Johnson suspenderer parliamentet for å skyve gjennom Brexit, i et vesentlig angrep på demokratisk styre

Av Chris Marsden
30 August 2019

Elizabeth II, dronningen i Storbritannia, kvitterte på onsdag for statsminister Boris Johnsons anmodning om å suspendere parlamentet.

Trekket, kjent i engelsk konstitusjonell tradisjon som proroguing, etterfulgte et besøk av tre medlemmer av det kongelige råd – Privy Council – ledet av erke-Brexiteer Jacob Rees-Mogg. Det betyr at Parlamentet vil suspendere sine samlinger tidligst mandag den 9. september og senest torsdag den 12. september, og frem til mandag den 14. oktober. Dette er designet for å trekke teppet under beina på de fleste parlamentsmedlemmer (MP-er) som søker å få motsatt seg Johnsons truede no-deal-Brexit – at Storbritannia trer ut av Den europeiske Union (EU) uten noen handels- og tollavtale på plass, så fremt Brüssel ikke dropper tiltak som blant annet inkluderte den irske «backstop», som er del av Mays avtale for å forhindre gjenopprettingen av ei hard grense mellom Nord-Irland og Republikken Irland.

Storbritannias dronning Elizabeth II ønsker Boris Johnson, den nyvalgte lederen av Det konservative partiet, velkommen under en audiens på Buckingham Palace, London, onsdag den 24. juli 2019, hvor hun inviterte ham til å bli statsminister og danne en ny regjering. (Victoria Jones/Pool via AP)

Suspenderingen av Parlamentet i 23 arbeidsdager vil etterlate MP-er med bare dager i stedet for uker, etter at de er tilbake fra sommerlukningen den 3. september, for å få gjennomført planer om å blokkert en no-deal-Brexit. Parlamentet vil nå samles den 14. oktober for å høre den tradisjonelle Queen’s Speech [dronningens tale] som skisserer regjeringens lovgivningsagenda. Johnson skal reise til Brüssel for samtaler den 17. og den 18. oktober, og truer med å krasje ut av EU den 31. oktober, såfremt ingen innrømmelser blir innvilget. Dette ville etterlate MP-ene én sjanse til å motsette seg hans eventuelle nye avtale eller en no-deal-Brexit – i en avstemming om dronningens tale den 21. til den 22. oktober.

Enten dette ender med et mistillitsvotum eller ikke, er det spekulasjoner om at Johnson kan komme til å kalle for et raskt general valg [snap general election] så tidlig som den 7. november, som han da ville føre på en pro-Brexit agenda og «folket mot Parlamentet». Han ville bli støttet av det nordirske Demokratiske unionistpartiet, mens Nigel Farage har tilbudt en «ikke-aggresjonspakt» fra Brexit Partys side, såfremt Johnson dropper planene om å modifisere sin forgjenger Theresa Mays fratredelsesavtale [Withdrawal Agreement].

Johnsons bestrebelser for å omgå Parlamentet truer en konstitusjonell og politisk krise. Ledende konservative Remain-ere [Tory-er som vil forbli i EU] som sir John Major og sir Malcolm Rifkind snakket om borgerkrig, og trakk paralleller mellom Johnson og Charles I, og advarte om at også han kunne bli et hode kortere. Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon (SNP) sa: «Å stenge ned Parlamentet for å tvinge gjennom en no-deal-Brexit, som vil påføre landet uante og varige skader og er imot MP-ers ønsker, er ikke demokrati. Det er et diktatur, og dersom ikke MP-er kommer sammen neste uke for å stoppe Boris Johnson der og da, tror jeg dagen idag vil gå ned i historien som den dagen Storbritannias demokrati døde.»

Labours skyggefinansminister John McDonnell beskrev Johnsons trekk som «et særdeles britisk kupp ... så snart du tillater en statsminister å forhindre våre demokratiske institusjoners fulle og frie operasjoner, da er du på en veldig prekær kurs.»

Dog har samtaler i Parlamentet frem til nå fortsatt å fokusere på innviklede juridisk og prosessuelle trekk for å få forhindret Johnsons plan. Major sa at han ville fortsette å søke juridisk rådgivning om hvordan man kunne stoppe planene om å «omgå et suverent parlament». En juridisk sak føres ved de skotske domstolene, anlagt av Joanna Cherry, justistalskvinne for Scottish National Party (SNP), og støttet av rundt 70 MP-er.

Omfanget av katastrofen britisk imperialisme er truet av med en no-deal-Brexit har imidlertid ført til diskusjoner om at opposisjonspartier bytter posisjon til å støtte et mistillitsvotum som kan bli fremmet av Labour-leder Jeremy Corbyn og for at han skal lede en midlertidig «caretaker-regjering» [ivaretaker-regjering] som så søker å få forlenget Brexit-fristen, ut over den 31. oktober.

Johnson har bare vært i stand til å ture frem med sine planer om å skape et Storbritannia som en lavskatt frihandelssone tilsluttet en militær/politisk allianse med Trump-administrasjonen i USA takket være Corbyn. Labour-lederen, valgt til sin post basert på løfter om å motsette seg innstramminger, militarisme og krig, har i stedet gjort knefall og nedverdiget seg for den Blair-istiske høyrefløyen i sitt eget parti, og han har antatt deres politikk og forsvart dem fra å bli valgt vekk av Labours medlemmer.

Som svar på at Johnson vant lederskapet i Tory-partiet tilbød Corbyn seg å smi en allianse mellom alle de gjenværende partiene for å få stoppet en no-deal-Brexit, for deretter å kalle for et generalvalg der Labour Party ville love et nytt referendum om EU-medlemskapet. Ikke en gang dét var nok. Da Corbyn på tirsdag møtte lederne for SNP, Liberal Democrats og Green-MP Caroline Lucas, insisterte Lib-Dem-leder Jo Swinson igjen på at Corbyn var en for splittende figur til å forene Remain-kreftene, og oppfordret til en nasjonal enhetsregjering ledet av Tory-en Ken Clarke eller Blair-isten Harriet Harman. Pro-Remain Torier holdt seg vekk.

Som svar lovet Corbyn å utsette sin plan om å kalle for et mistillitsvotum frem til oktober, og å støtte trekk for å forhindre en no-deal-Brexit ved å overta den administrative kontrollen over Parlamentets virksomhet. Samme kvelden sendte han ut et tiggerbrev til rundt 114 Tory-er, inkludert May, «for å tilby å samarbeid, i en kollegial tverrpartipolitisk ånd, for å finne en praktisk måte å forhindre no-deal på».

Dette etterlot Corbyn og hans allierte kavende i forvirring da Johnson brått og uventet suspenderte parlamentet og med dét bestemte at det ikke skulle være tid til slike manøvrer. Corbyns svar var patetisk. På onsdag skrev han et brev til dronningen, der han sa: «Det er fare for at det kongelige prerogativet blir satt direkte opp mot ønsket fra et flertall i House of Commons [Underhuset],» og han bønnfalte henne om å «innvilge meg et møte, sammen med andre fra det kongelige råd [privy councilors], som en presserende anledning og før noen endelig beslutning blir tatt».

Financial Times spådde ytterligere politiske problemer for trekkene mot Johnson, fordi et mistillitsvotum «ville trenge rundt åtte Tory-MP-er, som i så fall måtte tenke det tilnærmet utenkelige og stemme ned sin egen regjering, med den potensielle konsekvensen av en kvasi-marxistisk Labour-regjering ledet av Jeremy Corbyn».

Noen MP-er vurderer imidlertid åpent å støtte et mistillitsvotum – i det minste som en back-up-plan for oktober. Senior Tory-Remainer Dominic Grieve sa: «Det å få ned administrasjonen som utgår fra det partiet som jeg er medlem av, er noe jeg bare ville gjøre som den aller siste utvei ... Men hvis det ikke er noen annen måte å unngå det på, da kan det bli det eneste jeg kan gjøre.»

Cherry sa, på vegne av SNP, at opposisjonspartiene nå må være nødt til å gjennomgå planene om å gå for primærlovgivning først, heller enn et mistillitsvotum. Men hun la til at et mistillitsvotum kunne brukes som «et taktisk triks» av Johnson for å kalle til et generalvalg etter den 31. oktober, og at Corbyn burde si seg enig i å piske, dvs. pålegge, Labour-MP-ene til å stemme mot et nyvalg for å motvirke et slikt forslag, inntil en forlengelse [fra EU ut over den 31. oktober] er sikret.

Situasjonen skapt av Corbyns politiske forræderi er særdeles farlig.

Ved å samspille med fagforeningene de fire årene siden han ble partileder, for å undertrykke streikeaksjoner og begrense det politiske livet til de råtne manøvrene for å bevise at Labour Party kan betros å ivareta big business sine interesser, har han forhindret arbeiderklassen fra å gripe inn i en fundamental styringskrise for britisk imperialisme.

Hans nekting av å fremme en sosialistisk opposisjon mot de rivaliserende pro-imperialistiske strategiene enten til Brexit eller til Remain, har tillatt det å sås farlige splittelser mellom arbeidere, som forhindrer enhver enhetlig respons til agendaen av innstramminger, handelskrig og militarisme som er felles for alle kapitalistklassens fraksjoner. Over én million har undertegnet en begjæring som opponerer mot suspenderingen av parlamentet, men meningsmålingene gir Tory-ene en ledelse på 12 prosent over Labour, takket være Brexit-splittelsen.

Disse splittelsene kan bare overvinnes ved å fremme en oppfordring om å forene kampene til britiske og europeiske arbeidere mot den felles klassefienden, og for De forente sosialistiske stater i Europa.

I stedet har Johnson blitt oppmuntret til å ta et stort skritt ned veien mot autoritært styre – under betingelser hvor det er aktive planer om å utplassere tusenvis av tropper og opprørspoliti i tilfelle en no-deal-Brexit, for å håndtere den sosiale uroen som uunngåelig må bli resultatet.