Russland-Ukraina duellen over Azovhavet fortsetter og Porosjenko erklærer krigsrett

Av Clara Weiss
27 November 2018

Etter Russlands anholdelse av tre ukrainske fartøy i Azovhavet på søndag har den ukrainske regjeringen, på befaling fra president Petro Porosjenko og hans krigskabinett, innført krigsrett i 30 dager fra og med 28. november. På mandag annonserte også de ukrainske væpnede styrkene at de var fullt kampklare. I mellomtiden har amerikanske mediers og tenketankers representanter for utenrikspolitikk slått på krigstromma og krevd et «tøft» svar fra Ukraina, NATO og USA på den angivelige «russiske aggresjonen».

Azovhavet grenser til det sørvestlige Russland, sørøst for Ukraina og øst for Krim, og går over i Svartehavet, som er av sentral geo-strategisk betydning for både USA og Russland, som en vannvei og port til det østlige Middelhavet og Midtøsten.

Konfrontasjonen skjedde ved Kerchstredet, som er den eneste forbindelsen mellom de to havene og som i vesentlig grad har vært under Russlands kontroll siden Moskvas anneksjon av Krim tidlig i 2014. I den mest betydningsfulle direktekonfrontasjonen mellom det russiske og det ukrainske militæret siden 2014, skjøt russiske krigsskip på og anholdt tre ukrainske fartøy etter at de gikk inn i russisk territorialfarvann. Flere ukrainske sjømenn ble skadet. Russiske medier har omtalt det som et «veritabelt maritimt slag». Kerchstredet ble i utgangspunktet stengt av Russland, men det er nå gjenåpnet for sivile fartøy.

Kiev-regimet, som ble brakt til makten i et imperialiststøttet ytrehøyrekupp i februar 2014, hadde så langt avholdt seg fra å innføre krigsrett, til tross for en pågående borgerkrig øst i landet som har krevd over 10.000 menneskeliv. Porosjenko erklærte initielt krigsrett i 60 dager, for deretter å redusere varigheten til 30 dager, etter et offentlig ramaskrik. I en uttalelse insisterte han også på at erklæringen av krigsrett som respons på Russlands «aggresjon» ikke innebar en åpen krigserklæring mot Russland.

Porosjenkos innføring av krigsrett er et gjennomsiktig forsøk på å utnytte krisen for å intensivere det langt fremskredne pådrivet mot diktatorisk styre i håndteringen av en stadig dypere innenlandskrise. Krigsrett blir pålagt midt i en kampanje for presidentvalget i mars 2019, der Porosjenko står svakere i meningsmålingene enn alle andre kandidater, og er nesten sikker på å tape sitt bud på gjenvalg.

Nesten fem år etter begynnelsen av konflikten med Russland er anslagsvis en million ukrainere på randen av hungersnød, hundretusener har forlatt landet for å leve og jobbe i utlandet; og tusenvis av arbeidere har gått til streik i protest mot lønnsnivå som er på sultegrensa. Det er også enormt raseri over regjeringens åpne forbindelser med og avhengighet av ytrehøyrekrefter, som det nylig ble vist ved det fascistiske mordet på en tidligere Maidan-aktivist.

Under disse forholdene ser ikke bare Porosjenko men hele den ukrainske styringsklassen opp-piskingen av militarisme, nasjonalistisk hysteri og promoteringen av diktatorisk styre som eneste middel til å kunne håndtere den sosiale massemisnøyen.

Eskaleringen av konflikten mellom Russland og Ukraina og Kievs innføring av krigsrett har utløst en devaluering av valutaene og et fall på aksjemarkedene i begge land. Verdien av den ukrainske valutaen hryvnia falt og ble på tirsdag handlet for 27,89 mot US dollar, til sammenligning med 27,79 på mandag. Ukrainas nasjonalbank har oppfordret alle landets banker til å garantere kontantbeholdningen i minibanker, i en forventet økning av etterspørselen på grunn av innføringen av krigsrett. Verdien av flere store ukrainske foretak falt også på aksjemarkedene.

Den russiske rubelen opplevde en enda skarpere devaluering, der indeksen på Moskvas aksjemarked falt med 1,46 prosent.

I ettertid har det fremkommet flere detaljer om konfrontasjonen på søndag, som tyder på at Ukraina bevisst fremprovoserte en slags respons fra Russland som kunne anvende som påskudd for en eskalering av den langtrukne sydende militærkonflikten.

Den russiske føderale sikkerhetssjenesten (FSB), som skjøt på fartøyet på søndag, publiserte en transkripsjon der det fremkom at de ukrainske fartøyene hadde utført manøvrer i russisk territorialfarvann i Azovhavet, hadde oppholdt seg farvannet i ca. 12 timer og nektet å forlate på forlangende fra russiske myndigheter. I følge russiske tjenestemenn var de ukrainske fartøyene også inne i farvann som var midlertidig stengt for navigering. I en uttalelse hevdet FSB at de russiske krigsskipene ble tvunget til å åpne ild fordi de tre ukrainske skipene hadde ignorert «lovlige krav om å stoppe» og «utførte farlige manøvrer». Videofilmkutt publisert av FSB viser ett av de ukrainske fartøyene som seiler inn i et russisk krigsskip.

Kreml har fordømt fartøyets manøvrer som «en farlig provokasjon». Ukraina insisterer på at de under folkerettens internasjonale jurisdiksjon hadde rett å krysse stredet, og kalte Russlands skyting på deres fartøy en «aggresjonshandling».

På mandag fant det sted et krisemøte i FNs sikkerhetsråd. Da møtets dagsorden foreslått av Russland, som inkluderte Ukrainas krenkelse av landets grenser, ble stemt ned (bare Kina, Kasakhstan, Bolivia og Russland stemte for, og fire avsto), forlot de russiske representantene møtet. FNs sikkerhetsråd vedtok i stedet en dagsorden foreslått av Ukraina.

Den britiske FN-ambassadøren fordømte som «provoserende» at Russland forlot og nektet å delta i møtet. Donald Tusk, president for Det europeiske råd, fordømte Russlands bruk av makt og insisterte på at landet måtte løslate de ukrainske fartøyene. Tusk møtte senere Porosjenko for å diskutere situasjonen. Federica Mogherini, EUs representant for utenriksanliggender, gjentok Tusks uttalelser og krevde at Russland «straks måtte de-eskalere situasjonen».

Den amerikanske FN-ambassadøren Nikki Haley sa: «Som president Trump har sagt mange ganger, ville USA ønske normale relasjoner til Russland velkommen. Men lovløse handlinger som disse fortsetter å gjøre det umulig.» Faktisk har USA bidratt til å skru opp spenningene i regionen de siste månedene ved å forskyne Ukraina med missiler og patruljebåter, inkludert fartøy som skal brukes i Azovhavet. Trump og Putin skal etter planen møtes senere denne uka.

Bak kulissene finner det sted mer åpne diskusjoner om en militær eskalering, blant strategene for amerikansk imperialisme. I en publikasjon fra Atlantic Council, en ledende utenrikspolitisk tenketank i Washington, formante Michael Carpenter, forhenværende amerikansk viseforsvarsminister, USA til å «reagere umiddelbart ved å gi Ukraina radarer for å øke landets maritime domenekontroll, og landbaserte antifartøymissiler slik at landet kan forsvare sin strandlinje mot Azovhavet.»

Taras Berezovets, en ukrainsk TV-vert og grunnlegger og direktør av Fritt Krim, sa: «USA burde sanksjonere Nord Stream 2. NATO burde øke sin militære tilstedeværelse i Svartehavet, for å sende en melding til den russiske presidenten Vladimir Putin. Ukraina burde erklære krigsrett, pålegge visumplikt og bryte med Azovhav-traktaten fra 2003.» Azovhav-traktaten fra 2003 regulerer forholdet mellom Ukraina og Russland, deler både Azovhavet og Kerchstredet mellom de to landene og sørger for et forbud mot utenlandske skip – inkludert fra NATO – med mindre deres passasje er sanksjonert av begge traktatlandene.

Phillip Karber, som har jobbet for ulike amerikanske myndigheter og nå leder Potomac Foundation, en amerikansk NGO med nære bånd til utenriksdepartementet, var enda mer eksplisitt: «Det er på tide å stave det akkurat som det lukter – det er krig!» Han krevde «fullt nivå for krigstidsmobilisering» i Ukraina; bestykning av det ukrainske militæret «med moderne vestlig militærteknologi»; at NATO inkluderer Ukraina i alliansen, og at USA utruster Ukraina «med den maskinvaren som trengs for å opprettholde en langsiktig konkurransepositur».

De farlige utviklingstrekkene i Svartehavsregionen understreker ICFIs advarsler om faren for en Tredje verdenskrig. Verken Putin-regimet, som er resultat av Sovjetunionens stalinistiske destruksjon og som frykter en sosialistisk mobilisering av den russiske arbeiderklassen mer enn den frykter noe angrep fra imperialismen, eller noen annen del av borgerskapet, kan påberopes eller stoles på for å avverge trusselen for krig og diktatur. Bare en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, mot kapitalisme og nasjon-stat-systemet, kan sette en stopper for faren for nok en imperialistisk verdenskrig og nukleær utslettelse.