GM-streiken er i fare

24 September 2019

Der streiken til mer en 49 000 General Motors-bilproduksjonsarbeidere i USA nå går inn den andre uka, må det varsles: streiken står i fare for å bli ført til nederlag, i hendene på de bestukkede representantene for fagforeningen United Auto Workers.

GM-streiken har støtte og sympati, ikke bare fra arbeidere ved Ford, Fiat Chrysler og andre bransjer, men også fra andre land – Mexico, Canada, Brasil og andre steder – hvor arbeidere vil slåss mot selskapenes profittstyrte angrep.

Men UAW har ikke en strategi for å vinne streiken; fagforeningen har en strategi for å tape den. Streiken kan vinnes, men bare så fremt den tas ut av UAW-byråkratiets hender, som håper å få isolert og sultet ut GM-arbeiderne.

Det er ingen tid å tape. For å forhindre streikens nederlag må arbeiderne øyeblikkelig opprette grunnplankomitéer på fabrikkene, for å ta kontroll over kampen. Det må mobiliseres tilstrekkelige ressurser og støtte! Streikelønna må heves til $ 750 i uka, arbeidsnedleggelsen må utvides til å inkludere arbeidere ved Ford og Fiat Chrysler, og det må meldes en presserende appell om støtte fra arbeidere i andre bransjer og andre land.

UAW utarbeider en spilleplan som ble anvendt av fagforeningsbyråkratiet gjennom hele 1980- og 90-tallet: for å få isolert arbeidere i deres kamper, for å nekte å mobilisere arbeiderklassens fulle styrke, for å vente til arbeiderne blir utsultet, og for å tvinge gjennom innrømmelser. De har gjort det utallige ganger før, og de forbereder seg på å gjøre det igjen.

Gjennom hele de iscenesatte kontraktforhandlingene ved GM, Ford og Fiat Chrysler, har UAW holdt sitt medlemskap i mørket, og skjult sine virkelige mål. UAW har ikke meldt noen liste over konkrete krav, fordi fagforeningen aldri utarbeidet noen.

UAW har for lengst mottatt sin marsjordre fra bildirektørene: flere midlertidige arbeidere, dårligere arbeidsbetingelser, lavere lønninger, og høyere egenandeler for tilgang til helsetjenester. Det som refereres til som «kontraktsforhandlinger» har faktisk vært strategisesjoner på bakrommet mellom fagforeningen og selskapsrepresentanter, for å utarbeide den mest effektive måten å få klubbet gjennom disse nye angrepene.

GM er fast bestemt på å få senket sine arbeidskostnader, og UAW vet det. Det står mer enn bare GMs profittmargin på spill: Rammeverket satt i den forestående kontrakten ville tjene som en ny grunnlinje for utnyttelse av arbeidere, ikke bare ved Ford og Fiat Chrysler, men på tvers av hele bilindustrien og i andre produksjonsbransjer mer vidt, med implikasjoner for hele det globale økonomiske kapitalistsystemet.

De som styrer pungen på Wall Street, og står bak GM, har gjort det klart at de ikke vil godta noen innrømmelser til arbeidere.

UAWs og selskapenes konspirasjon har imidlertid blitt forpurret av den eskalerende korrupsjonsskandalen, som har avslørt UAW som en kriminell bande, kjøpt-og-betalt av konsernledelsen.

For mindre enn en-måned-siden raidet FBI hjemmene til nåværende UAW-president Gary Jones og hans forgjenger Dennis Williams, i tillegg til andre UAW-lokaliteter. I mellomtiden har et økende antall høyt-plasserte fagforeningsrepresentanter blitt fengslet eller tiltalt, for å ha brukt ulovlige midler til å finansiere sine høytsvevende livsstiler. Jeffery Pietrzyk, den siste av dem, som ble siktet sist fredag, er en tidligere meddirektør for det fellesetablerte opplæringssenteret UAW-GM Center for Human Resources.

UAW-president Jones og Vance Pearson, UAW-direktør for Region 5, har i all hovedsak brukt sin tid de siste ukene i samtaler med sine advokater og med justisdepartementet, først og fremst for å «forhandle» om lengden for deres potensielle fengselsstraffer.

Uten annet valg enn å måtte kalle for en streik sist søndag, sulter UAW nå ut de streikende arbeiderne med bare $ 250 i uka i streikelønn, som først vil distribueres den 15. streikedagen. Dette skarve beløpet tar sikte på å skape et økonomisk trykk på arbeiderne, for at de skal akseptere selskapets betingelser, samtidig som det sikrer at så lite som mulig tappes fra fagforeningens «streikefond» på $ 750 millioner, som direktørene anvender som deres slush-fond.

Som den klareste og mest fordømmende indikasjonen på at UAW planlegger å sabotere kampen har fagforeningen avvist bilarbeideres krav om en fullskalastreik mot hele bilindustrien, der de holder sine mer enn 100 000 medlemmer ved Ford og Fiat Chrysler på jobben.

Mange bilarbeidere vet at UAW planlegger et forræderi. For å forhindre dette og for å vinne kampen, er det følgende essensielt viktig:

1. Gjennomføringen av streiken må tas ut av UAWs hender, ved dannelse av fabrikk-komitéer på grunnplanet. Arbeidere må holde møter utenfor UAWs og ledelsens tilsyn, velge sine egne representanter av de mest militante og pålitelige arbeiderne, og samles for å formulere sine egne krav, som deriblant må være:

* Avskaffelse av fler-nivå-systemet

* En øyeblikkelig lønnsheving på 40 prosent, og gjeninnføringen av COLA – cost-of-living pay (levekostnadsbetaling)

* Konverteringen av alle midlertidige og deltidsarbeidere til heltidssysselsatte

* Gjenåpning av fabrikkanlegget Lordstown og de andre nedstengte fabrikkanleggene, og den umiddelbare gjeninnsettingen av alle permitterte arbeidere

* Fullt betalte helsetjenester og pensjoner

2. Streiken må umiddelbart utvides til å omfatte arbeidere fra Ford og Fiat Chrysler. Som en bilarbeider ved Fords fabrikkanlegg Chicago Assembly Plant fortalte til Autoworker Newsletter: «Alle her spør: ‘Hvorfor er vi ikke ute alle sammen, i fellesskap!?’»

Det må meldes en appell om støtte fra hele arbeiderklassen: fra bildel- og leverandøranleggene, innen shipping-, logistikk- og stålindustrien, og enda videre.

3. Kampen må kobles sammen og koordineres internasjonalt. Arbeidere kan ikke på landsbasis slåss mot og beseire et av de største transnasjonale selskapene på planeten. GM-arbeidere må henvendes seg til sine reelle allierte: de millioner og billioner av arbeidere rundt om i hele verden, som nå trer inn i kamp, og som vil slåss mot fattigdom og utbytting.

GM-streiken er del av et globalt oppsving av arbeiderklassens kamp. Dette året startet med ei bølge av spontanstreiker utført av 70 000 bildelarbeidere og andre arbeidere i maquiladora-sweatshop-anleggene i Matamoros, Mexico, som sammen marsjerte til grensa og appellerte til sine klassebrødre og -søstre i USA om å bli med dem.

Nå støtter bilarbeidere i Mexico GM-arbeidernes streik, der GM-arbeidere i Silao modig organiserer seg for å opponere mot forsøkene på å steppe opp produksjonen der, og risikerer sine jobber og til og med setter sine liv på spill. I online nettmøter holdt av World Socialist Web Site Autoworker Newsletter de siste to ukene oppfordret hundrevis av arbeidere, fra ei rekke land – USA, Canada, Mexico og Brasil – til solidaritet og samarbeid.

4. Arbeidere må anta en strategi som setter deres egne interesser i opposisjon til kapitalistklassens. Bilarbeidere er ikke bare involvert i en streik mot GM, men i en politisk kamp. Kapitaliststaten og de to big business-partiene står som representanter for bilindustrien og Wall Street, fra republikaneren Donald Trump til Det demokratiske partiet og alle partiets presidentkandidater.

Trump-administrasjonen er i tette diskusjoner med GM for å finne en måte å få lagt ned streiken på, og få skjøvet gjennom en videre restrukturering av bilindustrien, i en videreføring av Obama-administrasjonens tilsyn med 2009-konkursen som satte betingelsene for de vederstyggelige forholdene arbeidere nå står overfor.

Joseph Biden, Elizabeth Warren og Bernie Sanders reiste seg høyt for bedragersk å bekjenne sin støtte til bilarbeidere på de politiske stevnene sist helg, og for de som kommer Men skulle de finne det nødvendig er både domokratene og republikanerne beredt til å mobilisere politiet – som det allerede skjedde ved GMs fabrikkanlegg Springhill, Tennessee [engelsk tekst] – eller i siste instans, de setter inn Nasjonalgarden eller andre væpnede styrker mot streikende arbeidere.

For å motsette seg dette må det bygges en politisk massebevegelse og et arbeiderklasseparti, uavhengig av kapitalistpartiene.

For at arbeideres levebrød og interesser skal kunne sikres må bilindustrien omorganiseres som en offentlig tjenesteleverandør, og settes under arbeidernes demokratiske kontroll, som del av kampen for sosialisme, dvs. for opereringen av samfunnet for å møte menneskelige behov, ikke konsern- og finansaristokratiets profittinteresser.

Marcus Day