Hva ligger bak kampanjen mot den renomerte dirigenten Daniel Barenboim

Av Clara Weiss
13 March 2019

I løpet av den siste måneden har den argentinsk-fødte israelske dirigenten Daniel Barenboim, musikalsk generaldirigent for Staatskapelle Berlin – det residerende orkesteret i Staatsoper Unter den Linden i Berlin – siden 1992, vært gjenstand for en ondsinnet kampanje av #MeToo-typen i tysk presse generelt og i Berlin-pressen spesielt.

Angrepene, fokusert på angivelig «mobbing», er rettet inn mot å diskreditere den anerkjente musikeren, og har vært ledsaget av oppfordringer om at han må fjernes fra sin stilling.

Barenboim, en anerkjent pianist og dirigent, er kjent over hele verden som en av våre største samtidige musikere, og han legemliggjør nesten et århundre av musikalsk historie. Han er mesterlig i sine tolkninger av musikk fra det 18. århundre og frem til i dag. Han har også – uvanlig og modig for en i hans stilling – vært en uttalt kritiker av israelsk politikk mot det palestinske folket.

Påstandene om «mobbing» ble først fremmet anonymt av flere musikere som tidligere hadde jobbet med ham i Staatskapelle. Den første artikkelen dukket opp tidlig i februar i VAN, det tyske magasinet for klassiske musikk. Den bar den forakfulle tittelen «Det støyende spøkelset. Hvem er redd for Daniel Barenboim?»

Artikkelen skildret Barenboim som en nesten ukontrollerbar tyrann, som lå på lur for enhver anledning til skrike til og nedverdige musikere og andre ansatte. VAN siterte en Staatskapelle-medarbeider som sa at Barenboim hadde etablert «et fryktklima». Komponisten ble kalt «humørsyk og diktatorisk». En tidligere ansatt ved Staatskapelle påstod at dirigentens oppførsel var ansvarlig for depresjonen han hadde lidd under på ulike tidspunkt under sin periode ved orkesteret.

Daniel Barenboim i Wien i 2008 [foto: Alkan]

Artikkelen gikk så langt som til ikke bare å angripe Barenboim, men også hans første kone Jacqueline du Pré, som døde i 1987 i en alder av 42 år. Du Pré, en av de største cellistene i det 20. århundre, ble rammet av multippel sklerose, som først tragisk fratok henne evnen til å opptre, for deretter å forårsake hennes alt-for-tidlige død. Artikkelen antydet at både Du Pré og Barenboim var kalde elitister, som anså deres egne liv å være av større betydning enn de med mindre talenter.

De anonyme mobbeanklagene ble raskt plukket opp av Berlinpressen, spesielt i Tagesspiegel og Berliner Zeitung, som oppfordret til at Barenboims kontrakt, som utløper i 2022 og som for tiden reforhandles, ikke måtte fornyes. På slutten av februar meldte New York Times seg på, uunngåelig, i denne kampanjen.

Som en indikasjon på noen av motivene bak det nåværende angrepet på Barenboim omhandlet VAN-artikkelen i en viss grad hvordan Staatskapelle under Barenboim har vært i stand til å sikre betydelig finansiering fra den tyske regjeringen, mens andre operahus i Berlin har vært henvist til å stole på lokale subsidier. Det er ingen tvil om at Barenboim har utkjempet mange kamper gjennom årenes løp for å sikre maksimal økonomisk støtte til Staatskapelle. Han har imidlertid hatt suksess, ikke på grunn av noen slags underhånden-manøvrer, men i vesentlig grad på grunn av ensemblets og dets dirigents velfortjente internasjonale renomé.

Bare fire musikere har åpent kritisert Barenboim. Én av dem jobbet under Barenboim nesten i 12 år. En annen, en nåværende medarbeider ved Staatskapelle, rapporteres det sendte siden et brev til Barenboim etter at hennes uttalelser var sitert i pressen, der hun unnskyldte seg og sa at hun følte at hun ble «weaponized» [‘gjort til et våpen’].

Barenboim, til hans kreditt, har nektet å gi etter for hva han fordømte som en «kampanje» for å forhindre at hans kontrakt skulle bli fornyet. Han har uttalt at han var lei seg for hvem han kanskje måtte ha såret, men at han ikke betraktet seg skyldig i å drive orkesteret på en diktatorisk måte, og at han ikke hadde begått noen forbrytelser.

I et intervju med den tyske ukeavisa Die Zeit besvarte Barenboim velformulert og overbevisende anklagene om «patriarkat». «Å være tilårskommen og erfaren, berettiger en ikke til noe som helst. Men dersom en person har skapt noe, og også er i stand til å formidle det til den neste generasjon, da kan han forvente at han skal bli lyttet til en gang i mellom.»

Flere musikere har også forsvart Barenboim. Den verdensberømte meksikanske tenoren Rolando Villazón skrev i Frankfurter Allgemeine Zeitung at «et repetisjonsrom er ikke en piknik, ikke en terapisesjon og ikke en hyggelig sammenkomst. Et øvelsesrom er et sted der alle må utføre på sitt aller beste, for sammen å kunne oppnå fortreffelighet. Alle deler ansvar for dette, men musikalsk sett må én person ha hovedansvaret for alle – dirigenten. Og ingen tar dette ansvaret med større lidenskap, respekt, autoritet og kjærlighet enn Daniel Barenboim. Han har viet hele sitt liv til dette ansvaret.»

Angrepene på Barenboim deler bestemte trekk med ulike #MeToo-kampanjer de siste to årene. De er basert på en blanding av beskyldninger, for det meste anonyme, som er vanskelige, om ikke umulige å bevise, og som ikke har juridiske belegg, og rett og slett er forvrengninger og oppblåste påhitt fra journalister. Målet er å fremprovosere ramaskrik snarere enn grundig refleksjon, og å diskreditere og profesjonelt ødelegge en viktig musikalsk og intellektuell personlighet.

Angrepet på Barenboim fremkaller erindringer om kampanjen mot den svenske teaterdirektøren og administratoren Benny Fredriksson, ektemannen til den kjente svenske mezzosopranen Anne Sofie von Otter. Fredriksson ble anonymt anklaget for «mobbing» og seksuelle og psykologiske overgrep. Påstandene førte til at han sa opp sin stilling ved Stockholms fremste kultursenter og teater, og førte til slutt til hans selvmord i mars 2018. En påfølgende etterforskning viste at det ikke var noen bevis for seksuelle misgjerninger.

Barenboim har ikke blitt anklaget for noe tilnærmelsesvis kriminelt. Bekymringene fremmet av musikere, legitime eller ikke, er av en art som vanligvis rettes opp internt i et konsert- eller operahus, gjennom rammene av voldgift og diskusjoner. Direktøren for Staatskapelle har allerede kunngjort at interne diskusjoner og megling vil finne sted, og Barenboim har sagt seg villig til å delta.

Det kan antas at personlige karrieremotiv, samt langvarig rivalisering mellom Berlins forskjellige operahus over midler og prestisje, har vært en viktig faktor for å mobilisere desorienterte personer og sjikt i denne kampanjen.

Det må imidlertid også reises følgende spørsmål: Hva er de dypere motivene bak disse angrepene på en av Tysklands fremste kunstnere og offentlige intellektuelle?

Dette spørsmålet kan ikke besvares skikkelig uten henvisning til Barenboims politiske holdninger og den politiske og kulturelle konteksten angrepene på ham finner sted i.

De skjer midt under en eskalerende kampanje i Tyskland og internasjonalt som prøver å diskreditere all kritikk av den sionistiske staten Israel som «antisemittisk». I de siste månedene har denne kampanjen blitt mer åpent rettet inn mot å beskylde all venstreorientert opposisjon mot kapitalismen som «antisemittisk», og på å skape et ideologisk og juridisk rammeverk for å kriminalisere den.

Barenboim regnes som et stort hinder for denne kampanjen. I dagens Tyskland er han uten tvil den mest fremtredende israelske intellektuelle som inntar en stilling imot den israelske regjeringens ytrehøyre-orienterte politikk.

Daniel Barenboim leder en prøve med Vest-østlige Divan i Spania i 2005

I 1999 var han medgrunnlegger av Det vest-østlige divan-orkesteret [oppkalt etter den tyske poeten Johann Wolfgang von Goethes Vest-østlige Diwan (1819), en samling lyriske dikt inspirert av den persiske poeten Hafez fra det 14. århundre] sammen med den avdøde palestinske forfatteren og intellektuelle Edward Said, for å samle unge israelske og palestinske musikere. For noen år siden grunnla han også Barenboim-Said Akademie i Berlin, for å utdanne en ny generasjon talentfulle musikere fra Midtøsten. I 2008 ble Barenboim tildelt honorært palestinsk statsborgerskap.

Aller nyligst fordømte Barenboim den rasistiske Nasjon-Stat-loven i Israel, som nedfeller jødisk overherredømme som statens juridiske fundament. «Jeg skammer meg over å være en israeler i dag,» erklærte han i Guardian, og fordømte den nye loven som «en veldig klar form for apartheid». Han skrev: «Passer okkupasjon og dominans over et annet folk med uavhengighetserklæringen? Er det noen mening i uavhengighet for én på bekostning av de grunnleggende rettighetene til den andre? Kan det jødiske folk, hvis historie er en historikk over kontinuerlig lidelse og ubarmhjertig forfølgelse, tillate seg å være likegyldig overfor et nabofolks rettigheter og lidelse?»

Som WSWS påpekte for nesten fem år siden, etter et israelsk angrep mot palestinerne på Gaza-stripen, «I en tid da fascistiske elementer mobiliserer i Israel med slagordet ‘Død over arabere’, gjør Barenboims sympati for både vanlige israelere og palestinerne ham til et mål for hat, og til og med for trusler om vold fra disse reaksjonære kreftene.»

Barenboim har også vært en konsistent og uttalt kritiker av den voksende promoteringen av antisemittisme, rasisme og det ytrehøyre i Tyskland og andre europeiske land.

Hans synspunkter, som er grunnlagt på demokratiske og humanistiske prinsipper, har fremprovosert bitter fiendtlighet innen deler av den tyske kulturelle og politiske eliten og i det sionistiske etablissementet, såvel som det antisemittiske ytrehøyre i Tyskland. Det er liten tvil om at de nåværende angrepene på ham er ønsket velkommen, om de ikke er aktivt oppmuntret av slike krefter.

Kampanjen mot Barenboim er rettet inn på ikke bare å ødelegge hans karakter og karriere. I bredere grad er den utformet for å intimidere og bringe til taushet alle som tør uttale seg mot både antisemittisme og det ytrehøyre i Tyskland, og mot sionismens høyreorienterte politikk. Dette må det opponeres mot av alle seriøse intellektuelle, kunstnere, arbeidere og ungdom.