Los-Angeles-lærere forbereder seg på streik

9 January 2019

Mer enn 33.000 lærere i Los Angeles, California, går til streik torsdag den 10.januar i nasjonens nest-største skoledistrikt. Den planlagte aksjonen vil være den største lærerstreiken i USA siden bølgen av læreres arbeidsnedleggelser i flere delstater i 2018, som begynte med Vest-Virginia-lærernes spontanstreiker for nesten et år siden.

Den posisjonen Los-Angeles-lærerne har inntatt er uttrykk for den voksende stemningen av militans og motstand som gjør seg gjeldende blant alle arbeidere i USA og internasjonalt, som oppsto i fjor etter tiår med fagforeningenes undertrykking. Året 2019 begynner med fortsatte «gul vest»-protester i Frankrike, en generalstreik av millioner av indiske arbeidere, voksende opposisjon fra amerikanske bilproduksjonsarbeidere mot General Motors’ permitteringer og et økende raseri over Trump-administrasjonens lockout og udekkede lønningsdager for hundretusener av føderalt ansatte.

Problemene arbeidere konfronterer overalt er universelle: usikre ansettelser og fallende realinntekter, uopphørlige regjeringsinnstramminger, angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter og en eksplosjon av sosial ulikhet.

Lærere i Los Angeles er satt opp mot hele det politiske systemet. Det demokratisk partiet kontrollerer alle statsmaktens hendler i Los Angeles og California, fra det lokale skolestyret og bystyret, til guvernørembetet og statsparlamentet i Sacramento, der demokratene har et superflertall.

Californias nye guvernør, demokraten Gavin Newsom, som ble svoret inn på mandag, har lovet å fortsette den «finanspolitisk nøysomme» politikken fra sin demokratiske forgjenger Jerry Brown, som gjennomførte noen av de dypeste nedskjæringene av utdanningsbusdsjettet i statens historie. Mens demokratene har overrislet Silicon Valley, underholdnings-, forsvars- og finansindustriene med store skattekutt, har de sulteforet det offentlige skolesystemet. California var en gang kjent for sine gratis offentlige universiteter og for å ha et av de beste K-12 skolesystemene i nasjonen [o. anm.: 12-årig grunnutdanning f.o.m. barnehage t.o.m. ungdomsskole], men er nå rangert som nummer 43 av 50 delstater i per-elevutlegg.

Staten, og Los Angeles spesielt, har også vært i fronten for en nasjonal sammensvergelse av mektige konserninteresser, som inkluderer milliardærene Eli Broad og Bill Gates, for å privatisere offentlig utdanning og overlevere USAs «utdanningsmarked», verdt $ 2 billioner, til det finansielle oligarkiet.

I fronten for angrepet i Los Angeles er den overordnede skoleinspektøren [superintendent] Austin Beutner, en tidligere partner fra investeringsforetaket Blackstone, som har erfaring med å plyndre offentlige ressurser fra tilbake til tidlig på 1990-tallet da Clinton-administrasjonen utnevnte ham til å lede utenriksdepartementets tiltak for å bidra til demonteringen av de statseide verdiene i den forhenværende Sovjetunionen.

Beutner har hele tiden nektet å akseptere lærernes krav om bedre lønninger, flere ansatte bibliotekarer, rådgivere og assistenter for spesialundervisning, senking av klassestørrelser og en begrensning av ekspansjonen av charterskoler [o. anm.: privateide, men statsfinansierte skoler]. I stedet har han forberedt seg i flere måneder for en streik, ved å tegne kontrakter for innleie av tusenvis av erstatningslærere som streikbrytere, og har ansøkt det ene rettslige påbudet [injunction] etter det andre.

Fjorårets streiker i Vest-Virginia, Oklahoma, Arizona og andre stater ble initiert av grunnplanlærere som anvendte sosialmedier for organisering. Fagforeningene gjorde imidlertid alt de kunne for å isolere lærerne og få avsluttet arbeidsnedleggelsene.

Nok en gang konfronterer lærerne i Los Angeles i fagforeningene ikke organisasjoner som fører en kamp på deres vegne, men en fiende som gjør alt for å undertrykke deres motstand mot dette historiske angrepet. Til tross for et nesten enstemmig streikemandat har United Teachers Los Angeles (UTLA) holdt lærerne i arbeid uten en ny kontrakt i hele 20 måneder.

Til lærernes sjokk og forferdelse annonserte UTLA-president Alex Caputo-Pearl på mandag ettermiddag at fagforeningen ville droppe lærernes mest kritiske krav, mot ekspansjonen av charterskoler, ubegrensede standardiserte prøver og andre ordninger som blir brukt for å privatisere den offentlige utdanningen. Dette er et signal om at UTLA forbereder en komplett kapitulering.

Hvis streiken finner sted fra den 10. januar – og det er fortsatt en mulighet for at fagforeningen vil prøve å kalle den av – er det fordi det er en slik militant stemning blant lærerne at fagforeningene har vondt for å forhindre den. Siktemålet til UTLA og organisasjonens overordnede foreninger, National Education Association (NEA) og American Federation of Teachers (AFT), er å isolere en slik kamp og stenge den ned så snart som mulig.

Dette understreker nødvendigheten av at lærerne tar gjennomføringen av kampen over i egne hender, ved å danne treikekomitéer på grunnplanet for å forene lærerne og andre seksjoner av arbeidere, inkludert de hundretusenvis av utestengte føderale arbeidere [gjenstand for Trumps lockout], for å forberede en mektig motoffensiv fra arbeiderklassen. Kampen for å knytte opp lærernes kamp i Los Angeles, Oakland og andre byer, sammen med lærere i Virginia, Indiana og andre stater, for å gjennomføre statsovergripende arbeidsnedleggelser og en nasjonalstreik til forsvar for offentlig utdanning, må bli en integrert del av forberedelsene til en generalstreik av alle arbeidere mot innstramminger og sosial ulikhet.

Retten til en offentlig finansiert utdanning er en oppnåelse vunnet over århundreder av kamp, som går tilbake til Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen, og arbeiderklassens massekamper for å avskaffe barnearbeid og Jim-Crow-segregering. Men de egalitære og demokratiske prinsippene legemliggjort i den offentlige utdanningen er uforenlige med et samfunn dominert av sosial og økonomisk ulikhet. I sin vanvittige jakt på mer rikdom har den amerikanske styringsklassen, som sine motparter rundt om i verden, forbannet seg på å komme tilbake til dagene av et klassebasert utdanningssystem da bare de som var rike nok hadde råd til en skikkelig utdanning, mens arbederes barn var dømt til uvitenhet og hardt arbeid.

Hvis Facebooks Mark Zuckerbergs privatformue på $ 71 milliarder, den rikeste av Californias 144 milliardærer, ble konfiskert og brukt på offentlige behov, kunne antallet lærere i California-skolene dobles over natta, og deres årslønn økes til $ 100.000. Det vil fortsatt gi nesten $ 20 milliarder til overs for ansettelse av 100.000 nye bibliotekarer, assistenter for spesialundervisning og annet kritisk personell, for å møte behovene til statens skolebarn.

Spørsmålet om hvordan samfunnets formue skal allokeres, er fremfor alt et spørsmål om hvilken klasse som forvalter politisk makt. Demokratene og republikanerne – som forsvarer foretaks- og finansoligarkiets økonomiske og politiske styre – insisterer på at det ikke finnes penger for utdanning eller noen andre presserende sosiale behov. Samtidig kan de finne billioner å sløse vekk på Wall-Street-bailouts, foretak-skattekutt, endeløse erobringskriger og angrep på innvandrerarbeidere.

Hvis rikdommen skapt av arbeidernes kollektive arbeid skal kunne anvendes til å sikre det store flertallets samfunnsrettigheter, i stedet for ytterligere å berike de få velstående, da må arbeiderne ta den politiske makten i egne hender. Det betyr å erstatte regjeringen til kapitalistmilliardærene og multimillionærene med en arbeiderregjering, for å ekspropriere og omfordele rikdommen som er monopolisert av de superrike, og omorganisere det økonomiske liv basert på prinsippene for internasjonal sosialisme.

Jerry White