Raidet på Ukuelige Frankrike og den globale økningen av statsundertrykking

Av Alex Lantier
19 October 2018

I går ble det rapportert grusomme detaljer om torturen og mordet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi i det saudiske konsulatet i Istanbul, som sjokkerte millioner av mennesker over hele verden.

Opptak fra konsulatet bekrefter at et team av saudiske attentatsmenn slo, torturerte, drepte og parterte journalisten, en opponent mot kronprinsen Mohammed bin Salman. Detaljene om drapet er avskyelige. New York Times skrev at det var uklart «om Khashoggi var drept før fingrene ble fjernet og kroppen delt opp». Så snart han var død begynte den saudiske rettsmedisinske eksperten, som var spesialsendt til Istanbul for oppdraget, å hjelpe de andre med å partere og skjule likrestene mens han anbefalte dem å «lytte til musikk» for å slappe av mens de utøvde ugjerningen.

At det saudiske oljemonarkiet griper til mord for å tilintetgjøre en politisk motstander og terrorisere resten til taushet, fremkaller raseri og avsky internasjonalt. Khashoggi-mordet er imidlertid bare det mest groteske uttrykket for en voksende trend blandt styringselitene i retning av politi-stat-undertrykking, for å skremme en voksende politisk opposisjon.

Tidlig tirsdag morgen i Paris, tusenvis av kilometer fra Istanbul, stormet en politistyrke rustet med angrepsgeværer og kulesikre vester inn i leiligheten til Jean-Luc Mélenchon, lederen av partiet Ukuelige Frankrike (LFI). Femten andre skvadroner stormet bopelene til andre LFI-representanter og LFI-partikontoret. Da Mélenchon ankom LFIs hovedkvarter, der politiet beslagla materialer og lastet ned all data fra LFIs datasystemer, forhindret de illegalt Mélenchons og andre LFI-medlemmers tilgang.

Da Mélenchon og andre LFI-parlamentarikere brøt opp dørene stod de konfrontert med en polititropp, og en politibetjent taklet og la ned et LFI-medlem da Mélenchon krevde at de forlot.

Dagen derpå begynte en orkestrert kampanje i mediene, som fordømte Mélenchon for å posere som en «politisk martyr», med Libérations formulering, og domstolene innledet en etterforskning av ham under anklager om å ha forhindret rettergangen og for overgrep mot politiet.

WSWS fordømmer utvetydig dette opprørende politiovergrepet. Angrepet på LFI, et parti med hundretusenvis av sympatisører som fikk millioner av venstreorienterte stemmer under fjorårets presidentvalg, har som formål å avskrekke en bredere opposisjon mot nedskjærings- og polit-stat-politikken til president Emmanuel Macron. Angrepet kom etter to uker der Macron, foraktet som «de rikes president», prøvde og mislyktes med å utnevne en regjering. På grunn av hans upopularitet nektet politikere å bli med i Macrons kabinett, av frykt for at det kunne bety en slutt for deres politiske løpebaner.

WSWS har grunnleggende politiske meningsforskjeller med Mélenchon, som det har blitt ekstensivt dokumentert. Han er imidlertid en ledende politiker som fortsatt har betydelig støtte. Hans rett til å utføre sin politikk og til å beskytte sitt hovedkvarter er av fundamental betydning.

Innenriksdepartementets beslutning om å sende tungt bevæpnet politi til Mélenchons leilighet, som om han var en bombeterrorist beredt til skuddveksling med politiet, er en umiskjennelig trussel mot massene av mennesker i Frankrike, over hele Europa og forbi. Et tiår etter Wall-Street-krasjet i 2008 er de styrende elitene klar over at deres groteske rikdom og krigs- og innstrammingspolitikk er overveldende upopulær. Svake regjeringer går til desperate tiltak og de tar sikte på hensynsløst å anvende politi-stat-maktmidler, bygd opp under «krigen mot terror», mot politisk opposisjon.

Som det saudiske regimet slår Macron-regjeringen, og regjeringer over hele Europa, desperat rundt seg i møtet med enorm populær opposisjon. I oktober 2017 sendte den spanske regjeringen tusenvis av politi til Catalonia for å angripe tusenvis av fredelige velgere i folkeavstemningen om katalansk uavhengighet. Etter å ha suspendert den valgte katalanske regjeringen fengslet Madrid katalanske topp-politikere for å ha organisert folkeavstemningen og for oppropene til fredelige protester mot Madrids tilslag, og holder dem fortsatt som politiske fanger.

Og straks etter politiets angrepet på Mélenchon og massive antifascistdemonstrasjoner i opposisjon mot Berlin-regjeringen, meddelte den tyske kansleren Angela Merkel at etter hvert som Europa-valgene nå kommer i gang vil regjeringen øke overvåkningen av opposisjonspartiene. Hun sa at hun ville «skape retningslinjer for partier som aktivt sprer desinformation i kampanjene sine,» for å stramme opp «den indre sikkerheten».

Hovedmålet for denne sensur- og politi-stat-undertrykkingen er den gryende politiske opposisjonen i den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalismen. Én diplomat uttalte til Washington Post at det saudiske regimet, der det går til verks med å myrde sine kritikere, vet at «hvis de ikke finner meningsfullt arbeid for Saudi-Arabias unge og høyt utdannede befolkning, og hvis den oljedominerte økonomien ikke blir diversifisert, ‘da er de dømt’.»

Og i de mest fremskredne kapitalistlandene skjer radikaliseringen av arbeiderklassen raskt. Blant masseledighet og etter et tiår med dype nedskjæringer siden 2008-krasjet, bestilte EU i fjor en meningsmåling som fant at de fleste europeiske ungdommer under 35 ville delta i et masseopprør mot den sosiale ordenen. I USA fant tilsvarende meningsmålinger at unge arbeidere foretrekker sosialisme og kommunisme fremfor kapitalisme.

Overgrepene mot LFI er en advarsel: Hvis de styrende elitene internasjonalt aksepterer å bruke slike brutale metoder mot Mélenchon, en tidligere regjeringsminister og en kjent figur i offisiell politikk, da vil de åpenbart gå hensynsløst tilverks mot arbeiderne og ungdommen.

Den sentrale oppgaven som oppstår i dag er byggingen i arbeiderklassen av en internasjonal bevegelse mot militarisme og politi-undertrykking. I lys av kapitalistoligarkienes universelle dreining mot massespionering og politi-undertrykking i sitt desperate forsvar av sine privilegier, er veien frem for arbeiderklassen å forsvare de demokratiske rettighetene i en kamp for sosialisme.

De franske medienes unisone dreining mot Mélenchon, mange deler av dem som en gang fremstilte seg som sosialister, er en klar advarsel. De sjiktene av den velstående middelklassen som har oppstått fra post-1968-studentbevegelsen og som dominerte det som gikk for å være «venstre»-politikk, har flyttet seg langt til høyre og har meldt seg til tjeneste for politistaten. Kampen for å forsvare de demokratiske rettighetene fordrer fremfor alt en kamp for arbeiderklassens politiske uavhengighet fra andre klassekrefter.

Og spesielt: mens WSWS utvetydig og uten forbehold forsvarer Mélenchon mot Macrons undertrykking, så opprettholder vi vår kritikk av hans politikk, som spilte en ikke så rent liten rolle i å skape politi-stat-regimet. Partiet hans, en uopphørlig promotor for fransk nasjonalisme, stemte for unntakstilstanden etter terrorangrepene i 2015, som suspenderte demokratiske rettigheter og styrket politifullmaktene. Og hans nylige løfte om å alliere seg med høyresiden til forsvar for Den franske republikken mot Macron, styrket bare de politikreftene som nå er ute etter hans hode.

I stedet må de grunnleggende prinsippene i kampen mot politi-stat-diktaturet være:

• Kampen mot politi-stat diktatur må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle de progressive elementene av befolkningen.

• Kampen må være antikapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan være noe seriøst forsvar for demokrati annet enn i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og for å få satt en stopper for det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og politi-stat-styre.

• Kampen må derfor nødvendigvis være helt og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til, alle av kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

• Kampen må fremfor alt være internasjonal og den må mobilisere arbeiderklassens store kraft i en samlet global kamp mot imperialismen.