til Macron, som også er uteksaminert fra eliteutklekkingsanstalten ENA – Den nasjonale administrasjonsskolen – gikk han ikke inn i bankvesenet for først å bli multimillionær før han gikk til politikken. Og det er ingen hemmelighet at han instinktivt mislikte Sarkozys smakløshet der han som president seilte på sine milliardærvenners yachter og skilte seg fra sin kone Cécilia for å gifte seg med den yngre italienske modellen og sangeren Carla Bruni. Chirac var mer old-school [‘gammeldags’] og foretrakk å ta mer diskrete ferier, og heller være serie-utro mot sin kone, den hensynsløse borgerlige Bernadette Chodron de Courcel.

Sytten år etter 2002-valget kan man gjøre opp et regnskap over de sosialdemokratiske, stalinistiske og pabloistiske kreftenes kroning av Chirac som den hellige forsvarer av Frankrike, mot krigens pest og nyfascisme, representert av Irak-invasjonen og Le Pen-dynastiet. Som en nasjonalt basert strategi mot krig og fascistisk autoritært styre har det vært en fullstendig fiasko.

Siden Chirac ble valgt i 1995 har Frankrike utplassert tropper over et vidt spenn av imperialistkriger, fra NATO-invasjonen av Afghanistan i 2001 der Chirac deltok, til Syria, Libya og Mali. Og Chiracs konservative Gaullist-parti trues nå av oppløsing, etter å ha falt langt bak nyfascistene i Europa-valgene i 2019, og også i 2014- og 2017-presidentvalgene.

Samtidig med gjenoppblomstring av den internasjonale klassekampen kan det trekkes kritiske strategiske lærdommer – enn så paradoksalt det kan se ut – av Chiracs høyreorienterte historikk. Han bygde sin reaksjonære karriere på fallitten til de nasjonalistiske kreftene som dominerte i arbeiderbevegelsen og på «venstresiden», og på deres avvisning av arbeiderklassens politiske uavhengighet. Det er en klassisk illustrasjon av fallitten og de reaksjonære implikasjonene av forsøk på å basere venstreorientert politikk på nasjonalisme og en tilpasning til de besittede klasser.

Chirac begynte sin karriere med en kort flørt med det stalinistiske Kommunistpartiet i Frankrike (PCF) som ungdom i begynnelsen av Den kalde krigen. Han deltok på minst ett PCF-avdelingsmøte i Paris, solgte den stalinistiske dagsavisa L’Humanité på gata og signerte Stockholm-appellen fra 1950 mot spredning av atomvåpen. Han jobbet en kort tid som sjømann, mot sin fars innvendinger, en bankansatt som steg i gradene til å bli bankier, og han besøkte Amerika.

I Frankrike på det tidspunkt, som i det førrevolusjonære Russland, hadde mange borgerlige ungdommer en kort periode med «røde» sympatier, som Trotskij sammenlignet med de røde flekkene fra barns angrep av meslinger. Selv om han var parisisk, kom Chiracs familie fra regionen Corrèze, der motstandsmilitser hadde vært særlig aktive under verdenskrigen. Sovjetunionens og arbeiderklassens rolle i ledelsen av den væpnede motstanden mot fascistene var universelt anerkjent den gangen.

I likhet med stalinistiske partier over hele Europa hadde PCF kvalt arbeiderklassens opprørsbevegelse på slutten av verdenskrigen; PCF fanget denne bevegelsen inn bak det nasjonalistiske perspektivet om å støtte general Charles de Gaulles kapitalistregime og dermed få gjenopprettet fransk imperialismes evne til å manøvrere på verdensscenen, etter det katastrofale 1940-nederlaget for Nazi-Tyskland. Dette vant partiet takknemlighet fra mange ungdommer som hadde kurs for karrierer i den borgerlige politikken. Så også fra Jacques Chirac, som studerte politikk og statsadministrasjon i Paris, og som ganske kort var henfallen med et mildt anfall av de «røde» meslingene.

Symptomene var snart overvunnet. Alltid meget vel inneforstått med hvor den mest lovende karriereveien pekte meldte Chirac seg i 1956 frivillig til Algerie-krigen, for å støtte fortsatt fransk kolonistyre i Algerie. Samme år giftet han seg inn i finansaristokratiet. Bernadettes familie – en ekstremt velstående borgerlig familie som sporer sine aner tilbake til 1600-tallet, og som under den franske revolusjonen sloss sammen med det føydale aristokratiets hærer mot den revolusjonære franske borgerlige republikken – misaktet Chiracs lave herkomst. Chirac vedvarte imidlertid. Takket være sin ENA-eksamen og sin kones forbindelser arbeidet han seg snart opp til høyden av Gaullist-regimet, samtidig som han også forfulgte valgpolitikk i Corrèze.

Chiracs neste vesentlige erfaring var den franske generalstreiken i mai-juni i 1968. Arbeiderklassens eksplosive opposisjon mot de Gaulle-regimet brøt ut til det som hittil er den største streiken i europeisk historie. Over 10 millioner arbeidere gikk til streik, landets økonomi stoppet opp, og røde flagg vaiet over fabrikker på tvers av Frankrike.

De Gaulles regjerings autoritet kollapset, og den var igjen avhengig av PCF for å forhindre en revolusjon. Jacques Chirac, som juniorminister for sosiale anliggender, samarbeidet med sin politiske beskytter statsminister Georges Pompidou, og bidro til forhandlinger om lønnsøkningene i Grenelle-avtalene med PCF-fagforbundet Generalforbundet for arbeid (CGT). PCF tok så disse avtalene, og etter flere ukers arbeid for å overvinne arbeidernes motstand, anvendte partiet dem til å berettige å få tvunget arbeiderne tilbake til arbeid, og fikk med det avverget at arbeiderklassen grep makten.

Etterskjelvene fra 1968, som hadde rystet den franske kapitaliststaten til sine grunnvoller, formet Chiracs karriere, der han prøvde å utnytte sin relative ungdom for å presentere seg som moderne og populær, men også som noe i nærheten av å ha kommet fra bakkenivå [‘salt of the earth’] og fra det rurale Corrèze. Dette imaget, som bidro til å føre ham til hans første opptreden som statsminister, under president Giscard d’Estaing fra 1974 til 1976, var et påhitt.

Som statsminister krevde han subsidier for business, som var designet for å overføre formue vekk fra arbeiderne. Bak kulissene engasjerte han seg i hensynsløse fraksjons- og økonomiintriger mot sine høyrerivaler. Én av dem, sannsynligvis Sarkozy, uttalte senere om ham: «Folk tror Chirac er en hyggelig fyr, som ikke er særlig smart. Det motsatte er faktisk tilfelle.»

De senere stadier av Chiracs karriere var kritisk avhengige av omorganiseringen av fransk venstrepolitikk etter 1968-generalstreiken, som i avgjørende grad hadde avslørt det stalinistiske PCFs kontrarevolusjonære rolle. Det som imidlertid fremsto som den dominerende kraften var ikke et trotskistisk parti som leverte en marxistisk kritikk av stalinisme fra den internasjonale arbeiderklassens synspunkt, men et borgerlig parti som var nylig opprettet i 1971: PS [Parti socialiste], anført av den tidligere Vichy-kollaboratøren François Mitterrand.

Dette skyldtes den reaksjonære rollen til de småborgerlige partiene som hadde brutt med trotskisme og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Pabloistiske LCR og Pierre Lamberts Organization communiste internationaliste (OCI), som brøt med ICFI i 1971, støttet en PS-PCF «Venstreunion», som den nasjonale veien videre for arbeiderne. Etter at Mitterrand ble president i 1981 innordnet alle disse organisasjonene seg hans politikk med sosial innstamming og militarisme.

Chirac var i stand til å utnytte den folkelige harmen med PS og fraværet av enhver synlig venstreorientert kritikk av Mitterrand, til å komme seg tilbake til statsministervervet i 1986 – der han videreførte privatiseringene og angrepene på arbeiderklassen. Mitterrand frustrerte imidlertid Chiracs ambisjoner om å bli president, i 1988-valget. Ved å presse gjennom en rekke valglov-endringer hjalp Mitterrand det nyfascistiske Nasjonal Front (FN) til å vinne parlamentarisk representasjon og anvendte FNs fremtredende rolle til å få splittet høyresiden. PS holdt på den måten seg så vidt ved makten i 1988.

I denne perioden, preget av sosialdemokratenes reaksjonære politikk og stalinistpartienes forflytninger mot kapitalistisk restaurering i årene 1989 til 1991 over hele Øst-Europa og i Sovjetunionen, kollapset rammene Chirac hadde arbeidet innenfor, og den borgerlige politikken forflyttet seg langt til høyre.

PCF og fagforeningene mistet raskt det som gjensto av deres base blant arbeidere. Masser av mennesker ble sjokkerte over å få vite at Mitterrand hadde opprettholdt sitt vennskap med René Bousquet, politimesteren i Vichy som den 16. og 17. juli 1942 hadde beordret det franske politiets massedeportering av 13 000 jøder i Vél d'Hiv, fra Frankrike til nazidødsleirer i Tyskland og Polen. Bousquet ble skutt av en gal mann i 1993, og unnslapp dermed en rettssak. Flere PS-medlemmer som var tidligere OCI-organiserte og pabloister, kom med uttalelser som avfeide betydningen av disse avsløringene, for å rettferdiggjøre deres samarbeid med Mitterrand.

Selv om han senere dyrket et image som en demokratisk motstander av Front National, ble Chirac beryktet for sine fascistiske appeller til antiimmigrant og antimuslimsk rasisme. I sin beryktede tale i Orléans i 1991 insisterte Chirac på at franske arbeidere var rasister som hatet den dårlige lukta av utlendinger, og han sa at en arbeider som skaffer seg 15 000 franc «ser en familie trengt sammen med faren, tre-eller-fire koner og med tjue barn, som til sammen henter ut 50 000 i velferd, uten å jobbe selvfølgelig ... Legg til ståket og den dårlige lukta, og at arbeideren selvfølgelig blir gal.»

Han skodde seg på PS’ upopularitet og var i stand til å vinne valget den 7. mai 1995. Bare to måneder senere, på 53-årsmarkeringen for Vél d'Hiv-raidet, innrømmet han for første gang offisielt Frankrikes lenge-etablerte ansvar for politiets arrestasjoner og deporteringer. Dette avsluttet mer enn et-halvt-århundre der statsrepresentanter av alle avskygninger – gaullister, sosialdemokrater og stalinister – enten hadde vært tause om denne historiske forbrytelsen, eller hadde løyet og benektet et fransk ansvar. Det politiske etablissementet forsøkte midlertid å gi denne objektivt sett fordømmende innrømmelse en så reaksjonær tolkning som mulig. Selv der det fortsatte å forflytte seg til høyre promoterte det skyldsinnrømmelsen som angivelig bevis for at det franske og europeiske borgerskapet hadde håndtert historien om sine fascistiske forbrytelser.

Faktisk har det påfølgende kvarte århundre definitivt demonstrert at borgerskapets pådriv mot krig, innstramminger og fascistiske regimer, så langt fra å være et eksepsjonelt trekk fra det 20. århundret, er en dypt forankret, iboende tendens i kapitalismen.

Chirac måtte snart nok stole på PS’ tjenester og på partiets småborgerlige periferi, etter at pensjonskuttene til den høyreorienterte statsministeren Alain Juppé i 1995 fremprovoserte en massiv jernbanearbeiderstreik. Chirac tok likevel den tilsynelatende politisk selvmordsavgjørelsen å kalle til nyvalg i 1997, der han stolte på fagforeningene og pabloist-partiene for å få avlyst streiken uten en kamp for å få ned hans regjering. Disse medløperne returnerte en PS-ledet regjering anført av statsminister Lionel Jospin, et tidligere OCI-medlem – som var Venstre-flertallsalliansen mellom PS, PCF og De grønne. Det var den voksende misnøyen i arbeiderklassen med Jospin-regjeringen som førte til hans eliminering i førsterunden av 2002-valget, og til krisen med Chirac-Le Pen i andrerunden.

Chiracs historikk i hans andre presidentperiode bekreftet ICFIs opposisjon mot de småborgerlige pseudo-venstre-partienes påstander om at et Chirac-valg var den beste måten å få blokkert fremveksten av nyfascisme og krig. Konfrontert med en ensidig USA-krig i Irak, med sikte på å få sikret USAs militærgrep over Midtøsten og oljeforsyningen, som er så kritisk for den franske og europeiske økonomien, var Chirac helt forutsigbart ikke-entusiastisk.

Dette ble forsterket av nervøsitet over klasserelasjonenes eksplosive tilstand – med masseprotester mot andrerunden mellom Chirac-Le Pen i Frankrike, samtidig med de massive internasjonale antikrigprotestene mot Irak-invasjonen. Faktisk fremprovoserte Chiracs oppfordring til ytterligere pensjonsnedskjæringer i 2003 en lærerstreik, og politijakta i Paris i 2005 med to forstadsungdommers dødsfall førte til masseopptøyer i Frankrikes største byer, som nesten overveldet politiet.

Chiracs respons på fremveksten av klassekampen i hans andre presidentperiode var en akselererende vending mot fascistisk og militaristisk politikk. Konfrontert med lærerstreiken prøvde han å demoralisere den med appeller til antimuslimsk rasisme, for å splitte arbeiderne – der han diskuterte og i 2004 vedtok en lov som forbød det muslimske sløret på offentlige skoler.

Hans svar på 2005-opptøyene var å innføre en tre-måneder-unntakstilstand som suspenderte grunnleggende demokratiske rettigheter. Som en lengetidig venn av afrikanske diktatorer som Gabons Omar Bongo og Republikken Kongos Denis Sassou Nguesso, som tilbød billig olje og naturressurser til franske imperialisme, samtidig som han kjøpte sine ledende politikere, forsterket Chirac det franske militære inngrepet i det franske koloni-Afrika. Hans bombing av Elfenbenskysten i 2004 bidro til å iverksette konfliktene som førte til den franske invasjonen av Elfenbenskysten i 2011, for å få installert Alassane Ouattara som president der. Hans omfattende anvendelse av ulovlig cash for finansieringen av politiske kampanjer i Frankrike, særlig hentet fra afrikanske kilder, førte til at han i 2011 ble den første presidenten i fransk historie som ble dømt for underslag.

Og som for å tydeliggjøre sin klare forpliktelse for militarisme la Chirac i 2006, året før han trakk seg som president, frem en doktrine som tillot første-bruk av Frankrikes atomarsenal mot land Paris anklaget for terrorangrep.

I dag er det klart at Chirac ikke var en motstander, men en forløper for europeisk imperialismes dreining til naken militæraggresjon og nyfascisme i de påfølgende 12 årene. Hans undertrykking i 2005 forberedte den uforlignelige to-år-unntakstilstanden innført av PS etter Charlie Hebdo-angrepene, og som siden er opprettholdt av Macron, og det påfølgende brutale polititilslaget på «de gule vestene». Og hans normalisering av antimuslimsk rasisme, som banet vei for den regjerende eliten til å integrere Front National [o. anm.: nå omdøpt til Nasjonal Samling] inn hovedstrømmens borgerlige politikk, var del av et universelt pådriv fra det europeiske borgerskapet for å legitimere fascistisk politikk.

Macrons hylling av Pétain som en «stor soldat» og tyske høyreekstreme professorers hylling av Hitlers politikk som «ikke grusom», og den spanske høyesterettskjennelsen om at Francisco Francos 1936-fascistkupp var legitimt – alt er resultatet av legitimeringen av militær-politi-vold og fascistisk politikk, som er sentrale deler av Chiracs arv. Hans historikk er nok et bevis på at den eneste veien videre i kampen mot imperialistkrig og fascisme er den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen, på det trotskistiske programmet fremmet av ICFI.