Fransk politi iverksetter protester utenfor Jean-Luc Mélechons hovedkvarter

Av Alex Lantier
27 September 2019

I en enestående beslutning meldte den nyfascistiske fagforeningen Alliance Police protester på torsdag utenfor hovedkvarteret til Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI). Med avkall på den offisielle statstradisjonen om at de er et upolitisk organ med «plikt til å være tilbakeholdne», målretter politiet presidentkandidaten som lå først i arbeiderklasseområdene i de store franske byene i 2017-valget. Disse protestene, støttet av president Emmanuel Macrons regjering, markerer en farlig ny fase i fremveksten av en politistat i Frankrike.

Det umiddelbare påskuddet for protesten er Mélenchons kritikk av politiet som «barbarisk» under tirsdagens protester mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer. Mélenchon, som er i retten for anklager om opprør og overgrep mot statens embetsrepresentanter da han bestred fjorårets politiangrep på sitt parti LFIs hovedkvarter, advarte protesterende om å være forsiktige. Han sa: «De er barbariske, de holder ikke igjen lenger! Hvis jeg hadde vært på demonstrasjonen [til de «gule vestene»] på lørdag, da ville de ha drept meg, vet dere, de venter på et påskudd.»

De sentimenter Mélenchon gir uttrykk om politiet deles i brede kretser. I Frankrike har politiet voldelig angrepet de «gule vester»-protesterende, de har arrestert tusenvis og såret ytterligere tusener med stungranater og gummikuler, og de drepte Steve Maia Caniço ved å presse ham ut i Loire-elva i Nantes, under en nattlig musikkfestival. Millioner er sjokkerte og i harnisk over politiets handlinger. En fremtredende politikers bekjentgjøring av denne betrakningen utløste umiddelbart en hysterisk respons fra statens side, som imidlertid er livredd for voksende sosialt raseri og klassekamp.

Innenriksminister Christophe Castaner ga på Twitter effektivt sett grønt lys for protesten til fagforeningen Alliance Police mot Mélenchon. Han svarte at Mélenchons bemerkninger var «en uakseptabel fornærmelse mot våre sikkerhetsstyrker, som dag-inn-dag-ut mobiliseres for å beskytte det franske folk, og som risikerer sine liv. Jean-Luc Mélenchon skylder dem respekt, og nå skylder han dem en unnskyldning.»

WSWS og Parti de l'égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti] har i utstrakt grad dokumentert sine prinsipielle politiske meningsforskjeller med Mélenchon og den franske nasjonalistiske politikken til LFI, partiet som er den franske forbindelsen til Hellas’ nedskjæringsparti Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre»). Mélenchon må imidlertid forsvares mot det hysteriske angrepet lansert mot ham av Macron-regjeringen og av politiapparatet.

Det som står på spill er ikke bare Mélenchons frihet, men friheten for hele arbeiderklassen til å uttrykke sin opposisjon mot politiets tilslag, og mer bredt mot sosial ulikhet og militær-politi-styre.

Etter Castaners angrep på Mélenchon via Twitter ble hele Frankrikes politi-fagforeningsbyråkratis maskineriet satt i gang for å målrette Mélenchon. Politifagforeningen Force Ouvrier (FO) [Arbeidermakt] kalte hans kommentarer «utillatelige» og krevde at Macron iverksatte «et søksmål for oppfordring til hat mot denne karakteren», mens politiforbundet Nasjonalforbundet av autonome foreninger (UNSA) fordømte Mélenchon som «sjokkerende» og «ydmykende».

Denne propagandaen er sluttprodukt av en lengre kampanje mot Mélenchon, der han avventer straffeutmåling i sin rettssak for å ha skjøvet unna statlige rettsrepresentanter under politiets ransakingen av hans parti LFIs hovedkvarter i fjor. Det faktum at gjennomsøkningen av LFI-kontorene var lovstridig, siden politiet prøvde å forhindre LFI-ansatte fra å overvåke hvilken informasjon som ble beslaglagt fra deres hovedkvarter under gjennomsøkingen, ble ignorert. Men da Mélenchon ble sint og dyttet politioffiserene, da fant han seg konfrontert med anklager om opprør, som bærer strafferamme opp til 10 års fengsel.

Dette er del av en internasjonal tendens over hele Europa, der fascistiske politistyrker opptrer voldelig og aggressivt og tråkker på grunnleggende demokratiske rettigheter, med medskyldighet fra upopulære europeiske regjeringer. I Frankrike bevitner undertrykkingen av «de gule vestene» og målrettingen av Mélenchon om den ekstraordinære maktkonsentrasjonen i politiets hender. Samtidig som de spionerer på, og brutalt angriper befolkningen fremstår det et juridisk rammeverk der ethvert forsøk på selvforsvar mot politiet medfører fare for massive rettslige straffer.

Tilsvarende politiske retningslinjer fremstår over hele Europa, ikke minst i Spania – der Guardia Civil brutalt slo ned på fredelige demonstranter den 1. oktober 2017, under det katalanske uavhengighetsreferendumet, og de nå forbereder et fornyet tilslag mot katalanske protester – og også i Tyskland. Der beskytter hele statsmaskineriet forskjellige nettverk av høyreekstreme innen sikkerhetsstyrkene, deriblant ett som hadde utarbeidet ei drapsliste over flere hundre politikere.

Mélenchon hadde opprinnelig på onsdag lansert en appell på Twitter om at LFI-supportere måtte stille opp for å beskytte LFI-ansatte og hovedkvarter, mot eventuelle overgrep iverksatt av pro-fascispolitienheter: «I morgen retter en politifagforening protester mot LFI-hovedkvarteret kl. 11:00. Ulovlig protest. Jeg ber om beskyttelse fra gendarmeriet. Jeg mener at beskyttelsen av vitner trukket fra folket ville være avgjørende.»

Han bestemte seg imidlertid, i møte med kampanjen mot seg, på onsdag ettermiddag om å la LFI-hovedkvarteret være øde på torsdag, da Alliance Police-fagforeningens representanter og medlemmer skulle marsjerer forbi. Mélenchon meldte på sin Facebook-konto på onsdag kveld at han ahdde ombestemte seg og nå advarte sine supportere mot å holde noen motdemonstrasjon.

Han skrev at politiet «umiddelbart ville gripe tak i det, for å berettige utøvelse av voldshandlinger. Så kameratenes beslutning er å forlate hovedkvarteret vårt, og la det være tomt. Det er for å si ‘vi er ikke der’, og jeg ber dere formelt: unngå å gå gjennom dette området. De vil prøve å provosere dere og skape umulige situasjoner.»

Nødvendigheten av å trekke seg tilbake mot trusler om fascistisk politivold støttet og godkjent av Macron, er en advarsel til arbeidere i Frankrike og internasjonalt. Mektige, fascistisk-autoritære krefter mobiliseres av finansaristokratiet i de statlige sikkerhetsstyrkene. Deres ultimate mål er det voksende sosiale raseriet blant arbeidere. Disse kreftene kan bare bekjempes av en mobilisering av arbeiderklassens enorme makt – en oppgave som krever å bygge en politisk marxist-trotskistisk avantgarde i arbeiderklassen, en annen type organisasjon enn LFI.

Mélenchon, med et parti som inkluderer mye av politiets fagforeningsapparat tilknyttet det stalinistiske fagforbundet Generalføderasjonen av arbeid (CGT), kutter hele tiden på tvers av kampen mot politi-stat-styre med sin populistiske nasjonalisme og hans insistering på at sosialisme og arbeiderklassen er døde gjenstander. Dette er demoraliseringen sådd av Mélenchons parti, på hvert et trinn av den politiske kampen for å mobilisere arbeiderklassen, til en kamp mot faren reist av politistaten.

På nåværende stadium opprettholder imidlertid Mélenchon betydelig velgerstøtte, og Macron-regjeringens angrep mot ham er et angrep rettet mot de demokratiske rettighetene til hele arbeiderklassen. Responsen fra klassebevisste arbeidere vil være å forsvare Mélenchon mot den hysteriske politikampanjen som utspiller seg i regjeringsdepartementene, på fjernsynsskjermene og i avisredaksjonene, der de angriper ham.