Valg i Sør-Afrika avholdt under voksende misnøye og en fremmedgjøring fra ANC

Av Eddie Haywood
9 May 2019

Sørafrikanske velgere gikk til valgurnene på onsdag, et-kvart-århundre etter slutten på apartheid i 1994. Det gjorde de midt under kronisk høy arbeidsledighet og en enorm sosial ulikhet, verre enn under det hvite minoritetsstyret.

Dersom Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), som forventet, sikret seg flertall, er dét mer et vitnesbyrd om de vesentlige opposisjonspartienes politiske forvorpenhet enn det er om partiets fortsatte politiske autoritet blant brede lag av arbeiderklassen, og fremfor alt i den yngre generasjonen.

Det sjette valget avholdt siden slutten på apartheid skulle bestemme sammensetningen av Nasjonalforsamlingen, som danner basis for den nasjonale regjeringen. Provins- og lokalvalg ble også gjennomført, på tvers av landet.

Mens nesten 50 partier stilte kandidater, var de viktigste utfordrerne for det regjerende ANC, som inntil valget har hatt har en majoritet med 249 plasser i Nasjonalforsamlingen, de følgende partiene: Den demokratiske alliansen (DA) til Mmusi Maimane med 89 plasser, Economic Freedom Fighters (EFF) til den tidligere ANC-ungdomslederen Julius Malema med 25 plasser, og det zulu-nasjonalistiske Inkatha Freedom Party (IFP) til Mangosuthu Buthelezi med 10 plasser. DA, EFF og IFP var alle forventet å øke sine andeler av stemmene. Men dette var samtidig forventet å være andeler av en fallende oppslutning, med store antall forventet å avstå fra deltakelse.

Mens regjeringen har fremhevet at 75 prosent av landets befolkning før valget hadde registrert seg for å stemme, hadde Sør-Afrikas valgkommisjonen på forhånd uttrykt bekymring for at dét ville etterlate rundt 10 millioner som ikke var registrerte – hvorav et flertall på 6 millioner er under 30 år. Valgkommisjonen forutså en valgdeltakelse fra de under 20 på det laveste nivå siden 1999.

Denne politiske fremmedgjøringen og den voksende fiendtligheten mot ANC er forankret i partiets ofring av arbeidsplasser, lønningsnivå og essensielle sosiale tjenester, som millioner er avhengige av, for å kunne bevare kapitaliststyret.

ANC artikulerer bekymringene til det sørafrikanske borgerskapet, inkludert de rike hvite farmerne, så vel som de globale gruvekonsernene som utbytter de viktige platina og gull-ressursene. Borgerskapet er bemannet av utallige svarte millionærer som har beriket seg gjennom politikken kalt Black Economic Empowerment (BEE) [Svart økonomisk bemyndigelse] som junior- og ikke-så-junior-partnere av de store konsernene.

Ramaphosa er arketypen – som ble en av landets rikeste individer ved å trekke veksler på sin tidligere posisjon som leder av National Union of Mineworkers [Nasjonalforbundet for gruvearbeidere] under kampen mot apartheid. Han er nå «verdt» anslagsvis $ 550 millioner [NOK 4,8 milliarder].

Hans vei til presidentskapet var brolagt av blodet fra de 34 gruvearbeiderne som i 2012 ble massakrert under Lonmins Marikana-operasjon, da han var foretakets BEE-partner. Mens Ramaphosa eide en andel på 9 prosent i Lonmin, fordømte han de streikende gruvearbeiderne som kriminelle, og presset på myndighetene for å «handle håndfast».

I kontrast til dette parasittiske sjiktet lever de fleste svarte sørafrikanere i en forferdelig fattigdom.

Sør-Afrika forblir ifølge Verdensbanken det mest økonomisk ulike landet i verden, der svarte arbeidere systematisk blir tilsidesatt med hensyn til lønninger og besittelser, og hva angår nivå av arbeidsledighet.

Med en befolkning på 60 millioner er Sør-Afrika hjemstavn til 10 milliardærer, som kollektivt kontrollerer mer enn $ 30 milliarder [NOK 261 milliarder]. Topp-1-prosenten eier 70 prosent av landets formue, mens de nederste 60 prosent bare eier 7 prosent.

Arbeidsledigheten i Sør-Afrika står på 27,5 prosent, mens den for unge i alderen fra 18 til 35 er på nesten 50 prosent. Med mer enn halvparten av befolkningen som bor under fattigdomsgrensa, fant en annen undersøkelse at dette betydde at halvparten av sørafrikanerne lever i husholdninger med inntekter per innbygger på $ 90 dollar, eller mindre i måneden [NOK 785]. Bare 13 prosent av alle sørafrikanere tjener mer enn $ 6 000 dollar i året [NOK 52 358].

Grunnleggende tjenester som strøm og rennende vann finnes ikke i mange townships, noe som fører til hyppige protester, mens utdanningssystemet er av en slik beskaffenhet at nesten 80 prosent av ni- og ti-åringene bare er halvliterate.

20-åringen Petronela Mukhine, arbeidsledig og bosatt i Alexandra, en fattigbydel i Johannesburg, fortale Reuters at hun ikke aktet å stemme fordi ANC-regjeringen ikke bryr seg om vanlige folk. «Alle gjør de bare det aller minste av alt det som er nødvendig. Vi trenger forandring. Mange mennesker er arbeidsløse, de fleste av dem har ikke hus. De oppholder seg i rønner, og det er ikke trygt.»

Det regjerende ANC, som kynisk stoler på sin legitimitet som anfører i kampen mot apartheid, har derfor ikke lenger noen resonans i det brede lag av sørafrikansk ungdom.

Finansmarkedene har indikert hvorfor de stiller opp bak ANC, og ser en sterk seier som et løft for deres formuer. Colin Coleman, sjef i Afrika-sør-for-Sahara for Goldman Sachs Group Inc., sa til Bloomberg: «Ut av dette valget må vi få et sterkt mandat for strukturreformer.» Han fortsatte med å understreke Ramaphosas ikke-forhandelbare mål om å privatisere statseide besittelser, et trekk internasjonale banker og foretak dirigerer den styrende regjeringen for å få oppnådd.

Det er rapportert at ANC også taper innflytelse i svarte middelklasseområder, som tidligere var partiets festninger, der mange refererer til den endemiske korrupsjonen innen de styrende kretsene, og fnyser av Ramaphosas løfter om forandringer fra den foregående lederen Jacob Zumas æra.

Ramaphosa nærmeste utfordrer, Mmusi Maimane fra DA, er en kristen pastor og tidligere businessrådgiver og nåværende medlem av Nasjonalforsamlingen. Maimane har ført kampanje med tom retorikk og fordømmelser av ANC, der han har påpekt regjeringens manglende levering på sine løfter om å forbedre økonomien.

Malemas EFF hevder å være en «radikal, venstreorientert, antikapitalistisk og antiimperialistisk bevegelse», og har fokusert sin propaganda på krav om beslagleggelse av hvit-eide eiendommer og, ikke så entydig uttrykt, forlangender om nasjonalisering av nøkkelindustrier.

Dette er ren demagogi, utformet for å sikre en plass ved bordet for de korrupte sjiktene i fronten av EFF. Malema selv har en estimert personlig formue på $ 2 millioner [NOK 17,5 millioner]. Til tross hans offisielle inntekt på $ 2 800 i måneden [NOK 24 434], eier han flere luksusvillaer, kjører Mercedes og smykker seg med et Breitling-ur til $ 17 000 [NOK 148 350]. Han er kort sagt en lavere «tenderpreneur» – som fortsatt lever av businesskontrakter sikret i sin tid med ANC.

ANC har også erkjent fordelen av å komme med tomme løfter angående land-spørsmålet. Partiet har lovet å gjennomføre et program for beslaglegging av land fra hvite farmere, uten kompensasjon. Men de understreker at en gjennomføring ville kreve et 67-prosent-flertall i valget, for å kunne endre grunnloven.

ANC har lenge basert seg på støtten fra fellesforbundet COSATU (Kongressen av sørafrikanske fagforeninger), en del av Trippel Alliansen, som utgjøres av ANC og Det sørafrikanske kommunistpartiet (SACP). Men dette samspillet mellom ANC og borgerskapet har i vesentlig grad undergravd fagforbundets renomé.

I en baktroppaksjon, som et forsøk på å redde en viss grad av folkelig støtte, dannet fagforbundet NUMSA – National Union of Metalworkers of South Africa, det største fagforbundet med 350 000 medlemmer – en føderasjon med noen mindre fagforeninger, og med det politisk redskapet Det sosialistiske revolusjonære arbeiderpartiet. Deres utsikter i valget var forventet å være svake, men eksistensen er bevis på at fagforeningsbyråkratiet frykter en ekte politisk omlegging av arbeiderklassen mot venstre.

I mangel av en slik utvikling var valget en konkurranse mellom rivaliserende grupper av borgerlige politikere som krangler om hvordan best å få delt opp Sør-Afrikas økonomiske ressurser mellom seg, og få utbyttet landets store arbeiderklasse for internasjonale banker og konserns profittinteresser.