Fransk regjering forbyr protester mot politidrapet på Steve Caniço

Av Will Morrow
5 August 2019

Samtidig med et voksende ramaskrik på tvers av Frankrike over politidrapet på den 24 år gamle skoleassistenten Steve Maia Caniço under en musikkfestival i Nantes i juni, forbød Macron-administrasjonen protester som var planlagt på lørdag, og brennmerket all motstand mot politivold som illegitim.

På fredag støttet innenriksminister Christophe Castaner beslutningen til Nantes politiprefekt Claude d’Harcourt om å forby lørdagens protest i Nantes mot Caniços død og den påfølgende statstildekningen av politiets rolle. «Jeg forstår fullstendig ønsket om å verdige den avdøde, men jeg kjenner ikke til noen hyllest som skjer med vold,» sa han. «De eksisterer ikke. Hvis noen ønsker å komme og så vold, og ... vil utnytte denne hendelsen, da er det uakseptabelt.»

På torsdag nedla politiprefekten i Nantes forbud mot protester over store deler av byen. D'Harcourts uttalelse bemerket at en «oppfordring til et møte» var «sirkulert på sosialmedier», og han erklærte uten belegg for det at begivenheten ville bli «styrket av tilstedeværelsen av ultra-protesterende og ekstremt radikale individer, av typen ‘svart blokk.’» Disse uspesifiserte gruppenes «ulovlige handlinger overskrider rammen for friheten til å protestere og kjennetegnene av en bevegelse som fremmer krav,» het det i uttalelsen.

Med andre ord er det tilstrekkelig med en vag påstand om at «radikale» individer av typen «den svarte blokken» deltar på en demonstrasjon til å erklære en protest illegal og brennmerke alle som deltar som kriminelle. D’Harcourt truet med et polititilslag og fortalte på en pressekonferanse på fredag at «regjeringen og innenriksdepartementet har gitt oss alt vi forespurte».

Det har allerede funnet sted protester i flere byer over hele landet. I Lille protesterte mellom 250 og 500 mot politivold på fredag kveld. I Dijon marsjerte 200 mennesker med hvite ballonger. «Det som skjedde med Steve angår meg helt mye,» sa en som marsjerte i Dijon. «Det kunne ha vært hvem som helst, en av mine brødre, en venn. Vi ville hylle ham.»

Steve Caniços sterkt oppløste lik ble funnet i elva Loire på tirsdag ettermiddag. Han hadde ikke vært hørt fra siden politiet gjennomførte et angrep i militær stil på en fredelig technomusikkfestival i de tidlige morgentimene på lørdag den 22. juni, og var antatt druknet. Da en panikkskremt mengde på 200 ungdommer flyktet fra politiets gummikuler, tasere, angripshunder og køller, gjennom ei tung tåke av tåregass, falt minst 14 av dem syv meter ned i Loire-elva, som ligger tett inntil festivalområdet på Wilson-kaia. Caniço, som ikke kunne svømme, dukket aldri opp igjen.

Pamfletter med «Hvor er Steve?» på Place Royale i Nantes i juli 2019 [Foto: GrandCelinien]

Macron-administrasjonen innvilger politistyrkene enorme fullmakter. På den ene siden avviser den blankt de nå velkjente bevisene, deriblant videoopptak, som belegger politiets skyld i Caniços død; på den andre siden benytter den begivenheten som en anledning til å true arbeidere og ungdommer med at politiet har grønt lys for straffefritt å drepe de som motsetter seg regjeringens politikk.

Følgelig berettiget Macron politiets angrep i Nantes den 20. juli, og sa til journalister at «man ikke må glemme konteksten av vold som vårt land har gjennomlevd», og konkluderte med at «ro og orden må gjenopprettes i landet».

Umiddelbart etter funnet av Steves lik på tirsdag holdt statsminister Edouard Philippe en pressekonferanse for å hvitvaske politiet for deres rolle, der han refererte en intern «etterforskning» utført av politiet selv, via Hovedinspeksjonen av nasjonalpolitiet [IGPN], om deres egne handlinger. IGPN-rapporten, som ble bestilt av innenriksdepartementet som del av deres tildekningsstrategi, var datert den 16. juli, men regjeringen hadde ikke nevnt noe om den de to ukene før liket ble funnet.

Philippe refererte rapportens erklæring om at det ikke var noe bevis for å «etablere en direkte kobling mellom politiets intervensjon og Steve Maia Caniços forsvinning». Rapporten benektet at det hadde vært noe politi-«stormangrep» eller noe «offensivt sprang» mot konsertbesøkende. I stedet forsøkte Philippe å skylde på organiseringen av selve festivalen, som hadde funnet sted fredelig inntil den ble avsluttet da politiet angrep. Han uttalte at det var «spørsmål angående forberedelsene til dette arrangementet».

Disse løgnene tros ikke av noen og hadde allerede blitt avslørt lenge før de ble ytret. Én av de som falt i elva etter å ha blitt rammet av tåregass, den 24-år-gamle Jeremy, fortalte Mediapart: «Øynene mine brant, jeg kjente foten min gå ut i det tomme rommet. Jeg kunne ikke se noe som helst. Jeg prøvde å svømme, jeg tråkket vann, jeg klamret meg fast i en ledning på siden, jeg kunne ikke se de andre falle, men jeg hørte dem.»

Åttini personer som var på konserten medlte seg med på en rettslig stevning av politiet etter angrepet. Ingen av disse øyenvitnene ble intervjuet av IGPN, som utelukkende stolte på sikkerhetsagentenes vitneforklaringer.

Romain, én av de som reiste anklage, er en 33-år-gammel fotograf som på onsdag avla vitneprov om at han hadde tilbrakt timer i politihovedkvarteret der han navigerte mellom motstridende «instruksjoner og kontra-instruksjoner» fra politiets side, for å få avgitt sin vitneforklaring til IGPN. Politiet har siden hevdet at de ikke kunne inkludere hans kommentarer, angivelig fordi de forespurte ham om en annen uttalelse via e-post, som Romain sier at han aldri mottok.

Romain var på arrangementet sammen med sin kjæreste og hennes søster. «Jeg så ikke engang politiuniformene i begynnelsen,» sa han. Det han først trodde var ei røykbombe som del av konsertforestillingen «landet for mine føtter. Helt plutselig ble vi kvalt, og forsto at det var tåregass. Da jeg kunne se igjen, løp alle overalt i alle retninger. Jeg så etter venninna min og så den grønne kjolen hennes løpe mot Loire. Jeg løp etter henne og fikk fanget armen hennes, en-halv-meter fra Loire. Vi snudde oss for å finne dekning. Det er fryktelig, men i dét øyeblikket krysset vi folk som løp mot elva. Jeg ropte ut: ‘Ikke gå den veien, der er Loire.’ Vi kunne ikke gjøre noe. Jeg hørte lyden av kroppene som falt i vannet.» De to fant til slutt kvinnens yngre søster, som lå i sjokk på bakken.

Opptak fra mobiltelefoner fra begivenheten, samlet sammen av Liberation og redigert til en video, viser at politiets bruk av tåregass og deres angrep fortsatte der ungdommene skrek at elva lå bak og at folk allerede hadde falt uti.

Det politiske etablissementet forsøker å kvele utløpet av folkelig raseri over Caniços død, med oppfordringer om en politireform og en angivelig «uavhengig» statlig granskning.

Martine Aubry fra Sosialistpartiet (PS) erklærte at «vi ikke kan være i et land der vi tviler på politiet, det er ikke mulig. Det er virkelig forferdelig at vi i vårt land må vente så mange dager for å finne et lik, og at det enda idag er så mange spørsmål som de offisielle etterforskningene ikke svarer på.» Med andre ord er bekymringene til PS – som også anonymt uttrykt i mediene av mange politirepresentanter – at regjeringens løgner er så gjennomskuelige og så utrolige at troverdigheten til hele det undertrykkende statsapparatet er skadelidende i arbeiderklassens øyne, og at de bare oppildner det sosiale raseriet.

Dét er grunnen til at både PS og Jean-luc Mélenchons parti La France insoumise (LFI) [Ukuelige Frankrike] har etterlyst parlamentarisk granskning av begivenhetene i Nantes, som et middel for å få kvalt den uavhengig opposisjonen i arbeiderklassen mot politivold, via den velprøvde metoden med langtrukne parlamentariske undersøkelser som alltid resulterer i ingenting.

PS og LFI er kapitaliststatens partier som begge er sterkt integrert inn i politiet. Begge har støttet den massive oppbyggingen av politifullmakter de fire siste årene, blant annet gjennom å stemme for Sosialistpartiets unntakstilstand i 2015.