Det algeriske regimet lover bedragersk «overgang» mens streiker brer seg

Av Will Morrow
13 March 2019

Samtidig som massestreiker spredte seg over Algerie for andre dagen publiserte regimet på mandagkveld en uttalelse i symbolpresidenten Abdelaziz Bouteflikas navn, der de utsatte valget på ubestemt tid og lovet at Bouteflika ikke ville søke en femte presidentperiode.

Regimets kunngjøring er et bedrageri som ikke imøtekommer noen av kravene fra arbeiderne og ungdommen. Mens erklæringen påstår at Bouteflika ikke vil stille for gjenvalg skal det oppnås ved å forlenge hans nåværende embetsperiode på ubestemt tid. Valget, som tidligere var planlagt for den 18. april, skal utsettes til minst etter 2019.

Regimet skal utnevne det som kalles en «inkluderende og uavhengig nasjonalkonferanse», som skal utarbeide en ny grunnlov og bestemme datoen for et nytt valg. En uspesifisert "nasjonal enhetskonvensjon skal etableres». Bouteflika – et politisk lik som ikke har snakket offentlighet siden et hjerneslag i 2013, og som er allment sett som en symbolrepresentant for den styrende klikken i militæret, sikkerhetstjenesten og hans egen nærmeste familie – skal overvåke de nye «konstitusjonelle institusjonene, for nøye å sikre at de opprettholder målsetningen for deres oppdrag».

Gassarbeidere fra Oued Ezzine gikk med i streiken på mandag

Brevet sier at utsettelsen av valget er siktet inn mot å «lette spenninger som har blitt avdekket, for å bane veien for generell fred, ro og offentlig sikkerhet». Det legger til at omrokkeringen av Bouteflikas kabinett, og et bytte av statsminister, «utgjør et tilstrekkelig svar på forventningene dere har pålagt meg». Dette er implisitte trusler om at en eskalering av streikene og demonstrasjonene vil bli møtt med voldsom undertrykking.

Det ble rapportert at general Gael Salah var med på diskusjonene før kunngjøringen på mandag kveld. I forrige uke truet han med at hæren var klar til å forsvare «sikkerheten og stabiliteten», mot «alt som kunne utsette Algerie for uforutsigbare trusler».

Kunngjøringen ble umiddelbart hilst velkommen av den franske regjeringen, den tidligere kolonimakten, som har nær tilknytning til regimet og landets sikkerhetsstyrker. Den franske utenriksministeren Yves Le Drian sa han «hilser president Bouteflika-erklæringen velkommen, der han kunngjør at han ikke vil søke et femte mandat, og vil treffe tiltak for å renovere det algeriske politiske systemet».

Styringsklassen i Algerie og internasjonalt har blitt skrekkslagen over arbeiderklassens direkte involvering i bevegelsen mot Bouteflika-regimet, med utbruddet av en generalstreik på søndag som ble utdypet i går. Streikene har utviklet seg stort sett uavhengig av og utenfor fagforeningenes kontroll, spredt av arbeidere på nettet via sosialmedier.

Arbeidere fra Sonatrach (ENGAGEO) meldte seg med i streiken på mandag

Av særlig betydning er gårdagens utvidelse av streikene innen olje- og gassindustrien, som står for over 90 prosent av Algerias eksportinntekter. På søndag forlot ansatte i GTP, et datterselskap av statsgassforetaket Sonatrach, jobben på oljefeltene Hassi Messaoud. En video av streiken på Facebook ble sett mer enn 100 000 ganger.

I går fikk de tilslutning av arbeidere fra ENGAGEO, et annet datterselskap av Sonatrach i samme regionen. Et bilde av ENGAGEO-arbeidere som marsjerer fra jobben viser en streikers plakat som sier: «En stor takk til Facebook!» [«Un grand merci à Facebook!»] Hundrevis av arbeidere fra gasskomplekset Oued Ezzine i Adrar, sentralt i Algerie, gikk med i streiken på mandag. Sonelgaz-arbeidere i Guelma gjennomførte en sitt-ned-aksjon utenfor sine kontorer.

Havnebyen Bejaia forble fullstendig lammet i går, med streiker som stengte havnene og alle statlige administrasjonsbygninger og private foretak, med unntak av noen medisinske fasiliteter. Byen Tizi-Ouzou i Kabylie-regionen ble også rapportert helt nedstengt.

Ved industrikomplekset i Rouiba fortsatte bilarbeidere både ved Mercedes og bil- og bussprodusenten SNVI sine streiker. En rapport publisert i går av L' Expression åpenbarte at streiken startet på søndag da arbeidere begynte å aggitere inne på anlegget og organiserte en avstemming om å gå til streik. Det rapporteres at en marsj av arbeiderne fra begge fabrikkanleggene ble tåregasset av politiet.

Mye av hovedstaden Alger forble nedstengt. Industrikomplekset ved Baba Ali var stengt. T-banen ble delvis gjenåpnet, mens tog utenfra, både til og fra byen, forble forlammet. I går meldte en gruppe av 15 store agri-matforetak i det industritunge området Taharacht en fellesuttalelse som krevde at arbeidere måtte være tilbake på sine poster klokka 05:00 på tirsdag, for å unngå «en farlig forstyrrelse» av matmarkedet.

Fagforeningene reagerte på utbruddet av streiker i går ved å kave for å gjenvinne kontrollen, for å kunne undertrykke bevegelsen. I Rouiba annonserte fagforeningen som dekker SNVI på mandag at den kalte en «fire dagers» streik fra samme dag, etter at arbeidere på egen hånd startet en fem-dagers streik fra dagen før, på søndag.

I Tizi Ouzou samlet mer enn 20 fagforeninger seg sent på søndagskveld for å vedta en resolusjon som erklærte, dagen etter en generalstreik, at de «støttet bevegelsen». De annonserte at de nå «trakk tilbake sin tillit» til Sidi Said, den lengetidige presidenten for Generalforbundet for algerisk arbeidsliv (UGTA), det viktigste nasjonale fagforbundet, som åpent har støttet Bouteflika.

Styringsklassen er spesielt skrekkslagen for fremkomsten av arbeiderklassens streiker fordi den vet at slike tiltak raskt kan spre seg over hele Maghreb-regionen og internasjonalt, etter et tiår med eskalerende angrep på levestandarder, og under betingelser med en gjenoppblomstring av arbeiderkamper verden rundt.

Benin Web TV rapporterte i går at «på sosialmedier» i nabolandet Marokko «er støtten til protesten synlig». Tunisia, landet øst for Algerie, ble skaket av en generalstreik av 700 000 arbeidere i forrige måned. Protestene i Algerie har blitt møtt av demonstrasjoner av titusener i algeriske samfunn rundt om i verden, inkludert i Montreal, Canada og i flere byer i Frankrike.

Sonelgaz-arbeidere i Guelma i streik for andre dag på mandag

Fagforeningene og kapitalistklassen de forsvarer vet at arbeiderne går inn i kampen ikke bare mot Bouteflika og hans umiddelbare klikk av kompanjonger. De slåss mot den sosiale ulikheten, fattigdommen og arbeidsledigheten som disse presiderer over, og er drevet av besluttsomheten om at deres materielle livsbetingelser faktisk skal forbedres.

Det er derfor fagforeningene melder nervøse advarsler om at arbeidere ikke skal søke «seksjonelle» og «splittende» krav – dvs. lønnsøkninger, sosialtjenester og arbeidsplasserer. Amar Hadjout, presidenten for Nasjonalføderasjonen av arbeidere i tekstiler, lær og klær, fortalte til El Watan i går at «kravene må forbli innenfor grenser som respekterer andre, for å kunne overvinne og beseire eventuelle splittelser. Vi kan ikke tape av syne hva som er oppnådd i den økonomisk sfæren.»

Hva er det som driver arbeiderklassen til kamp? En rapport fra Algerie Human Rights League fra 2015, basert på en undersøkelse av 4 500 husholdninger, viste at 35 prosent av befolkningen, eller rundt 14 millioner mennesker, lever på ei fattigdomslønn på under $ 1,25 per dag [NOK 11]. Over 90 prosent av husstandene rapporterte at deres levestandard hadde falt siden nedgangen av oljeprisene i 2014, og at en families gjennomsnittlige kjøpekraft hadde falt med 60 prosent i denne perioden. Arbeidsledighet gjelder for nesten en tredjedel av ungdommen, og mer enn to tredjedeler av befolkningen er under 30 år.

Samtidig har rikdom blitt konsentrert i hendene på en liten klasse av milliardærer og multimillionærer som styrer regimet og opposisjonspartiene. Rapporten bekjentgjorde at 10 prosent av den algeriske befolkningen eide 80 prosent av landets formue.

Hver fraksjon av det politiske etablissementet, inkludert de bedragerske «opposisjons»-partiene som hevder å støtte bevegelsen mot Bouteflika, som eksempelvis Louisa Hanounes Arbeiderparti (PT), er imot enhver kamp av arbeiderklassen for dens egne interesser. Alle ønsker de å opprettholde de superrikes dominans over samfunnet og søker bare å sikre en større posisjon innen regimet og fordelingen av pengene tatt fra arbeiderklassen for sin egen del.

Kampen som utvikler seg i Algerie har en objektiv logikk som bringer arbeiderklassen i konflikt med selve profittsystemet og alle systemets politiske forsvarere. Den eneste progressive løsningen på denne situasjonen ligger i arbeiderklassens beslagleggelse av politisk makt i Algerie og internasjonalt, og i omveltingen av kapitalistsystemet og en erstatning av det med sosialisme.