Ny Mets oppsetting av Porgy and Bess utløser rasistisk kritikk av Amerikas største opera

Av Barry Gray
28 September 2019

Mandag kveld den 23. september åpnet New York Metropolitan Opera 2019-2020 sesongen med en nyoppsetning av George Gershwins Porgy and Bess. Denne produksjonen skiller seg spesielt ut ved at den er den første noensinne basert på en kritisk gransket og autoritativ fremføringsversjon av Gershwins partitur, produkt av 20-års-arbeid ledet av musikologen Wayne Shirley, for tiden ved University of Michigans Gershwin Initiative.

Det er ingen tvil om at den gripende kjærlighetshistorien mellom den forkrøplede tiggeren Porgy og den vakre, men misbrukte og stoffavhengige Bess, og om lidelse og kamp i det afroamerikanske arbeiderklassesamfunnet Charlestons Catfish Row, er blant verdens mest elskede operaer og er Gershwins mesterverk.

Catfish Row i den nye Metropolitan Opera oppsettingen av Porgy and Bess

Likevel tyder det faktum at denne nåværende produksjonen er den første på 29 år iscenesatt av landets mest prestisjefylte operahus på de prøvelser og trengsler som har konfrontert verket helt siden det hadde premiere på Broadway i oktober 1935. Disse har ikke kommet fra det brede publikum, som har omfavnet operaen (og mange av dens sanger) siden dens første oppføring, henført av dens strålende og sammensatte musikk og rørt av dens dypt demokratiske etos, men fra innen visse mer privilegerte kretser – det amerikanske etablissement for klassisk musikk, akademia, deler av den fargede profesjonelle overklassen, inkludert visse afroamerikanske artister, komponister, skribenter og skuespillere.

Gershwin, den produktive komponisten – sammen med Ira, hans bror og lyrikeren – av Broadway-musikalhits og dusinvis av minneverdige sanger som har blitt del av Den store amerikanske sangkatalogen [‘the Great American Songbook’], avviste det kunstige skillet mellom populærmusikk og «seriøs» eller «klassisk» musikk. Han skrev konsertklassikere som innlemmet elementer av jazz som Rhapsody in Blue, Concerto in F og An American in Paris, som har blitt del av det symfoniske repertoar verden over. Han kalte sin Porgy en «folkeopera» og debuterte den med hensikt på Broadway, for å appellere til et bredere publikum. Men det han komponerte var en musikalsk fortettet og dramatisk mektig opera, i ordets fulle forstand.

Ett eksempel på avvisningen av Porgy av store deler av det amerikanske musikketablissementet var en brutal omtale av en produksjon satt opp av New York City Opera, skrevet i mars 1965 av Harold C. Schonberg, daværende musikkritiker i New York Times. Han skrev:

«Porgy and Bess» – Gershwin, som dere vet – ser ut til å ha slått rot som en amerikansk klassiker, og alle aksepterer det som et slags mesterverk. Det dukket opp i går kveld, der det ble servert av New York City Opera Company. Alt jeg kan si er at det er et under at noen kan ta det på alvor.

Det er ikke en god opera, det er ikke godt noe-som-helst, selv om det har et halvt dusin eller så pene melodier for seg: og i lys av den nyligste utviklingen er det pinlig. «Porgy and Bess» inneholder på sin måte like mange stereotypier som «Onkel Toms hytte» [«Uncle Tom's Cabin»].

I de senere tiår, med dominansen av etnisitetsbasert identitetspolitikk på campuser og innen det som går for å være den amerikanske intelligentsia, dens promotering av Det demokratiske partiet med elevering til et ideologisk bolverk for borgerlig styre, har operaen gjentatte ganger blitt beskyldt for å nedverdige og utnytte svarte mennesker. Ifølge terminologien fra institutter for afroamerikanske studier og en vel-finansiert bransje, som – med hjelp fra pseudovenstreorganisasjoner – kverner ut etnisitetsbasert propaganda, er operaen et godt eksempel på «kulturell tilegnelse».

Vi vil ta for oss dette retrograde konseptet «kulturell tilegnelse» lengre ned. La oss først undersøke hvordan denne rasistiske tilnærmingen til Porgy and Bess gjenspeiles i medienes mottakelse av denne nye Met-oppsettingen.

: Eric Owens og Angel Blue som Porgy og Bess i den nye Metropolitan Opera produksjonen

Bordet ble dekket, for å si det sånn, av New York Times, som førte kunstseksjon i søndagsutgaven med et helsides foto av de to frontsangerne Eric Owens og Angel Blue, og tittelen: «‘Porgy and Bess’ - den komplekse historien og den ubekvemme nåtiden» [«The Complex History and Uneasy Present of ‘Porgy og Bess.’»]

Der han bestrebet seg for å få reist de standard rasistiskbaserte argumentene mot operaen og dens komponist, og samtidig måtte anerkjenne verkets storhet, skrev forfatteren Michael Cooper:

Mer presserende, er «Porgy» en følsom skildring av liv og kamper i et segregert afroamerikansk lokalsamfunn i Charleston, South Carolina? (Maya Angelou, som opptrådte som ung danser i en turnéproduksjon som førte operaen til Teatro alla Scala i Milano i 1955, lovpriset den senere som «stor kunst» og «en menneskelig sannhet».)

Eller foreviger operaen de nedverdigende stereotypiene om svarte mennesker, fortalt i gremmelsevekkende dialekt? (Harry Belafonte avslo et tilbud om å spille hovedrollen i filmversjonen fordi han fant den «rasistisk nedverdigende».)

Er det en triumf for den amerikanske smeltedigelens kunst, det å teame opp George og Ira Gershwin (sønner av russisk-jødiske immigranter) med DuBose Heyward (arving i en fremtredende hvit familie fra Sør-Carolina) og hans Ohio-fødte kone Dorothy, for å berette en unikt afroamerikansk historie? Eller er det kulturell tilegnelse? ...

Eller er svaret på alle disse spørsmålene ja?

Tirsdagens første bølge av anmeldelser (WSWS publiserer sin egen anmeldelse av Met-oppføringen på et senere tidspunkt) har generelt vært svært positive. Alle anmeldere føler seg imidlertid forpliktet til å kvalifisere sin entusiasme for forestillingen med å katalogisere operaens angivelige «bagasje», sett fra et etnisitetsbasert synspunkt. Tilsynelatende tillater de seg bare motvillig å beveges av stykket, og de fornemmer dets menneskelighet og sannhet bare til tross for sine innvendinger.

George Grella skriver for eksempel, i New York Classical Review:

Siden debuten har Porgy and Bess konsekvent vært beheftet av to spørsmål: er det en opera, og er det en kombinasjon av nedlatenhet og etnisitetsbasert utnytting (nå betegnet som kulturell tilegnelse)?

Debuten av en nyoppsetting av Porgy and Bess, som mandag kveld åpnet sesongen på Metropolitan Opera, kunne ikke etterlate en objektiv lytter i noen tvil om svaret på det første spørsmålet. Og basert på de begeistrede reaksjonene fra publikum under forestillingen, og den opprømte applausen og tilropene til slutt – fra den form for blandingspublikum man ser i hverdagens New York City, men sjelden på et klassisk-musikk-evenement – har verket gått lange veier mot å avklare det sistnevnte spørsmålet, på en oppløftende og velverdig måte.

Det er anklager om stereotypisering og karikering av Catfish Row innbyggerne, men operaens egentlige problem, Porgy og Bess sin utilgivelige arvesynd, som enhver anmelder er forpliktet å reise, er det faktum at skaperne var hvite. (Enda verre, tre av de fire – George og Ira Gershwin, og Dubose Heyward – var menn).

Følgelig skriver Washington Posts Anne Midgette: «Som så mange operaer er ‘Porgy’ alderspreget: skrevet av hvite menn, og det florerer av stereotypier fra dens tid.»

Anthony Tommasini fra New York Times skriver: «Men helt siden premieren i 1935 har verket splittet opinionen, og debatten vedvarer. … ‘Porgy’ ble, tross alt, skapt av hvite mennesker. ... At ‘Porgy and Bess’ er et portrett av et svart lokalsamfunn, av hvite kunstnere kan begrense verket.»

Justin Davidson fra Vulture.com bemerker: «Sant nok, den eneste skildringen av afroamerikansk liv som kommer til operascenen med noen grad av regularitet, ble skrevet av tre hvite fyrer.»

Gerorge Gershwin, DuBose Hayward og Ira Gershwin

Bare det faktum at artistens etnisitet, kjønn eller nasjonalitet idag ukritisk presenteres som et sentralt anliggende i evalueringen av et verk, vitner om den borgerlige tenknings degenering generelt og den forferdelige skaden identitets- og etnisitetsbasert politikk gjennom mange år har forårsaket. Bruk av slike kriterier i tidligere perioder var forbundet med den politiske høyresiden, som anvendte dem til å fremme sine antidemokratiske og rasistiske agendaer.

Der angrepet på Porgy and Bess idag, begrunnet med skapernes «hvithet», er omsvøpt i Det demokratiske partiets angivelige politikk av «venstre»-befangenheter og av postmodernistisk (det vil si antimarxistisk) kritikk, var de tidligere utøvere av en slik tilnærming mer åpenhjertige når de ga utløp for dens grimme kilder og implikasjoner.

Den prominente amerikanske komponisten og musikk-kritikeren Virgil Thomson skrev i 1935, i sin anmeldelse av premieren på Porgy and Bess:

Materialet er rett fra smeltedigelen. I beste fall er det et pikant, men svært usmakelig oppkok av Israel, Afrika og De galisiske øyer. ... [Gershwins] manglende forståelse av alle de største problemene med form, kontinuitet og seriøst eller direkte musikalsk uttrykk er ikke overraskende med tanke på urenheten i hans musikalske kilder. … Jeg liker ikke falsk folklore, heller ikke plukkete akkompagnement, heller ikke bitter-søt harmoni, heller ikke seks-delte refreng, heller ikke gefilte fiskeorkestrering.

De fleste kritikere og professorer som angriper operaen for opphavsmennenes «hvithet» er ikke antisemitter, men uansett om de liker det eller ikke, er det en objektiv kobling mellom deres tilnærming og Richard Wagners, en av pionerene for antisemittisme innen feltet musikk. I 1850 forfattet han det famøse skriftet «Das Judentum in der Musik» («Jødedommen i musikken»), der han fordømte jødiske komponister generelt, og Felix Mendelssohn og Giacomo Meyerbeer spesielt.

En etnistetsbasert tilnærming til kunst har en definitiv logikk. Det fører til slutt til uhyrligheter som nazistenes ariske kunst, med deres bokbål og forbud mot jødisk og svart-infisert «degenerert kunst».

Det er et historisk faktum at sønnene av russisk-jødiske immigranter som hadde flyktet fra tsaristforfølgelse komponerte en opera, som på en kraftfull og vakker måte uttrykte både fattigdommen og undertrykkingen av de svarte i de segregerte sørstatene, og deres åndsnobilitet og brennende begjær etter ekte frihet og likhet. Hva er så besynderlig eller problematisk med det?

George Gershwin var et geni, og uten tvil den største amerikanske komponist i sin tid. Det er en viktig faktor å ha med i betraktningen. Det var, og er mange talentfulle svarte komponister – Duke Ellington og William Grant Still, for bare å nevne to – som produserte stor musikk, men ingen har til dags dato produsert en musikal om den svarte erfaring i Amerika som kan sidestilles med Porgy. Beklageligvis, i noen svarte artisters angrep på operaen – initielt også Ellingtons, selv om den store jazzkomponisten senere endret oppfatning – var det et element av sjalusi. Det samme gjelder komponister fra akademia, som avfeide Gershwins arbeid som teknisk mangelfullt og av lav-rang.

Hvor mange jazz-storheter har fremført og improvisert over Gershwin-melodier, også hans opera? Miles Davis produserte et helt album basert på den. Lista inkluderer Charlie Parker, John Coltrane, Duke Ellington, Louis Armstrong, Ella Fitzgerald, Billie Holliday og mange flere. Den inkluderer også country- og popartister, som Willie Nelson og Brian Wilson.

Mer enn 80 år etter premieren har historien selv demonstrert universaliteten til Porgy and Bess. Den handler om svarte mennesker, men mer grunnleggende handler den om den menneskelige tilstand. Dens grunnleggende tema er universelle. Det er en kjærlighetshistorie. Det er en historie om undertrykking, fellesskap, kamp, tap og viljen til å slåss.

Todd Duncan og Anne Brown, de opprinnelige frontsangerne i Porgy and Bess

Uttrykker ikke sanger som «Summertime», «I Got Plenty of Nothing» og den utsøkte kjærlighetsduetten «Bess, You Is My Woman Now» det mest dyptgripende og universelle av menneskelige aspirasjoner og emosjoner? De som angriper operaen for dens «hvithet» unngår vanligvis å diskutere musikken.

Det kan heller ikke være noen tvil om at Gershwins egen bakgrunn, i kontekst av 1930-tallets depresjon og omveltende sosiale og politiske betingelser – spredningen av fascisme i Europa, revolusjonære omveltninger internasjonalt, og den amerikanske arbeiderklassens massekamper og andre verdenskrig som nærmet seg – alle spilte en vesentlig rolle i hans inspirasjon for å lage Porgy.

Sommeren 1934 bodde Gershwin på Folly Beach, beliggenede på ei barriereøy nær Charleston, South Carolina, der han samlet materiale og ideer til sin opera og besøkte vekkelsesmøtene til Gullah-svarte som bodde på tilstøtende James Island. Han skrev til en venn: «Vi sitter ute om natta og stirrer på stjernene og røyker våre piper. Vi tre, Harry [Botkin], Paul [Mueller] og meg selv diskuterer våre to favoritt-temaer – Hitlers Tyskland og guds kvinner.»

DuBose Heyward, som tilbrakte en del av sommeren sammen med Gershwin på Folly Beach publiserte en artikkel i 1935 i magasinet Stage der han beskrev Gershwins interaksjon med menneskene som ble prototypene for karakterene i hans opera. «For George var det mer som en hjemkomst, enn en utforskning,» skrev han. «Kvaliteten i ham, som hadde produsert Rhapsody in Blue i Amerikas mest sofistikerte by, fant sitt motstykke i impulsen bak musikken og de kroppslige rytmene til den enkle negerbonden i sør.»

«Gullah-negeren er stolt av det han kaller ‘shouting’. Dette er et komplisert rytmisk mønster som er banket ut med føtter og hender, som et akkompagnement til spirituals, og er uten tvil en afrikansk overlevning. Jeg vil aldri glemme den natta da George, på et negermøte på ei avsidesliggende øy i havet begynte å ‘shoute’ med dem. Og til slutt, til deres store fornøyelse, stjal han showet fra deres mester-‘shouter.’ Jeg tror han sannsynligvis er den eneste hvite mann i Amerika som kunne ha gjort det.»

Gershwin selv var ikke åpenlyst politisk, i det minste ikke i sitt offentlige liv, men hans sympati og assosiasjoner var med den liberale og sosialistiske venstresiden. Han skrevet Broadway-show av en bredt antikrig og sosialt dissident karakter, som Strike Up the Band, Of Thee I Sing og Let 'Em Eat Cake. Virkningen av Den russiske revolusjon, bare 18 år før debuten for Porgy, bidro til den generelt optimistiske og demokratiske impuls bak hans musikk. Rose Strunsky, søster av Ira Gershwins kone Leonore, oversatte Leo Trotskijs Litteratur og Revolusjon til engelsk.

Sangerne som jobbet tett med Gershwin med Porgy, deriblant de originale Porgy og Bess, Todd Duncan og Anne Brown, snakket med hengivenhet om deres samspill med komponisten, og insisterte på at han aldri hadde fremvist de aller minste fordommer eller nedlatelser. De var alltid blant operaens ivrigste forsvarere.

Brødrene Gershwin insisterte på at sangrollene bare skulle gå til svarte artister, delvis fordi de ønsket å bryte utestengingen av afroamerikanske artister fra konsertsalen og fordi de ikke ønsket at operaen skulle fremføres med blackface [o. anm.: svartsminkede hvite].

Hva angår elementet karikatur i Porgy and Bess, hvilken opera har ikke karikaturer? Den hevngjerrige dvergen i Rigoletto, den forførende sigøyneren i Carmen, den tuberkuløse syersken i La Boheme, den tyvaktige men smarte tjeneren i The Marriage of Figaro. Man kunne gå videre og videre. Spørsmålet er: Overskrider innbyggerne i Catfish Row sine «typer» og uttrykker de ekte menneskelighet? Hele verdens operapublikum har svart bekreftende.

Og hva med anklagen om «kulturell tilegning»? Kunne det være et mer banalt, reaksjonært og antikunstnerisk konsept? Hva er kunst, om ikke samspillet mellom flere påvirkninger fra mange opphav, betinget av sosial og historisk utvikling og destillert i kunstnerens kreative fantasi, for å produsere verk som har universell betydning?

Skulle vi fordømme Shakespeare, en mann, for å ha oppfunnet Ophelia? Skulle vi avvise Verdi for å ha skrevet operaer om egyptere? Skulle vi forby svarte fra å spille hvite karakterer? Hva med rasisten Mark Twain som hadde frekkhet nok til å skape den rømte slaven Jim?

Kunstens balkanisering er kunstens ende.

Her er hvordan Gershwin, som ønsket å skape et genuint amerikansk formspråk, beskrev sin egen utvikling. I en artikkel med tittelen «Jazz is the Voice of the American Soul», utgitt i 1926, skrev han:

Gammel musikk og ny musikk, glemte melodier og øyeblikkets craze, stykker av opera, russiske folkesanger, spanske ballader, chansons, ragtime ditties, alt kombinert i et mektig kor for mitt indre øre. Og gjennom dét og over alt hørte jeg, innledningsvis svakt, høyt til slutt, sjelen til dette vårt store Amerika.

Og hva er den amerikanske sjelens stemme? Det er jazz utviklet fra ragtime, jazz som er plantasjesangen forbedret og omgjort til finere, større harmonier. ...

Jeg hevder ikke at den amerikanske sjelen er negroid. Men det er en kombinasjon som inkluderer hjamret, klynkingen [the wail, the whine] og jubelen fra de gamle «mammy»-sangene fra sørstatene. Den er svart og hvit. Den er alle farger og alle sjeler, forent i verdens store smeltedigel. ...

Men for å være sann musikk må den gjenta folkets og tidens tanker og aspirasjoner. Mitt folk er amerikanere. Min tid er i dag.