Sak innmeldt for Den internasjonale straffedomstolen om flyktningpolitikk anklager EU for forbrytelser mot menneskeheten

Av Casey Gold
12 June 2019

Ei gruppe menneskerettighetsadvokater sendte den 3. juni inn en rettsforespørsel til Aktors kontor [Office of the Prosecutor] ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) [International Criminal Court] i Haag om å innlede etterforskning for å tiltale Den europeiske union (EU) for forbrytelser mot menneskeheten for EUs flyktningepolitikk.

Rettsforespørselen, en rapport på 244 sider, detaljerer hvordan europeiske embetsrepresentanter bevisst implementerte en politikk som førte til mer enn 14 000 flyktningers død på Middelhavet de tre siste årene. Det fremgår av rapporten, som er basert på allment tilgjengelig informasjon, at EU fører tilsyn med en politikk for massemord.

Italia avsluttet i 2014 sitt grensevernprogram og Operasjon Mare Nostrum, hvor italienske fartøyer, til tross for programmets generelt repressive karakter, fra oktober 2013 til oktober 2014 hadde reddet ca. 150 000 flyktninger på Middelhavet. Politikere på tvers av Europa krevde en slutt på redningsoperasjonene, der det britiske utenriksdepartementet erklærte at det skapte en «trekkfaktor» som oppfordret til migrasjon til Europa. Italia erklærte at landet ikke lenger ville finansiere de € 9 millioner [NOK 88 millioner] som krevdes for redningsoperasjoner.

Den nye politikken, Operation Triton, har ikke som mål å redde asylsøkere i havsnød, men å sikre grenser mot «illegal» immigrasjon og flyktningers tilgang til Europa.

Rapporten erklærer: «EU og [medlemsstatenes] embetsrepresentanter og agenter har nøye utformet og omhyggelig implementert en høyst koordinert grensekontroll av marineoperasjoner, i full bevissthet om de dødelige konsekvensene av deres handlinger.»

Rapporten sier at under Operasjon Triton skar EU «i hovedsak ut hele den sørlige delen av det området som tidligere var dekket av Mare Nostrum av sitt operasjonelle omfang, og etterlot rundt 40 nautiske mil av hovednødsområdet» utenfor den libyske kysten «udekket».

Rapporten detaljerer hvordan EU-regjeringer deretter rettsforfulgte frivillige organisasjoner (NGO-er) som økte sine redningsoperasjoner på Middelhavet som svar på endringen av EU-politikken. «EU og italienske aktører lanserte en bred politisk forfølgelse mot frivillige redningsorganisasjoner, som inkluderer intimidering, ærekrenking, trakassering og formell kriminalisering.»

Den italienske regjeringen, med ytrehøyreinnenriksministeren Matteo Salvini, og Hellas’ pseudo-venstre-regjering ledet av partiet Syriza, oppbrakte fartøy anvendt for redningsoppdrag eller de innledet straffesaker mot NGO-er. Skipet Aquarius, operert av NGO-ene SOS Mediterranee og Medecins Sans Frontieres (MSF) [Leger uten grenser] ble oppbrakt av italienske påtalemyndigheter, mens alle EU-stater, inkludert Frankrikes Macron-regjering og Spanias sosialdemokratiske regjering (PSOE), nektet å gi fartøyet lisens for å seile. Som resultat avsluttet Medecins Sans Frontieres, Migrant Offshore Aid Station, Tysklands Sea Eye og Save The Children [Redd Barna], alle sine redningsoperasjoner i 2017.

Fra 2015 av har EU besørget finansiering, opplæring og informasjon for Den libyske kystvakten, og oppfordrer libyske embetsrepresentanter til å anholde flyktninger og returnere dem til det landet de flyktet fra, i strid med folkeretten. Forespørselsrapporten bemerker at EU med denne politikken sendte flyktninger tilbake til Libya for å bli holdt i «konsentrasjonsleir-lignende fasiliteter» hvor «EU-agenter og embetsrepresentanter var inneforstått med at mord, seksuelle overgrep, tortur og andre forbrytelser var vanlig.»

Rapporten gjør det klart at siktemålet for disse politiske retningslinjene var å drepe et stort antall flyktninger, for derved å terrorisere alle andre fra deres forsøk på å krysse Middelhavet og utøve sin demokratiske og juridiske rett til å søke asyl i Europa.

EUs politikk er dobbelt morderisk. Flyktningene som søker å krysse Middelhavet flykter fra betingelser forårsaket av europeisk og amerikansk imperialismes politikk, inkludert den nykoloniale krigen i Libya, fransk og tysk imperialismes kriger på tvers av hele Sahel-regionen, og den lengetidige økonomiske plynderingen av kontinentet.

ICC-forespørselen fremlegger tydelige bevis for at EU-politikere visste at deres politikk ville medføre dødsfall. Eksempelvis refererer den en intern rapport produsert av Frontex, det notoriske EU-grensekontrollagenturet, som bemerker at overgangen til Operasjon Triton «sannsynligvis vil resultere i et høyere antall dødsfall».

Juan Branco, en av advokatene involvert i den juridiske forespørselen, uttalte til Associated Press: «[EU-politikere] lot som om dette var en tragedie det var ingenting noen kunne gjøre noe med, og at de ikke hadde noen rolle i det som skjeddew. Mens vi derimot demonstrerer veldig nidtidig at det nettop var dem som utløste denne såkalte tragedien.»

EU-kommisjonen, og flere europeiske land, har helt forutsigbart avvist ICC-forespørselens beskyldninger og hevder at EUs politikk har reddet liv og er legal. En uttalelse fra franske regjeringsmyndigheter kalte ICC-forespørselen «meningsløs», og den spanske utenriksministeren Josep Borrell insisterte hardnakket på at de libyske konsentrasjonsleirene for flyktninger «ikke kan refereres til som torturinterneringssentre».

Dette understreker bare de europeiske imperialistmaktenes fullstendige kriminalitet, og EUs rolle som et redskap for den brutale drepingen og forfølgelsen av flyktninger og innvandrere. Det understreker også det faktum at ytrehøyrekrefter som Alternative für Deutschland (AfD), innenriksminister Matteo Salvini i Italia og Nasjonal samling i Frankrike med deres støtte til forfølgelsen av flyktninger ikke forskjellige fra angivelige «sentrum» eller sosialdemokratiske regjeringer.

ICC-forespørselen vil på ingen måte endre EU-maktenes politikk. Det er til og med usannsynlig at ICC vil fremme noen anklager, da rettsinstansen har som grunnleggende modus operandi å dømme statsoverhoder fra Balkan eller fra afrikanske land som har gått på tvers av NATOs utenrikspolitikk.

Det faktum at den fordømmende rapporten ble utarbeidet basert kun på allment tilgjengelig informasjon åpenbarer foretaksmedienes korrupte og kriminelle rolle i deres støtte for EUs forbrytelser. Juan Branco, en av de ledende advokatene for ICC-forespørselen, er en velkjent juridisk person som selv har jobbet for domstolen.

Siden forespørselen ble innlevert har de vesentlige mediekildene i vesentlig grad forholdt seg tause, og bare publisert korte eller generelle rapporter, uten noen som helst fordømmelse av EUs politikk. Man kan bare forestille seg det døgnkontinuerlige medieblitzet og hylene av redaksjonell forargelse som hadde oppstått dersom en tilsvarende ødeleggende forespørsel hadde beskyldt regjeringene i Russland, Kina, Iran, Nord-Korea eller et annet mål for amerikansk og europeisk imperialisme, for tusenvis av dødsfall og forbrytelser mot menneskeheten.