Robert Mugabe, Zimbabwes lengesittende president, dør i en alder av 95

Av Bill Van Auken
9 September 2019

Robert Mugabe, den første valgte lederen av Zimbabwe og som styrte landet i nesten fire tiår, døde på fredag i en alder av 95. Hans bortgang ble rapportert fra Singapore, dit han hadde reist for medisinsk behandling.

Mugabe var den lengst overlevende lederen for Afrikas antikoloniale kamper som kom til makten i en nylig uavhengig nasjon. Som med de som gikk i døden før ham – Ghanas Nkrumah, Guineas Sékou Touré, Kenyas Kenyatta, Tanzanias Nyerere, Mosambiks Machel og Sør-Afrikas Mandela blant dem – eksponerte Mugabes styre Afrikas borgerlige nasjonalisters organisk manglende evne til å realisere de afrikanske massenes aspirasjoner om frihet fra utenlandsk dominans, om demokrati og sosial rettferdighet.

Robert Mugabe

Det var blandede responser på rapporten om Mugabes bortgang. Han ble fjernet fra makten i et palasskupp i november 2017, som var ledet av hans mangeårige allierte Emmerson Mnangagwa og militæret. Både Washington og London meldte uttalelser der de kom med personlige kondolanser til de som sørger over den tidligere presidenten, samtidig som det amerikanske utenriksdepartementet hevdet at «hans menneskerettighetsbrudd og grove økonomiske misforvaltning drev millioner ut i fattigdom, og han forrådte sitt folks håp for deres nasjon», og det britiske utenriksdepartementet uttalte at «Zimbabwere led for lenge som resultat av Mugabes autokratiske styre.»

Man ville aldri gjette at Henry Kissinger var blant de som promoterte Mugabes fremvekst til makten, og at han ble hyllet av Washington, eller at Storbritannia spilte en tilsvarende rolle og gikk så langt som til i 1994 å utnevne ham til æresridder [‘honorary knighthood’]. I denne kontekst er det også vanskelig å forstå at det brutale sanksjonsregimet innført av begge imperialistmaktene forverret livsbetingelsene til de «utfattige millionene».

Forskjellige afrikanske statsoverhoder hyllet Mugabes minne. President Uhuru Kenyatta, sønn av Kenyas frigjøringsleder og første president Jomo Kenyatta, med en estimerte egenformue på $ 500 millioner, beordret flagg på halv stang i tre dager og hyllet den tidligere zimbabwiske presidentenen som «en legemliggjøring av den pan-afrikanske ånden» som insisterte på at «afrikanske problemer krever afrikanske løsninger».

På tilsvarende måte sørget Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa, den tidligere fagforeningslederen og siden konsernsjefen med en personlige formue estimert til $ 550 millioner, «bortgangen av en frigjøringskriger og forkjemper for Afrikas sak mot kolonialisme».

De erkjenner Mugabe som en av sine egne, i samlingen av korrupte statsoverhoder som har beriket seg på bekostningen av massene av afrikanske arbeidere og undertrykte, som er utsatt for ekstrem undertrykking og knugende fattigdom.

Da Mugabe ble styrtet fikk han beholde alle sine forretningsinteresser og han ble tildelt en betaling på $10 millioner. En amerikansk diplomatmelding fra 2001 tilgjengeligjort av WikiLeaks anslo Mugabes totale formue til $ 1,75 milliarder, i hovedsak investert utenfor Zimbabwe.

Mugabe endte sitt liv langt fra der det begynte. Han kom fra en fattig familie og ble en ung lærer. På slutten av 1940-tallet fikk han først innvilget et stipend til University of Fort Hare i Sør-Afrikas Eastern Cape, hvor han kom i kontakt med Den afrikanske nasjonalkongress (ANC), som han ble medlem av, og med medlemmer av Det sørafrikanske kommunistpartiet (SACP), som introduserte ham til marxisme. Han skulle senere si at hans største innflytelse ikke var Marx, men Gandhi.

På slutten av 1950-tallet flyttet han til Ghana, en av Afrikas første uavhengige stater, hvor han gikk på Kwame Nkrumah Ideological Institute i Winneba. Tilbake til det som den gangen var den britiske kolonien Rhodesia, tilsluttet han seg den nydannede bevegelsen for antikolonialistisk afrikansk nasjonalisme. Veksten av nasjonalistiske følelser, og den svarte majoritetsbefolkningens krav om likhet var ledsaget av økende motstand mot Storbritannias avkoloniseringsprosess innen den hvite styringseliten. Innen 1965 skulle Rhodesia melde sin ensidige uavhengighetserklæring fra Storbritannia, i et forsøk på å forhindre et svart flertallsstyre.

I 1963 ble partiet ZANU stiftet – Zimbabwe African National Union – med Mugabe som generalsekretær. Mot de mer konservative nasjonalistlederne, som tok til orde for opprettelsen av en eksilregjering, kalte Mugabe for væpnet motstand mot britisk kolonialisme og hvitt minoritetsstyre. ZANU skulle kort etter bli forbudt og samme år ble Mugabe arrestert. Han satt fengslet frem til 1974.

Innen Mugabe ble sluppet ut av fengsel ble det allerede ført en geriljakrig fra leirer som først befant seg i Tanzania og Zambia, og etter den portugisisk kolonialismens kollaps også i Mosambik.

De væpnede operasjonene ble ledet av ei gruppe unge kommandanter kjent som vashindi, eller arbeiderbevegelsen, som forsøkte å forene ZANUs militære styrker, som hadde sin base blant majoritetsbefolkningsgruppa shona, med de fra partiet ZAPU – Zimbabwe African People's Union – som var ledet av Joshua Nkomo, og var basert på minoritetsbefolkningen ndebele. Vashindi-fraksjonen hadde også organisert skoler som lærte krigerne rudimentær marxisme.

Innen tidlig 1977 var Mugabe i stand til å overbevise Mosambiks president Samora Machel om å runde opp og fengsle vashindi-lederne, som ble løslatt først etter Mugabes valg til statsminister i Zimbabwe i 1980. Han så denne tendensen som en utålelig hindring for sitt eget lederskap, både på grunn av deres forsøk på å forene seg på tvers av de etniske skillelinjene, og like betydningsfullt, for deres motstanden mot Mugabes deltagelse på 1976-konferansen i Genève, som var arrangert av det britiske utenriksdepartementet med avgjørende støtte fra Kissinger, daværende amerikansk utenriksminister.

Mugabes kontakter med de vesentlige imperialistmaktene kulminerte med Lancaster House-samtalene sammenkalt i regi av den britiske regjeringen. Disse samtalene ble holdt under ledelse av lord Carrington, innkalt i september 1979 etter at Mugabe og Nkomo, som da hadde slått ZANU og ZAPU sammen til Den patriotiske front, hadde kalt for en slutt for den væpnede kampen.

De godtok til slutt et forlik diktert av Margaret Thatchers høyreorienterte britiske regjering. Denne reaksjonære avtalen reserverte ei blokk av Rhodesias parlamentariske seter for den hvite minoriteten, garanterte Rhodesias økonomis fortsatte kapitalistiske grunnlag, utsatte enhver betydelig landreform i minst et tiår og sikret landets ikke-allierte status, så vel som en fredelige sameksistens med Sør-Afrikas apartheidstyre.

Lord Carrington skulle senere bemerke at selv om Mugabe anvedte marxistisk retorikk under Lancaster House-forhandlingene «praktiserte han selvfølgelig ikke egentlig det han forkynte, ‘now did he’? Så snart han var på post ble han en kapitalist».

Med det kom Mugabe og hans parti, som ble omdøpt til ZANU-PF, til makten gjennom et valg i 1980 etter å ha garantert interessene til de internasjonale foretaken som dominerte de viktigste gruve- og landbrukssektorene, så vel som de hvite landeiernes interesser.

Mens Mugabe innledningsvis tok Nkomo og andre ZAPU-ledere inn i sitt kabinett ble de siden fjernet fra regjeringen under de tiltakende spenningene mellom ZANU-PF og ZAPU. På begynnelsen av 1983 kulminerte dette i invasjonen av Matabeleland, som var ZAPUs baseområder, der en brigade underlagt Mugabes befal gjennomførte massehenrettelser, tortur og en blokkering av matforsyninger som førte til massesult. Anslagene over dødstall varierte til så høyt som 20 000, som med det oversteg antallet drepte under hele krigen mot den hvite minoritetsregjeringen.

Hverken USA eller den britiske regjeringen – som senere skulle demonisere Mugabe – reiste noen protester mot nedslaktingen i Matabeleland. De så på ZANU-PF, som hadde etablert sine nære forbindelser med Kina, som det mindre onde sammenlignet med ZAPU, som hadde sine forbindelser med Sovjetunionen.

Samtidig som Mugabe-regjeringen konsoliderte sitt undertrykkende regime var den på 1980-tallet i stand til å innføre velferdstiltak og helse- og utdanningsreformer, under betingelser der økonomien vokste og den nye regjeringen var i stand til å sikre sin gunstige behandling fra vestmaktene, som var fast bestemte på å forhindre det nylig uavhengige landet fra å innordne seg med Moskva.

Etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 så Washington, London og Den europeiske union (EU) derimot ikke lenger noe behov for å tilby Zimbabwe ytterligere innrømmelser.

Mugabe-regimets sosiale reformer, så vel som dets nettverk av innenlandske beskyttelser og nepotisme ble i økende grad ansett som utålelige bremser for den internasjonale kapitalens profittinteresser. Gjennom 1990-tallet kuttet Det internasjonale pengefondet (IMF) sin finansiering og krevde Zimbabwes åpning for utenlandske investeringer, privatiseringer og stadig hardere utnyttelsesnivå, som ledd i strukturtilpasningsprogrammer Mugabe sa seg enig i.

Dette førte til sosial uro, deriblant til generalstreiker mellom 1997 og 1999. Det nasjonale fagforbundet ZCTU – Zimbabwe Confederation of Trade Unions – motarbeidet imidlertid Mugabe fra høyre, og dannet i 2000 en allianse med partiet MDC – Movement for Democratic Change – som representerte hvite business- og landbruksinteresser, som lovet å «privatisere og gjenopprette business-verdens tillit».

Heller enn å konfrontere angrepet som ble ført av både utenlandske og innenlandske kapitalistinteresser forsøkte Mugabe å legge byrden av den økende økonomiske krisen på ryggen til arbeiderklassen i bysentrene, mens han demagogisk oppmuntret til begrensede beslag av hviteide farmer for å tekkes misfornøyde tidligere soldater fra frigjøringskampen, så vel som ZANU-PFs overveldende landlige velgerbase. Han erklærte: «Våre røtter er i bakken, og ikke i fabrikkene.»

Beslagene av jord og grunn førte imidlertid bare til en utdyping av fattigdommen, for både arbeiderklassen og de fattige på landsbygda. Gjennomført uten noen sentralisert plan for en utvikling av landbruket langs kollektive linjer ble de store og produktive jordbruksarealer brutt opp til små gårder basert på tradisjonelt livsopphold, som ikke var i stand til å forsyne de innenlandske markedene, og langt mindre produserte noen eksportinntekter.

Beslagene av jord og grunn, Mugabes manglende evne til å oppfylle IMFs krav i tillegg til regjeringens undertrykking av den pro-imperialistiske MDC-opposisjonen førte til en skarp dreining mot Zimbabwe fra de vesentlige imperialistmaktenes side, og til innføringen av straffenede sanksjoner i 2002 og 2008. Det sistnevnte året strippet den britiske regjeringen Mugabe for hans ridderorden.

Under denne perioden oppdaget vestmaktene plutselig at Mugabe var en autokrat, og de fordømte ham for hans diktatoriske styre. Som alltid blir det bare et problem med regjeringer som ikke blindt følger opp vestens diktater, mens andre regimer, fra Saudi-Arabia til Uganda, får sine godkjenninger for tilsvarende eller større forbrytelser.

Realiteten er at slike styringsmetodene ikke er produkt av «onde» individer, men heller av den objektive posisjonen borgerlig-nasjonalistiske regimer i de tidligere kolonilandene har, der de er fanget mellom verdensimperialismens påtrykk fra den ene siden og arbeiderklassens og de undertrykte massenes revolusjonære bestrebelsene på den andre, og er ute av stand til virkelig å iverksette noen egen uavhengig handling.

Konfrontert med sanksjonene kunngjorde Mugabe en «Look East Policy» [‘Se østover’], som forsøkte å erstatte de vestlige investeringene med investeringer fra Russland, og særlig fra Kina. Denne manøveren forvandlet imidlertid på ingen måte Zimbabwes underordnede posisjon i forhold til det kapitalistiske verdensmarkedet, og økonomien fortsatte å stupe og landets handelsunderskudd fortsatt å stige.

Samtidig innførte Mugabe en politikk basert på nasjonal identifisering [«indigenization»], i et forsøk på å styrke sin støtte blant ZANU-Pfs velgere, som var ment å tvinge alle virksomheter verdsatt til over $ 500 000 til minst 51 prosent zimbabwisk eierskap. Denne politikken, som bare kunne ha kommet Mugabe og hans velstående kumpaner til gode, skapte friksjon med landets utenlandske investorer, også med Beijing.

Mnangagwa, en av Mugabes nærmeste politiske medarbeidere helt tilbake til 1950-tallet, og mannen som var betrodd å utføre massakrene i Matabeleland, gikk sammen med militæret for å søke Beijings velsignelse for et kupp mot Mugabe, der de ga løfter om en mer liberal investerings- og handelspolitikk, som også ble tilbudt vestlige kapitalister. Som Mnangagwa skulle si etter kuppet: «Zimbabwe er ‘open for business.’»

Mnangagwa, hyllet som en reformator etter å ha veltet Mugabe, hadde innen kort tid etter å ha kommet til makten sendt ut tropper for å massakrere demonstranter, og arresterte tusenvis, der arbeiderklassen og de fattige har fortsatt å protestere mot betingelser med 200 prosent inflasjon og massearbeidsløshet.

Mugabes skjebne var – på den eller andre måten – delt av alle de borgerlig-nasjonalistiske lederne og statene som oppsto i avkoloniseringsperioden som etterfulgte andre verdenskrig. Mens mange, som Mugabe, viste betydelig mot der de gjennomlevde fengsel, tortur og undertrykking, viste de seg ikke i stand til å etablere noen ekte uavhengighet fra imperialismen, og de klarte heller ikke å skape noen genuint demokratiske styreformer, eller å imøtekomme de undertrykte massenes sosiale aspirasjoner. I stedet approprierte de kolonialismens etterlatte statsstrukturer for sin egen del og for et nytt stigende borgerlig sjikt, og anvendte disse til å undertrykke de revolusjonære utfordringene nedenfra.

Disse bitre erfaringene ga bekreftelse i det negative for Teorien om den permanente revolusjon, som ble fremmet av den store russiske revolusjonæren Leo Trotskij, og av Den fjerde internasjonale som han grunnla i 1938. Denne teorien forklarte at i koloniale og undertrykte land er det bare arbeiderklassens kamp for statsmakt som kan føre frem kampen mot imperialisme, og sikre en ekte nasjonal frigjøring og arbeidernes og de undertrykte massenes demokratiske og sosiale rettigheter. Denne revolusjonen er permanent ved at arbeiderklassen, etter å ha grepet makten, ikke kan begrense seg til de demokratiske oppgavene og ville være tvunget til å utføre tiltak av en sosialistisk karakter. Samtidig er revolusjonen permanent i en annen forstand, idet den bare kan oppnå seier i den grad den blir utvidet til den internasjonale arbeiderklassens enhetlige kamp for sosialistisk verdensrevolusjon.

I Zimbabwe og i alle andre land i Afrika betyr dette at arbeiderklassen må opprettholde sin politiske uavhengighet fra alle representanter for det nasjonale borgerskapet og fra imperialistmaktene, så vel som fra fagforeningene som støtter dem. De fremskredne arbeiderne og ungdommene må begynne å bygge seksjoner av Den internasjonale komiéen av den fjerde internasjonale (ICFI), for å slåss for et sosialistisk Zimbabwe og for De forente sosialistiske stater av Afrika, og for å skape en forent bevegelse for sosialisme, med arbeidere i USA, Storbritannia og andre imperialiststater.