New York Times skrur opp svertekampanjen mot Julian Assange

Av Tom Hall
6 November 2018

Et par skrikende overskrifter på fredagsutgaven av New York Times forega å vise at avisa hadde fått tak i nye dømmende bevis for samspill mellom WikiLeaks, Trump-kampanjen og den russiske regjeringen for å skade Hillary-Clinton-kampanjen i 2016.

Den siste runden av sverting fremlagt av Times, det journalistiske talerøret mot Trump for Det demokratiske partiet og deler av militær-etterretningsapparatet, er innrettet på en forberedelse av den offentlige opinion for en eventuell påtale for spionasjeanklager mot WikiLeaks-grunnleggeren og utgiveren Julian Assange, som det allerede er forberedelser i full gang for. Times-artiklene dukket opp samtidig med utbredt mediespekulasjon om at spesialråd Robert Mueller snart kan begynne å presentere påtaler.

Julian Assange

Regjeringen i Ecuador, som ivrer etter å innynde seg med Washington, gjør nå raske trekk for å få utvist Assange fra ambassaden i London der han har vært innesperret siden han først søkte politisk asyl der i 2012. Assange ville bli arrestert av det britiske politiet umiddelbart ved å sette foten utenfor ambassaden, hvoretter han kunne bli utlevert til USA, der en hemmelig storjury angivelig lenge har vært innkalt for å høre anklager mot ham.

Consortium News rapporterte på lørdag at Assange for to uker siden var mål for et mislykket innbruddsforsøk, ifølge Assanges juridiske team. Selv om detaljene for hendelsen fremdeles er uklare demonstrerer det graden av alvor i hans situasjon, samt Ecuadors regjerings totale fraskrivelse av ethver ansvar for Assanges sikkerhet, som nå synes å være nesten ikke-eksisterende. Assange var tilsynelatende i stand til å forhindre inntrengeren bare fordi han hadde satt en felle ved vinduet i sitt rom.

Hendelsen har overhode ikke blitt rapportert i den amerikanske pressen over to dager etter at historien brøt og ble kjent.

I forrige måned publiserte en gruppe lovgivere fra begge partier, under ledelse av demokraten Eliot Engel, et åpent brev til den

ekvadorianske regjeringen som krevde at president Lenín Moreno overlever Assange, der WikiLeaks-utgiveren ble brennmerket som «en farlig kriminell og en trussel mot global sikkerhet,» som «burde stilles for retten».

Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) innleverte også en søksmål mot den russiske regjeringen, Trump-kampanjerepresentanter og Assange, som hevdet samspill mellom dem for å sabotere Clintons valgkampanje. Det fjollete søksmålet, som ble summarisk avvist, argumenterte mot lengestående amerikanske lover og domstolpresedens som beskytter varslere og undersøkende journalister, ved å hevde at Assange med publiseringen av informasjon som DNC påstod var ulovlig erhvervet, derfor var straffbart ansvarlig.

Både WikiLeaks og Russland har på det sterkeste benektet anklagene om at Russland var kilden til e-postmeldingene publisert av WikiLeaks i ukene før novembervalget, fra DNC og Clinton-kampanjeformannen John Podesta. Disse e-postene inneholdt verifisering av Clintons korrupte forhold til Wall Street, samt DNC’ samspill, partiorganisasjonen som faktisk hadde blitt overtatt av Clinton-kampanjen, for å fikse partiets nominasjonsvalg i hennes favør.

Et nøkkelelement i Det demokratiske partiets narrativ om Trumps «samarbeid» med WikiLeaks, som er innholdet i Times-artiklene, er rollen til den republikanske politiske konsulenten Roger Stone, som offentliggjorde uttalelser til støtte for WikiLeaks’ publisering av tusenvis av Clintons private e-post-meldinger i måneden før valget og som tok kontakt med personer tett på Trump-kampanjen om de lekkede e-postene før de var offisielt utgitt.

Demokratene og Times hevder at Stone fungerte som en mellommann for Trump-kampanjen med Assange, og som forlengelse med den russiske regjeringen, som de hevder var kilden til de lekkede Clinton-e-postene. Etableringen av en forbindelse mellom Roger Stone, eller mer nøyaktig fabrikeringen av en forbindelse, er dermed kritisk viktig for kampanjen mot WikiLeaks. Stone selv har flere ganger benektet alle anklagene.Times-artiklene er sentrert rundt e-post-korrespondansen erhvervet av avisa mellom Stone og Stephen Bannon, som hadde forlatt sin posisjon som redaktør for det høyreorienterte Breitbart-News-nettstedet for å lede Trumps valgkampanje, uker før WikiLeaks’ offisielle publisering av Clintons e-poster. Avisa påstår at e-postene «viser hvordan den politiske operatøren Roger J. Stone jr. solgte seg til Trump-kampanjerådgivere som en potensiell kommunikasjonskanal til WikiLeaks».

Det nøye sikrede språket som forfatterne anvender – at Stone «solgte seg» som en WikiLeaks-fortrolig snarere enn at han var en – er en implisitt innrømmelse av at Times’ angivelige ‘bombshell’-åpenbaringer faktisk utgjør ingenting. All den informasjonen som Stone sendte videre til Bannon om WikiLeaks var på det tidspunktet allerede offentlig tilgjengelig, et faktum som forfatterne er tvunget til å innrømme, som i en parentes, halvveis gjennom sine kommentarer, for å gi «kontekst» for e-postene.

Stone videreformidlet også vage andrehåndsobservasjoner om Assanges sikkerhetsbekymringer i den ekvadorianske ambassaden, som det påstås kom fra komikeren og WikiLeaks-supporteren Randy Credico (påstander som også Credico har benektet). Det er imidlertid ingen bevis for at Stone hadde bak-kanal-tilgang til WikiLeaks’ representanter, enn si at han kontaktet Bannon med WikiLeaks’ autorisasjon.

I den utstrekning det er noen substans i de publiserte e-post-utvekslingene antyder de det motsatte av kjerneargumentet som forfatterne kjører frem – at Trump-kampanjen samspilte via Stone med WikiLeaks. Verdt å merke seg er at Bannons respons til Stones overtyrer var bemerkelsesverdig kjølige, og at Stone beklaget seg til en av Bannons underordnede: «Jeg ville fortelle Bannon, men han ringer meg ikke tilbake.» Da denne underordnede nådde Bannon på Stones vegne svarte Bannon kort: «Jeg har viktige ting å bry meg om.»

Som med enhver annen artikkel publisert av Times og resten av de amerikanske mediene om påstandene om russisk «innblanding» i 2016-valget er fredagens artikler en parodi på journalistikk. De er artikler skrevet for å rettferdiggjøre en overskrift, limt sammen av rykter og gjengivelser av propagandaløgnene fra demokrater og deler av etterretningstjenestene.

Avisa gjentar, som om det var uten en skygge av tvil, de ikke-verifiserte påstandene om at den russiske regjeringen var Wikileaks’ kilde til Podesta-e-postene og brennmerker publiseringen av de lekkede dokumentene som en politisk sabotasjehandling. «Da WikiLeaks publiserte en

mengde e-postmeldinger stjålet fra Hillary Clintons kampanjeformann en måned før 2016-valget ble det bredt ansett som et forsøk på å skade hennes stilling ... Vi har siden fått vite at e-postene opprinnelig ble stjålet av russiske etterretningsoperatører.»

Forfatterne av «analyse»-artikkelen sier: «Denne artikkelen er basert på intervjuer med folk som er kjent med Russland-granskningen og Trump-kampanjens indre arbeid.» Med andre ord ble artikkelen skrevet i samarbeid med, og med samtykke fra figurer fra FBI og CIA.

Det har nå fremkommet et kjent mønster i «rapporteringen» om påstandene om russisk datasnoking. New York Times, Washington Post og andre vesentlige mediekilder publiserer artikler med provoserende, semi-hysteriske overskrifter som inneholder null bevis, eller er helt basert på ubegrunnede påstander eller en «høy grad av tillit» til anonyme etterretningsrepresentanter, mens forfatterne selv noen ganger underhånden innrømmer at ingenting har blitt bevist. Disse ubegrunnede påstandene gjentas imidlertid igjen og igjen av de lydhøre, foretakstyrte amerikanske mediene, som om de var ubesudlede fakta, der de kynisk antar (i vesentlig grad feilaktig, som offentlige meningsmålinger har vist) at publikum vil vennes til å akseptere dem som fakta, så lenge det til stadighet blir påstått at de er det.

Satt i kontekst peker Times-artiklene på den umiddelbare faren Julian Assange befinner seg i. Arbeiderklassen i USA og internasjonalt må mobiliseres til forsvar for WikiLeaks-grunnleggeren mot den amerikanske statens angrep.