Hvorfor ble ikke New-Zealand-terroristens angrep forhindret?

Av Tom Peters
28 March 2019

Mandagens episode av ABCs program «Four Corners» [Australian Broadcasting Corporation; programmet «Fire hjørner»], med tittelen «Christchurch-massakren og veksten av ytrehøyreekstremisme», reiste alvorlige ubesvarte spørsmål om hvordan fascisten og hvitt-overherredømme-fantasten Brenton Tarrant var i stand til å utføre sitt terroristangrep på to moskéer i Christchurch, New Zealand.

Den 15. mars drepte den australske statsborgeren Tarrant 50 mennesker og kvestet ytterligere 50 ved hjelp av en halvautomatisk rifle. Han hadde tilbrakt minst to år med planlegging av massakren i den lille byen Dunedin, sør for Christchurch, hvor han trente ved en nærliggende rifleklubb, skrev sitt 74-siders-manifest og kommuniserte med fascister internasjonalt, deriblant på høyreekstreme meldingstavler som nettstedet 8chan.

Angrepet har fremprovosert utbredt sjokk og raseri på New Zealand, i Australia og internasjonalt. Ved våker og protestsamlinger har mange krevd å få vite hvordan det kunne skje. Staten har imidlertid forsøkt å begrense diskusjonen om de mest avgjørende spørsmålene, blant annet om massakrens politiske røtter. I New Zealand har sensorens kontor forbudt besittelse og distribusjon av Tarrants fascistmanifest, som skisserer drapsmannens politiske motiver og påvirkninger – blant andre den amerikanske presidenten Donald Trump – og forbindelser med høyreekstreme kretser internasjonalt.

Canberra og Wellington har nektet å forklare hvorfor staten ikke forhindret Tarrants angrep, til tross for hans mange offentlige uttalelser der han hevdet sitt hat mot innvandrere, muslimer og sosialister, som inkluderte trusler om vold. Regjeringen og politiet på New Zealand insisterer på at Tarrant fløy «under radaren» og handlet alene, til tross for hans påstander om at han interagerte med mange ekstreme nasjonalistgrupper og hadde mottatt en «velsignelse» for sitt angrep fra den norske ytrehøyreterroristen Anders Behring Breivik.

«Four Corners»-reporteren Sean Rubinsztein-Dunlop reiste spørsmålet: «Hvordan klarte han [Tarrant] å fly fullstendig under radaren mens han planla et massemord?» Hans rapport antydet at politiet og etterretningsorganene hadde «undervurdert» trusselen om hvitt-overherredømme-fantasters angrep, fordi de var fokusert på islamistisk ekstremisme; og at de er «drastisk underfinansierte».

Ingen av disse forklaringene holder vann. Som «Four Corners»-programmet selv bemerket har det vært utallige advarsler om ytrehøyreekstremisme i Australia og på New Zealand, og Christchurch har i flere tiår vært kjent som et sentrum for nynazistisk aktivitet.

Det har vært utallige hetshandlinger og trakasseringer, intimideringer og trusler mot byens muslimske samfunn, deriblant mot Al-Noor-moskéen som ble målrettet av Tarrant. I 2016 ble nynazisten Philip Arps bøtelagt med $ 800 for å ha avlevert en eske med grisehoder til moskéen. Politiet har ikke forklart hvorfor de ikke gjorde noe for å beskytte moskéen etter denne helt klare trusselen.

En annen mann, en 18 åring som ikke har blitt offentlig identifisert, er anklaget for å ha meldt trusler mot moskéen på Facebook, dager før massakren. Igjen har det ikke vært noen forklaring på hvorfor politiet ikke tok noen skritt før etter skytingen.

I årevis skrev Tarrant kommentarer på Facebook der han lovpriste den fascistiske og antiislamske organisasjonen United Patriots Front i Australia [‘Forent front av patrioter’] og truet med å drepe «marxister og globalister». «Four Corners» bemerket at terroristen to dager før sitt angrep «oversvømmet Facebook med innlegg om ekstreme høyreorienterte tema ... [og] postet bilder på Twitter av våpen og magasiner tildekket av symboler på hans fascistideologi.» Ikke noe av dette utløste noen intervensjon fra politiet.

Tidslinjen for dagen for massakren reiser et enda mer forstyrrende spørsmål: Hvorfor ble ikke Tarrant stoppet selv etter at han offentlig avslørte sine nøyaktige planer?

Ved middagstid postet han på Facebook lenker til sitt manifest, som klart identifiserte hans mål. Klokka 13:28 lastet han opp og tilgjengeligjorde dokumentet på 8chan sammen med en melding der han sa at han ville utføre et «angrep mot inntrengerne», og med lenker til en livestream-video. Tre minutter senere sendte han sitt manifest til 70 e-postadresser, deriblant til statsministerens kontor og til medieorganisasjoner. Han begynte sin live-streaming mens han forsiktig kjørte til den første av to moskéer. Tarrant var tydeligvis ikke bekymret for å bli anholdt: hans gevær var synlig i bilen, og hans GPS-navigasjonssystem kan tydelig høres der det anviser ham til den første av to moskéer. Angrepet startet klokka 13:40.

Som Robert Evans, en analytiker fra tankesmia Bellingcat, fortalte til «Four Corners», ville enhver som overvåker det nynazistiske forumet ha sett Tarrants melding og video og «kunne ha kontaktet politiet på New Zealand og advart dem om hva som var i ferd med å skje, og betydelig kuttet ned responstiden før det bevæpnede politiet ankom for å gripe inn.»

I stedet var geværmannen i stand til å utføre sitt angrep i ro og mak, der han ved et tidspunkt forlot moskéen, gikk rolig ut, for deretter å vende tilbake for å skyte noen av de skadede. Totalt døde 41 personer ved Al-Noor-moskéen. Tarrants video sluttet etter 17 minutter, mens han kjørte til den mindre Linwood-moskéen der han fortsatte sin drapsorgie. Tarrant ble arrestert 36 minutter etter at det første nødanropet ble gjort til politiet på det tidspunkt hans angrep begynte, og mens han var på vei til en tredje moské i Ashburton.

Evans beskrev 8chan som en «24-timers Klan eller nynazistisk demonstrasjon, der fra tid til annen noen vil forlate for å begå et voldelig angrep». Det åpenbare spørsmålet, som ikke har blitt reist i mediene, er: Var det noen som helst av de millioner av politi og spioner på New Zealand, i Australia, USA, Europa og andre steder, som overvåket det velkjente ytrehøyreforumet? Og, hvis ja, hvorfor gjorde de da tilsynelatende ingenting for å avverge eller stoppe angrepet?

Neil Fergus, en analytiker fra tankesmia Intelligent Risks, fortalte til «Four Corners» at drapsmannens sosialmedieposteringer burde ha utløst alarmer, men at New Zealands spionbyråer «ikke var særlig godt besørget hva angår ressurser».

Denne påstanden er fullstendig feilaktig. Akkurat som tidligere terrorangrep internasjonalt, inkludert angrepet den 11. september 2001 i USA, blir Christchurch-uhyrligheten allerede brukt til å kreve enda flere antidemokratiske fullmakter for New Zealands Security Intelligence Service (SIS), Government Communications Security Bureau (GCSB) og for politiet. Disse agenturene har mottatt en betydelig økning i finansiering, personell og tekniske apparater over de siste to tiårene. Juridiske begrensninger på deres muligheter til å spionere på befolkningen er praktisk talt ikke-eksisterende.

Sikkerhetsanalytikeren Paul Buchanan fortalte til Radio NZ at i 2017, året da Tarrant flyttet til New Zealand, gjennomførte politiet 7 000 gjennomsøkninger uten rettstilsagn, et ekstraordinært antall for et land med færre enn fem millioner innbyggere. GCSB og SIS har også fullmakt til å gjennomføre elektronisk overvåkning av alle på New Zealand i henhold til lovgivningen presset gjennom i 2014, angivelig rettet inn på bekjempelse av terrorisme.

New Zealands etterretningsbyrå GCSB er del av Five-Eyes-nettverket [‘Fem Øyne’], ledet av det amerikanske signaletterretningsbyrået NSA, som også inkluderer spionbyråene i Australia, Storbritannia og Canada. Som varsleren Edward Snowden viste spionerer NSA og deres partnere på milliarder av kommunikasjoner over hele verden, og deler informasjon med hverandre.

Det er ingen uskyldig forklaring for at disse byråene, med budsjetter på flere milliarder dollar og enorme fullmakter og tekniske fasiliteter, ikke klarte å fange opp og overvåke Tarrant. Terroristen reiste til flere land i Europa, såvel som til Pakistan og Nord-Korea, og ifølge noen rapporter også til Afghanistan, som alle er land under tung overvåkning.

Evans uttalte til «Four Corners» at dersom drapsmannen hadde registrert seg som våpeneier og fortløpende hadde kommentert på radikale islamistiske Facebook-sider som fremmer hellig krig, da «tror jeg regjeringene på New Zealand og ... i Australia, absolutt ville ha sett nærmere på denne personen før skytingen.»

Mens muslimer, miljøverngrupper, pacifistgrupper og andre har vært under tung overvåkning, har de fascistiske nettverkene på New Zealand og i Australia fått anledning til å operere uten statens innblanding.

Forklaringen på dette er politisk: antimarxismen uttrykt av Tarrant og fascisttendensene som inspirerte ham, deles av det politiske etablissementet og staten. I manifestet sitt anslår Tarrant at hundretusenvis av medlemmer av politiet og de væpnede styrkene i Europa er medlemmer av ytrehøyre nasjonalistgrupper, en uttalelse som reiser spørsmål om hvorvidt Tarrant hadde noen kontakt med statlige agenturer.

Hovedfunksjonen til spionagenturene og politiet i løpet av det siste århundret har vært å forhindre fremveksten av en sosialistbevegelse i arbeiderklassen. Det er utallige eksempler på politiets infiltrering av sosialistiske og venstreorienterte grupper i USA, Australia og på New Zealand, som går tilbake til før Den russiske revolusjonen.

Christchurch-angrepene fant sted i en helt bestemt politisk kontekst av økonomisk sammenbrudd, handelskrig og USAs og landets alliertes voksende forberedelser for krig. Trump, i sine voldelige raljeringer mot sosialisme, uttrykker åpent frykten til styringsklassen overalt, som har blitt rystet av oppsvinget av klassekampen det siste året.

Det politiske etablissementet har i stigende grad adoptert det ekstreme høyres antiimmigrant og antimuslimske demagogi, for å kunne splitte arbeiderklassen. Partier som Australias ‘One Nation’ og ‘New Zealand First’, som er en vesentlig del av den Labour-ledende regjeringen [Arbeiderpartiet] på New Zealand, har uttrykt rasistiske og xenofobiske synspunkter tilsvarende de som kommer til uttrykk i Tarrants manifest.

Angrepet i Christchurch må tas som en skarp advarsel om de kreftene som blir forberedt for å bli anvendt mot arbeiderklassen. Arbeidere og unge mennesker internasjonalt må gjøre sine egne politiske forberedelser, ved å bygge en sosialistbevegelse for å få slutt på kapitalistsystemet og dets oppsplitting av verden i nasjon-stater, som er kilden til nasjonalisme, rasisme og krig.