Protester i Egypte ryster al-Sisis blodige militærdiktatur

Av Johannes Stern
24 September 2019

De nyligste begivenhetene i Egypt bringer tilbake minner fra de revolusjonære masseprotestene som vinteren 2011 veltet den lengesittende egyptiske diktatoren Hosni Mubarak. Nå i helgen skal det angivelig ha funnet sted mange demonstrasjoner over hele Egypt. Denne gangen er de rettet mot general Abdel Fatah al-Sisi, som tok makten i 2013 og som siden brutalt har underkastet landet.

Rop om «Irhal, Irhal» [Forlat, Forlat], «Folket vil ha styrting av regimet», eller «Si det! Ikke vær redde! Sisi må gå», ga gjenlyd gjennom mange egyptiske byer i løpet av helgen. Protestene begynte i hovedstaden Kairo, der flere hundre demonstranter på fredag kveld samlet seg på Meidan al-Tahrir, Den egyptiske revolusjonens sentrale torg.

Protestene spredte seg raskt til andre regioner, langt ut fra hovedstaden. Tusenvis av for-det-meste unge demonstranter tok til gatene i kystbyene Alexandria og Damietta, i Mansoura og i Suez, metropolen ved inngangen til Suez-kanalen. Så langt er det ingen rapporter om streiker eller fabrikkokkupasjoner, som de som bredte seg som ildebranner for åtte år siden. Men det var også protester i viktige industribyer som Mahalla al-Kubra, sentrum for den egyptiske tekstilindustrien i Nildeltaet.

Demonstranter roper slagord mot regimet i Kairo, Egypt, tidlig lørdag den 21. september 2019. Dusiner av mennesker avholdt en sjelden protest i Kairo, der de oppfordret Egypts president Abdel-Fattah el-Sissi om å tre av. Sikkerhetsstyrker spredte demonstrantene, og det ble ikke rapportert om skadde. (AP Photo/Nariman El-Mofty)

Regimet reagerte nervøst og brutalt. I Kairo spredte tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker lørdag morgen demonstrantene, og pansrede kjøretøy forseglet Tahrir-plassen. Også i andre byer ble protester brutt opp med makt. I følge de begrensede rapportene som er tilgjengelige var det over to hundre arrestasjoner. Videoer på sosialmedier viste unntaksstyrker som jaktet ned demonstranter og angrep dem med tåregass og gummikuler.

I Suez, der demonstranter samlet seg igjen i løpet av natta fra lørdag til søndag på det sentrale Arbaeen-torget, til tross for en massiv politivold, brukte sikkerhetsstyrkene til og med skarp ammunisjon. «De [sikkerhetsstyrkene] skjøt med tåregass og skarpe kuler, og det var skadde,» fortalte en mann som tok del, og ikke ville identifiseres, til AFP.

En beboer rapporterte at tåregassen lå så tykt at den hadde nådd hennes leilighet noen kilometre fra byens sentrum: «Nesa begynte å brenne. Jeg så også noen ungdommer som løp og gjemte seg i gata vår.»

Den umiddelbare utløseren for protestene var en serie videoer den egyptiske skuespilleren og kontraktøren Mohamed Ali, som er bosatt i Spania, publisterte på sin Facebookside. I disse anklager han Sisi for å underslå offentlige midler til personlige formål, og for bygging av dyre palasser for sin familie, mens den brede massen av befolkningen lever i ussel fattigdom. Det er tid for at den egyptiske befolkningen reiser seg, sa han, siden den er «tallmessig sterkere enn hæren og politiet».

Alis arabiske hashtagg #Kifaya_baqi_yaSisi [«Sisi, det er nok»] ble delt mer enn 1,5 millioner ganger i løpet av timer. Ali, som selv er en gründer og i mange år jobbet med den egyptiske hæren, la så ut videoene på Twitter. Mange sosialmediebrukere la så ut bilder og videoer av de revolusjonære protestene i 2011 på sosialplattformer, og annonserte via Twitter: «Vi er på gata igjen i morgen!» Ali selv har oppfordret til en «million-sterk-marsj» mot regimet for kommende fredag.

Selv om protestene i helgen enda ikke har nådd samme omfang som protestene i 2011, utløses de sjokk på den egyptiske børsen. Handelen ble suspendert på søndag, etter at indeksen EGX 100 hadde kollapset med 5 prosent. Ashraf Akhnoukh, direktør for Arqaam Capital i Kairo, sa at dette «definitivt» var på grunn av den «lille opptrappingen i løpet av helgen, som gjør investorene forsiktige».

Det egyptiske regimet prøvde å spille ned betydningen av protestene, i sin første offisielle uttalelse søndag morgen. «I kontekst av Egypts størrelse, som er et land med mer enn 100 millioner mennesker,» var de ubetydelige. I mellomtiden instruerer regimet journalister som har rapportert om «hendelsene det siste døgnet», om ikke å bruke sosialmedier som informasjonskilde, og til å overholde «profesjonelle regler». Det vil si at de som ikke gjenspeiler regjeringens propaganda må frykte forfølgelse.

Protestene er faktisk et uttrykk for den enorme sosiale og politiske opposisjonen som brygger like under overflaten av Sisis blodige militærdiktatur. Siden regimet tok opp et nytt IMF-lån i 2016 og forsøkte å kutte de statlige tilskudden til gass, vann og brød, har den allerede voldsomt utbredde fattigdommen eksplodert. Ifølge offisiell statistikk lever én-av-tre egyptere i fattigdom, dvs. på mindre enn $ 1,40 om dagen. I følge Verdensbanken er «rundt 60 prosent av Egypts befolkning enten fattige eller sårbare».

For å opprettholde sosial ulikhet og undertrykke de de egyptiske arbeidernes revolusjonære kamper, installerte Sisi et av verdens mest brutale diktaturer, med imperialistmaktenes støtte. Umiddelbart etter kuppet mot islamistpresidenten Mohamed Mursi, som døde i fengsel i 2019, stormet det egyptiske militæret to protestleirer og drepte tusenvis av regimemotstandere. Siden den gang har mer enn 60 000 vært arresterte, det har blitt avsagt rundt 2 500 dødsdommer, og minst 144 mennesker er henrettet.

Nå som de egyptiske massene nok-en-gang blir kastet ut i kamp er det avgjørende å trekke lærdommer fra de siste årenes bitre erfaringer.

Gjennom massestreiker og protester i 2011 lyktes de egyptiske og tunisiske arbeiderklassene å styrte diktatorene som var støttet av imperialistmaktene, og de destabiliserte de regjerende elitene i hele regionen, og internasjonalt. Men uten sitt egen politiske lederskap kunne ikke arbeiderklassen realisere sine sosiale og demokratiske aspirasjoner. I stedet lyktes det styringsklassen å holde seg ved makten, og intensivere sin politikk med diktatur og sosiale nedskjæringer.

Den eneste veien fremover er arbeiderklassens revolusjonære kamp, som bevisst sikter på å omvelte kapitaliststaten og imperialismen, på å ta makten og omforme samfunnet på grunnlag av et sosialistisk program. De objektive betingelsene for dette har modnet i Midtøsten, og over hele verden. Hele det inneværende året har vært preget av et oppsving av den internasjonale klassekampen. Bare de siste månedene har masseprotester funnet sted i Sudan, Algerie, på Puerto Rico og i Hong Kong. Og kamper er også under utvikling i de imperialistiske sentrene i Europa og USA, som den nåværende streiken av nesten 50 000 bilarbeiderne ved General Motors i USA.

Den nødvendige byggingen av arbeiderklassens uavhengig lederskap, dvs. en egyptisk seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), krever fremfor alt et politisk oppgjør med pseudo-venstre-krefter som Egypts Revolusjonære Sosialister (RS), som de siste årene, til tross for navnet, har avslørt seg som den egyptiske kapitalismens vedheng.

I hver fase av revolusjonen søkte RS å få underordnet arbeiderklassen til den ene-eller-andre fraksjonen av borgerskapet. Først spredte de illusjoner om militærjuntaen under feltmarskalk Mohammed Hussein Tantawi, som umiddelbart etterfulgte Mubaraks fall. Så støttet de Morsi og Det muslimske brorskap, som «revolusjonens høyrefløy». Og i 2013, etter masseprotester mot Mursi, støttet RS nok en gang militæret, og hyllet da Sisis statskupp som en «andre revolusjon».

RS har reagert på det nåværende oppsvinget av protester med en knapt tilslørt fiendtlighet. Gigi Ibrahim, et ledende RS-medlem som ble hyllet av pseudo-venstre-krefter så vel som av borgelige medier sammen med hennes ektemann Hossam el-Hamalawy, fordømte de nye protestene på Twitter, og antydet at de er en sammensvergelse fra regimets side. «Når det er en protest i Egypt i 2019, og regimet ikke angriper den ... Som revolusjonær, da bør du være skeptisk, og spørre om hvorfor», skrev hun, og la til: «Det er bare plass åpen i gatene i kveld, fordi det er støttet av en fraksjon av sikkerhetsapparatet.»